22. juli-debatt: Venstresidens våpen mot politisk opposisjon

Anders Trondstad

3 år siden

Sommeren 2011 ventet jeg og min kone på ankomsten av vår førstefødte sønn. Selv om jeg allerede den gang hadde begynt å kjenne på en viss uro rundt innvandringssituasjonen, så var jeg langt fra klar over hvilke utfordringer Europa og Norge sto overfor. Jeg identifiserte meg med venstresiden i det politiske landskapet, og jeg var og er fortsatt like forferdet som de fleste andre over Breiviks udåd.

Åtte år senere ble jeg, like etter Selvstendighetspartiets valgkamp som jeg hadde tatt del i, dybdeintervjuet av en ekstremismeforsker. Et bevis for at høyreekstremismen er i vekst vil nok noen si.

Anders Behring Breiviks udåd er blitt venstreaktivistenes våpen mot de som kritiserer islam og en liberal innvandringspolitikk. Det er nok mange av dem som hadde håpet at Breivik-saken ville «vaksinere» folk fra å ha motforestillinger til det rådende politiske paradigmet. For meg fikk Breivik- saken etter hvert motsatt effekt. Gammelmedias løgnaktigheter ble veldig synlig og jeg begynte i det små å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Alt oppstyret rundt en slik sak kan få en til å tenke og da kan man, før man vet ordet av det, komme til konklusjoner man aldri tidligere ville ha trodd man skulle komme til. Jeg begynte å bevege meg inn i det forhatte «tankegodset» som hele etablissementet advarte mot. Jeg var som Adam som spiste av kunnskapens tre og kom ut av den andre enden med ny innsikt.

Noen ganger må jeg nesten klype meg selv i armen.

Les også: Intoleransens ansikt – 22. juli brukes som brekkstang mot ytringsfriheten

Tankegods

På både venstre og høyresiden i det politiske etablissementet har man de siste 50 årene ønsket å innføre etnisk og kulturelt mangfold i en ellers velfungerende homogen nasjon. Årsakene til at man ønsket en slik utvikling kan på overflaten synes uklare, men de er nok uansett sammensatte. Det ble naturligvis heller ikke i begynnerfasen gjort forsøk på å selge inn multikulturalismen som et konsept. De fremmede var så få og ville bli som oss ble det sagt. Det har mange av de selvfølgelig ikke blitt, men den gangen kunne man slippe unna med slik argumentering. Det ser uansett ikke ut til å bekymre den politiske og akademiske eliten nevneverdig. Multikultur er ifølge dem stort sett et gode og de fleste andre tanker i motsatt retning blir stemplet som fremmedfiendtlighet og høyreekstremisme.

Men nå er det en gang slik at det er mange mennesker som er motstandere av multikultur, ikke nødvendigvis på grunn av hat men fordi de ikke har tro på at kulturell og etnisk mangfold i en og samme stat har noe for seg. Er dette virkelig uakseptabelt tankegods og i så fall hvorfor? Med hvilken rett kunne man bare helt uten videre bestemme seg for at Norge skulle bli multikulturelt?

Les også: Akademias kamp mot folkelig og politisk opposisjon

Vi trenger ikke gå så langt tilbake før en nasjonalistisk grunnholdning var det førende i nasjonsbyggingen. Den svenske sosialdemokratiske statsministeren Tage Erlander uttalte seg i sin tid ganske så tydelig hva han mente om kulturelt mangfold. Var dette uakseptabelt tankegods?

Jag är övertygad om att den amerikanska regeringens svårigheter i stor utsträckning beror på det faktum att det i Amerika finns en massarbetslöshet, som gör det naturligt för många vita att försöka vältra över fattigdomen och arbetslösheten på de svarta i den tron att de därmed slipper att drabbas själva. Vi svenskar lever ju i en så oändligt mycket lyckligare lottad situation. Vårt lands befolkning är homogen, inte bara i fråga om rasen utan också i många andra avseenden. Därför kan vi angripa arbetslöshetsproblemen på ett helt annat sätt, i medvetande om att det vi gör är en sak som i varje fall inte influeras av skiljaktigheter i hudfärg eller religion utan att våra insatser får sin motivering uteslutande med tanke på arbetslöshetsfrågan själv.

