Å vokse opp i det mest trygge, sikre og mest likestilte samfunnet i verdens historie er ikke nok for den bortskjemte milleniumsgenerasjonen.
Å gå på skoler uten å bli slått, uten segregasjon, hvor læreren er din venn. I et samfunn som tar vare på dine rettigheter og stopper de som misbruker deg. I et samfunn der du kan si hva du vil, når du vil og hvor du vil. (før innføringen av islam i Vesten vel og merke. red. anm.)
I et samfunn som godtar at du identifiserer deg som det motsatte kjønn, tilogmed et tredje kjønn. Som homofil, lesbisk eller bifil. Et samfunn som faktisk premierer og åpner flere dører for deg som følge av dette til både utdannelse og jobb.
I et samfunn hvor de som skriker høyest mest sannsynlig aldri har følt sult, måttet sove ute eller noensinne vært truet på livet som følge av sine livsvalg.
Der står milleniumsgenerasjonen og hyler, gråter og ruller rundt på gulvet. Med sine mannepupper, kulemage, sideflesk, dobbeltake og svake kroppsholdning. Med ring i nesa, kortklipt lilla hår og håpløse klesvalg. Runde eller intellektuelle briller er også populært. En person som aldri har jobbet fysisk eller måttet spare penger for å få noe som helst.
Med sine iPader, iPhones og apple-laptoper.
For guttene er betegnelsen «soyagutt» og for jentene er den «feminister». Hør dem hyle.