Forsøker du å stifte et parti? Etablere et bokforlag? Leie en offentlig institusjon for en politisk debatt? Arrangere en lovlig demonstrasjon? Da må du først være godkjent av de høye yppersteprester – og prestinner – innen den norske intellektuelle eliten. En elite som bærer preg av å ha fått være uimotsagt og med tung overvekt innen akademia, massemedia og politikken. Her har man lange og tunge røtter tilbake til mørkerøde revolusjonære bevegelser, der annerledestenkende har hatt en tradisjon for å være ikke-mennesker. Og angrepene mot disse annerledestenkende minner ikke sjelden om skinn-rettssakene man så i totalitære regimer i Sovjet-Unionen og Asia. De anklagede ble ofte påklistret meninger de ikke hadde uttalt og handlinger de ikke hadde utført. De måtte forsvare sin uskyld uten å ha begått noen forbrytelse. Straffen kom uansett hva resultatet var. Spoler man frem til 2023 har tilhengerne av disse bevegelsene den samme fremgangsmåten, bare uten eksekusjonspelotong.
Karakterdrap, personangrep og offentlig uthenging er bare noen av virkemidlene fra dagens lyserøde offentlighet, som er styrt og kontrollert av den etablerte venstresiden med venstreekstrem ideologi i bokhylla. En venstreside som i et halvt århundre har fått styre den offentlige debatten i Norge – hvem som får slippe til, hvem som stenges ute og hvem som får sine liv ødelagt ved å bli hengt ut som fiende av staten. Inkludert sine egne om de stiller ubehagelige spørsmål og beveger seg utenfor det klart oppmerkede politiske reservatet. Her sitter et galleri av forfattere, forskere, politikere, universitetsprofessorer og statslønnede aktivister, og peker på de som har turt å si noe som helst i mot den gjeldende og nedskrevne sannheten. (Som ikke nødvendigvis bør ha forankring i virkeligheten). Et politisk klima som skremte en tidligere leder for Fremtiden i våre hender, Steinar Lem, så mye at han ikke turte å stå frem med kritikk av innvandringspolitikken, før han lå på dødsleiet syk av kreft.
Les også: Venstresidens blindsoner – et tilsvar til Anne Bitsch
Blitz-akademiker
Denne venstresiden og etablissementet har sine angrepshunder som de slipper løs med jevne mellomrom. En av dem er Anne Bitsch. En systemutdannet og groomet politisk aktivist med begge beina godt plantet på ytre venstre. Som får sympatiske og profesjonelle portrettbilder med forsiktig smil, sjal og høstklær klistret øverst i sine innlegg for å legitimere og pynte på sine totalitære meninger. Men under overflaten skjuler det seg en politisk aktivist som legitimerer politisk vold mot uskyldige mennesker.
Samfunnsgeograf Anne Bitsch har fordypet seg i høyreekstreme miljøer de siste åra. I dette intervjuet peker hun på fraværet av en far, enten fysisk eller emosjonelt, som et fellestrekk som ofte går igjen hos unge, høyreekstreme menn. #22juli #aldriglemme https://t.co/EdJSJwndyL
— Lars Audun Bråten (@AudunBraten) July 22, 2022
Anne Bitsch er en perfekt utklekket kandidat for venstresiden. Som et offer for deres egen marxistiske livsstil, var hun en datter av en alkoholisert mor og en overgriper av en far i en venstreradikal familie. Rus, overgrep og omsorgssvikt fulgte Bitsch gjennom oppveksten og formet henne til å omfavne sin egen overgriper – marxismen. Et skoleeksempel på Stockholmssyndromet. Hun radikaliserte seg selv ved å tråkke ned de samme ideologiske stiene som sine foreldre og omgås med de samme type menneskene som ødela hennes barndom. Hun omtaler seg selv som feminist og frivillig barnløs. For å få barn ville hindre henne fra hennes egen frihet, som hun selv skriver, uten å anerkjenne at det er en fortsettelse på de overgrepene venstresiden har utsatt henne for siden barndommen. Så da kan hun gå til angrep på kjernefamilien, ekteskapet og den norske nasjonalstaten trygg bak den radikale venstresidens beskyttende mur, ideologisk blendet av hatet mot sin egen natur og velferd.
Hun er også en perfekt kandidat for høyere utdanning innen humaniora-fagene, der venstreradikale tanker sitter faststøpt i veggene og ingen diskurs tillates. Hun kastet seg på den veien hun visste ville fungere og være akseptert, å angripe såkalte «høyreekstreme» mennesker. Der var alle dører åpne. Bokavtaler lå klare. Og en karriere med intervjuer og portrettartikler i uoverskuelig fremtid som garanterer anerkjennelse fra likesinnede. Bitsch har også en doktorgrad om voldtekt, kjemisk renset for konsekvensene av masseinnvandring fra ikke-vestlige land og den påfølgende bølgen av voldtekter som har flommet inn over Vesten og Norge. Ifølge Anne Bitsch er det mediefokus – ikke masseimport av seksualpredatorer – som er årsak til voldtektene. Vinn-vinn i det post-modernistiske, feministiske Norge. Hun bygget seg opp sin karriere ved å slå inn åpne dører og med å skrive om drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia i 2001. Et enslig drap som drukner i alle drapene på nordmenn utført av venstreekstreme og fremmedkulturelle utført de siste 40 årene. Hvorfor ville hun ikke skrive om Vegard Mitdtveit? En ung norsk gutt som ble jaget utfor et stup og sin død som 18-åring av en gruppe innvandrerungdommer og venstreekstremister? Dødsfallene skjedde på omtrent samme tid. Hadde han feil hudfarge? Var ikke drapet politisk interessant?