Tage Erlander

Det tankegodset som dagens venstreside i dag er så redd for ville ingen løftet et øyenbryn over for 50 år siden. Våre foreldre og besteforeldre var «høyreradikale» så det holdt, men i mellomtiden har det berømte overton-vinduet flyttet seg med syvmilssteg.

I den norske debatten prøver ytre høyre å bli kvitt Breivik-spøkelset ved å stemple ham som sinnssyk. Det skal skille grusomhetene fra ideene som inspirerte dem, skriver John Olav Egeland i Dagbladet. At det er uenighet om dette spørsmålet er en ting, men det trengs ikke ekspertise for å skjønne at Breivik ikke er helt i vater (noen sier «skadet»). Hva det har å si for tilregnelighetsspørsmålet er en annen diskusjon. Det er uansett en avgrunn mellom ideene som inspirerte ham og den udåden han faktisk gjorde. Islam er et problem, multikulturalisme er et problem, som påpekt av alle de Breivik var inspirert av. Men det kreves en galning for å tro at disse problemene løses av å sprenge et regjeringsbygg og drepe 70 ungdommer på en øy.

Vi vet nå at ingen seriøse mennesker vil gi sin støtte til Breivik, heller ikke det utskjelte ytre høyre. Manshaus ble til og med avvist av nynazister. Allikevel gjør venstresiden alt hva de kan for å klistre Breivik og Manshaus på moderate mennesker som ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. To psykisk ustabile galninger brukes for alt hva det er verdt for å tvinge overton-vinduet på plass. Debatten må for all del ikke komme på dissidenthøyres banehalvdel, for da taper venstresiden og det tror jeg de innerst inne vet. De klarer ikke å legge skjul på desperasjonen. Dette er en politisk kamp som kjempes med nebb og klør, og alle skitne metoder som finnes, brukes. Om det innebærer karakterdrap, sensurering, ødelegge folks karrierer eller politianmeldelse for utsagn som er langt innenfor hva man bør akseptere i en offentlig diskurs. Det ligger mye prestisje i dette og de som har frontet multikulturalismen vil ikke innse at man har tatt feil.

Les også: 22. juli – dagen som delte Norge og avslørte Arbeiderpartiet

Et politisk turbulent tiår

Jeg hadde mitt såkalte Jimmie-moment i 2014. Begrepet henspiller til partilederen for Sverigedemokraterna, Jimmie Åkesson, og det øyeblikk hvor man, selv om man stadig holder seg for nesa, forstår at en politisk kontroversiell og forhatt person fronter en politikk vi trenger for å løse problemet. Selve begrepet Jimmie-moment ble myntet noen år senere av Kajsa Dovstad som skrev en kronikk i Gøteborgsposten i 2019 hvor hun rett og slett stilte spørsmålet: Har du haft ett Jimmie- moment? Jeg er i Sverige, ett Sverige som ikke føles svensk, og jeg liker det ikke, fortsetter hun.

Det handler ikke bare om økende kriminalitet, selv om dette også er et reelt problem som unektelig er knyttet til høy innvandring. For meg begynte det å handle om fremmedgjøring og ikke minst mitt barns fremtid. Skal han stå i bresjen og ta den verste støyten for det multikulturelle prosjekt? Han hadde i realiteten ingen venner der vi bodde og ble ikke invitert til bursdagsselskaper. Den hvite flukten består av mennesker av alle politiske bakgrunner, de er ikke nødvendigvis hatefulle, men de forstår hva fremmedgjøring betyr. Forstår viktigheten av å være en del av et samfunn som snakker det samme språk, ikke bare verbalt men hele pakken av kulturelle non-verbale koder.

For meg ble året 2015 det store vendepunktet. Vi hadde egentlig bestemt oss for å bli, pusset opp kjøkkenet og greier. Men der og da bestemte vi oss for å flytte. Mens hundretusenvis av migranter strømmet gjennom Europa og etterlot seg kaos i sitt kjølvann tok jeg skrittet fullt ut, inn i dissidenthøyres rekker. Migrantenes ofte brutale fremferd, medias løgnaktige skjønnmaling av situasjonen og feige politikeres unnfallenhet «radikaliserte» meg i løpet av noen måneder.