Hun valgte bort 18-årige Vegard fordi hun ikke er interessert i rettferd og likhet, men fordi hun er et tannhjul i den venstreekstreme maskinen som er villige til å bruke alt og alle i sin kamp for makt. Vi tror heller ikke at Bitsch – eller hennes kolleger – sin omtanke for Hermansen strekker seg lenger enn hvordan hun kan bygge sin karriere – og bankkonto – på hans historie, og samtidig befeste sin forkvaklede ideologi blant sine kolleger, der de nikker anerkjennende til hverandre mens de sipper kaffe latte på kafeer i Oslo. Det er et Jesus-kompleks som har infisert norsk offentlighet og er en viktig del av godhetsindustrien som skuffer millioner av kroner inn på kontoer til både statlige og ikke-statlige organisasjoner hvert år. Bare sjekk årslønna til sjefene hos bistandsorganisasjonene i Norge. Ingen har under seks nuller på skattekortet sitt.
Moro med folkemord
Bitsch’ omgangskrets inkluderer blant annet eks-blitzeren Marte Michelet, datteren av den kommunistiske aktivisten og forfatteren Jon Michelet. Marte Michelet har en matklubb kalt «Rote Gourmet Fraktion», et humoristisk(!) ordspill på den svært dødelige, revolusjonære kommunistiske gruppen Rote Armee Fraktion. En gruppe som sto bak flere grusomme terroraksjoner, drap og kidnappinger på 1960-70 og 80-tallet i Tyskland. Ihjelskutte og bombede kropper hindrer ikke Michelet og Bitsch å være ideologiske venner og kolleger. Like lite som det hindret tidligere førsteamanuensis ved Oslo Met, Lars Gule, å bli generalsekretær i Human Etisk Forum og riksekspert på nasjonal TV, etter å ha blitt arrestert med sprengstoff på en flyplass i Midtøsten. Eller Sigurd Allern som hyllet folkemord i Kambodsja og Kina, fra å bli professor i journalistikk på Universitetet i Oslo. Vi kan legge på Hilde Haugsgjerd som ble sjefsredaktør i Aftenposten etter å ha frontet AKP (ml), som støttet terrorregimer med titalls millioner liv på samvittigheten. Listen er dessverre betydelig lenger og til felles for dem alle at de er inne i den offentlige varmen. Ikke bare det, de kappes om forfremmelser og toppstillinger i det private og offentlige liv.
Hopper vi litt mer frem i tid har Bitsch’ akademiske og ideologiske venner vist sympati for terrorgrupper som Antifa, (Antifascistisk aksjon), som siden 2020 har stått bak en rekke voldelige opptøyer i flere amerikanske byer, der over 30 mennesker har blitt drept og bygninger brent ned etter at den multikriminelle og narkotikaavhengige George Floyd døde av en overdose under en pågripelse. Her i Norge og Europa er gruppen viden kjent for å overfalle uskyldige mennesker på gaten, sist denne uken, da flere mennesker ble slått i hodet med blant annet jernrør i Budapest av tyske Antifa-medlemmer. Ofrene var butikkarbeidere og turister som ble forvekslet med «høyreekstreme». Antifa-medlemmene sitter nå arrestert og siktet for overfallene. Ingen norske medier har skrevet om saken, merkverdig nok. Hos Bitsch og den norske venstresiden vender man det blinde øyet til og ingen koblinger mot disse voldsaksjonene og drapene blir noensinne klistret mot bokforlag, forfattere eller professorer på venstresiden, selv om de deler betydelig mer ekstrem ideologi enn det terroristene Breivik og Tarrant gjør med høyresiden. En høyreside som har tatt klar og tydelig avstand fra disses ideologi og handlinger, selv om man verken deler ideologi eller voldskapasitet med disse. Å ta avstand fra politisk vold og terrorgrupper er derimot helt fremmed for Bitsch og hennes likesinnede, da men rett og slett deler disse gruppenes ideologiske plattform. Faktisk hyller enkelte stortingspolitikere som Sofia Rana blant annet Antifa helt åpenlyst.