I tiåret som har gått siden Breiviks horrible udåd har vi vært målløse vitner til gammelmedia som ensidig propaganderer for globalisme og endeløse kriger i Midtøsten. Hillary Clinton som ikke skydde noen midler for å gå til krig mot Syria for å velte landets statsleder, med hva det hadde innebåret av instabilitet og kaos i landet. For pipelines og Gud vet hva annet. Hun er gammelmedias og etablissementets yndling som gikk til valg på å bombe Syria. Hun er en av mange skruppelløse politikere som gammelmedia helt ukritisk roser opp i skyene. Norske korrupte politikere pumpet 640 millioner skattekroner inn i Clinton Foundation, for å kjøpe seg posisjoner kan det se ut som. Mens Donald Trump – som riktignok har en ubehøvlet fremtoning og rett fra levra stil – gikk til valg på ikke å gå til krig og som fulgte opp sin antikrigslinje gjennom hele sitt presidentskap. Han fikk industri og arbeidsplasser tilbake til USA i bøtter og spann. Det kunne se ut som at han var på god vei til å få landet på rett kjøl igjen. Hvem av de to presidentkandidatene ble fremstilt som en farlig og inkompetent galning?

Les også: Arbeiderpartiet: Tall er rasistiske og farlige – sinte på at innvandrerstatistikk har lekket ut

Det er ikke løgn om du tror det selv

Det er nå en gang et faktum, til tross for Breivik, til tross for Manshaus, til tross for fascistene i Italia og Nazi-Tyskland (og alle de andre tingene venstresiden skremmer oss med) at multikulturalismen er feilslått. Det ble ikke det lovede paradis på jord av å importere folk fra verdens vidt forskjellige hjørner. Det ble ikke dans i gatene, man holdt hverandre ikke i hendene og sang Kumbaya. Det var det mange som allerede visste på forhånd, så hvordan ble det på dette viset?

Årsakene er som sagt sammensatt og det er kanskje urettferdig å kalle ens meningsmotstandere løgnere. Utover et økonomisk insitament i form av billig arbeidskraft, så er troen på at alle i bunn og grunn er gode og like mye verdt, en viktig faktor i spill. At menneskeverd er viktig kan mange sikkert være enige i, men å tro at alle i bunn og grunn er like og vil det samme er å lure seg selv. Det får meg til å tenke på George Costanzas episke sitat fra Seinfelds situasjonskomedie: It’s not a lie if you believe it. Vi har å gjøre med mennesker som er hellig overbevist om at etnisk og kulturelt mangfold er en styrke og berikelse for vår nasjon. Det spiller ingen rolle hvor mye empiri som viser det motsatte for disse menneskene styres av en religiøs overbevisning. Fakta spiller liten rolle og kjettere må regne med å bli hundset med.

I anledningen tiårsmarkeringen for 22. juli renner det inn innlegg og artikler som advarer mot den voksende «høyreekstremismen». Argumentasjonsrekkene som presenteres kan omtrent oppsummeres slik: Multikulturalisme er bra fordi Breivik. Man etterlyser et oppgjør som aldri har kommet. Men hva slags oppgjør er det de etterlyser? Vil vi komme til å se et supperåd av et sannhetsministerium vokse frem? Vil det finnes rom for å være såkalt innvandringskritisk?

Fagbevegelsen ruster i hvert fall til kamp. Det vil i realiteten si at de ruster til kamp mot alle normale mennesker som ikke godtar den samfunnsutviklingen som vi er vitne til. For venstresiden sitter med definisjonsmakten og når de sier at du er høyreekstrem så hjelper det lite å protestere. Da skal du i hvert fall utelukkes fra å fagorganisere deg. Hva mer de kan finne på gjenstår å se.

Selv om de ikke direkte oppfordrer til hatefulle handlinger, så kan de inspirere til det, skriver røde Ole og røde Paula i en kronikk. Ja, når man ikke oppfordrer til hatefulle handlinger så gjør man nettopp ikke det. Hva en idiot leser i hva man sier eller skriver er helt utenfor ens kontroll. Om man av denne grunn ikke skal få lov til å si hva man mener, selv om det skulle oppfattes som kontroversielt, da har vi ikke lenger et demokrati.

Les også: Identitetspolitikk – hat eller kjærlighet?

Radikale eller drastiske løsninger på et politisk problem

Når man tar et standpunkt som kolliderer med etablissementets verdensbilde så må man regne med å bli stemplet som ekstremist eller radikal. Det innebærer langt på veg at man slås i hartkorn med Breivik, det spiller liten rolle hvor fredelig man er eller hvor demokratisk man jobber eller hvor mye man modererer sitt språk. Den politiske løsningen man foreslår anses som hatefullt i seg selv. Man vil nok gjerne derfor forby politisk opposisjon, og man forstår ikke at det faktisk blir et demokratisk problem.

I september 2019 satt jeg meg ned med forskeren Viggo Vestel over en kopp kaffe. Han jobbet med et forskningsprosjekt hvor han ville dybdeintervjue unge høyreradikale og jeg var en av de som hadde sagt ja til å bli med. Jeg er egentlig ikke så ung lenger men jeg sa ja til dette intervjuet av nysgjerrighet og også fordi jeg (noe naivt kanskje) tenkte at jeg kunne bidra med mitt perspektiv. Vestel har min respekt for at han går inn i dette på den måten han gjør, men jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen som ekstremist eller radikal, noe jeg også gjorde klart for ham. Konservatisme og radikalisme henger egentlig dårlig sammen. Det som oppfattes som radikalt med mine meninger er vel det faktum at jeg ikke tror på multikulturalismens fortreffelighet og at jeg ønsker å reversere utviklingen eller få majonesen tilbake i tuben. Den skaden som er skjedd bør omgjøres i den grad det er mulig og jeg tror ikke det kan la seg gjøre uten en viss grad av tilbakevandring. Dette handler ikke om å hive ut alle innvandrere, men det er like fullt et konsept som er fullstendig uhørt for venstresiden og er ensbetydende med folkemord og etnisk rensing. Den pågående etniske rensingen av det norske folk som har bodd her i tusenvis av år enten hylles, bagatelliseres eller benektes alt etter hvem som påpeker det.

Den politiske løsningen er en reaksjon på en radikal samfunnsendring som mange opplever som skadelig. Man må gjerne kalle den løsningen radikal men samfunnet har totalt sporet av og for å få hanket det inn på rett spor igjen så kreves det drastiske virkemidler.

Les også: «Utøya- kortet» – En debatt som truer med nederlag

Vi må heve vår røst

Ti år etter Breiviks nidingsdåd er vi i ferd med å endelig få samlet en nasjonal opinion mot globalisme. Det er på høy tid nå når globalismen for alvor begynner å stramme sitt grep om befolkningen. Vi er i ferd med å bli frarøvet friheter vi tidligere har tatt for gitt, og det er vi alle nå vitne til. Katten er ute av sekken, men om alle anerkjenner at dette er en katt er en annen sak.

Det er derfor ingenting som tyder på at de steile frontene vil avta. Kampen vil bare hardne til og det er viktigere enn noen gang at vi våger å heve vår røst mot det som er i ferd med å skje.

Kilder:

https://sv.m.wikiquote.org/wiki/Tage_Erlander

https://forskning.no/partner-politikk-terrorisme/breivik-avvist-av-ytre-hogre/1881800

https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/fellesforbundet-ruster-seg-til-kamp-mot-hoyreekstreme–kan-ikke-sitte-stille-og-se-pa-sier-jorn-eggum-6.158.798472.9d52b31b29

https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/ti-ar-etter-terroren-pa-utoya-andreas-og-vegard-saknar-framleis-eit-oppgjer-med-tankegodset-bak-6.469.799691.d6e9fb7780

https://www.tv2.no/a/13065045/

https://www.nettavisen.no/artikkel/hvorfor-kommer-eskil-pedersen-med-dette-na/s/12-95-3279988

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/kaxkv/droem-fra-disneyland

https://www.youtube.com/watch?v=vn_PSJsl0LQ

https://www.svt.se/nyheter/inrikes/jimmie-moment-kronikan-hyllas-och-hanas

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/03lG/en-innvandrerforskers-hvite-flukt

https://steigan.no/2021/07/norske-mediers-sjolsensur-nrk/