Blitz-akademikere som Anne Bitsch, nå selv bevæpnet med doktorgrad og legitimitet, står side om side med en likesinnet tropp av akademikere, klare til enhver tid å tre frem som eksperter og forespråkere for komintern anno 2023 i Norge. Anne Bitsch har skapt seg et navn ved å resirkulere gamle løgner og propaganda som trekkes frem mot de anklagede i forrykende tempo. Velbrukte ord og uttrykk som man vet skaper ryggmargsrefleks hos den allerede kondisjonerte og hjernevaskede befolkningen krydres i angrepene. «Breivik», «Høyreekstremist», «Fascist», «Rasist», «Islamofob». Her er det bare å spenne seg fast. Ordene spyttes ut mot lovlydige og skattebetalende nordmenn som ønsker en åpen og ærlig debatt om viktige samfunnstemaer som innvandring, klima og EU-medlemskap. Håpet er at disse menneskene skal skremmes til taushet. At de skal overøses med negativitet og angrep fra naboer, venner og kolleger som er mentalt bedøvet av massemedias gjentatte og årelange propaganda. At de skal frykte for sin karriere og personlige sikkerhet. Og i tilfelle de skulle tørre å bevege seg ut på gater og torg for å vise sin mening, så har man voldsgrupper som Antifa bak hjørnet. Som ledes av barn av velbemidlede venstremennesker på fine adresser med trang for ungdomsopprør, før de får sommerjobb på NRK. Eller får jobb hos Faktisk.no slik den gamle Antifa- og Blitz-aktivisten Maren Sæbø gjorde.
Deres «arbeidsmetoder» inkluderer å tagge ned vegger, knuse bilvinduer og ringe til arbeidsgivere med trusler. Her har selv tidligere rådgiver hos Antirasistisk senter, Shoaib Sultan, en fortid. Og ikke sjelden overfaller gatetroppene de menneskene som har blitt utpekt av Bitsch og hennes allierte i sine bøker og debattinnlegg. I Sverige har småbarnsforeldre og lokalpolitikere fått bomber kastet inn gjennom brevsprekken ved soverommene der barna sover. Boliger og biler blir ramponert, tagget ned og påtent. Du ville fått hakeslepp om vi hadde ramset opp alle angrepene og drapsforsøkene. Det har blitt så akseptert at disse gruppene filmer hendelsene og legger dem ut på sine sosiale medier for å skryte av det. Bitsch er i så måte ingen uskyldig forsker og forfatter. Hun er en del av et velsmurt maskineri der alle spiller sin rolle. Hun vil aldri innrømme sin rolle der blitzere og Antifa-terrorister angriper etter hennes offentlige uthenging og dehumanisering. Hun vet godt hva hun gjør når hun uriktig og feilaktig klistrer på ord som «nynazist» på mennesker i Norge. De blir legitime mål for nettopp terrorgrupper som Antifa. Og folket er kondisjonert til å ta avstand og ikke vise sympati for de som blir utsatt for volden eller drapsforsøkene. De er jo ikke mennesker. Marxisme 101 og vinn-vinn for venstresiden.
Ingen kobling for å dehumanisere sine meningsmotstandere er for søkt. Har en galning begått en forbrytelse på den andre siden av jordkloden? Har noen på tung medisinering og med psykiatrisk historikk begått en grusom handling? Da males store deler av befolkningen med blodrød pensel for å sette dem i samme bås. Lars Gule mente åpenlyst at opptil 15.000 nordmenn deler Breiviks tankegods. Han møtte knapt motstand for påstanden. Man kunne like godt vært gjerningsmennene! Ord og ytringer er likestilt med handlinger! Så kan man lukke alle åpne plasser og ytringsmuligheter pent og rolig for alle som ikke føyer seg inn i rekkene. Nå som Lars Gule har blitt pensjonist trenger man nye kanoner på dekk, og her har Anne Bitsch posisjonert seg for å ta over tronen.
Anne Bitsch og Che Guevara
Tenker du at vi har strukket det for langt? Da får vi fremlegge et bevis. På Bitsch sin profil hos den venstreekstreme bokbutikken Tronsmo finnes et bilde av massemorderen og rasisten Che Guevara. Bildet står det fordi Bitsch ikke har lastet opp sitt eget profilbilde. Det har stått der lenge. For de som måtte være blendet av massemedias glorifisering av den revolusjonære soldaten, så er hans rulleblad grell lesning. Massemord, henrettelser, tvangsinternering, tortur og rasisme mot mørkhudede. Guevara overså, utstedte og var personlig med på å drepe mange mennesker. Selv kvinner og barn. Prester. Leger. Homofile. Hans revolusjonære styrker og politikk står bak hundre tusenvis av døde. Selv den dag i dag lever millioner av mennesker i diktatur og terror under den politikken og ideologien han førte. Han uttalte seg også nedsettende og rasistisk mot mørkhudede. Dette er sannheten. Men av en eller annen grunn har venstresiden, selv den dag i dag, hans bilder og portretter på sine vegger, plakater og t-skjorter. Og Anne Bitsch på sin forfatterprofil på en bokbutikk i Norge.
Dette samtidig som hun i dag uten skam eller selvransakelse angriper forleggere, forfattere og politiske aktivister for en fortid på den ytre høyresiden. Mennesker som aldri har vært siktet eller dømt av myndighetene for noen politiske aktiviteter. Som ønsker en reell og åpen diskurs om viktige temaer. Men det er som alltid en regel for dem og en for deres meningsmotstandere. For dette handler ikke om demokrati og rettsstaten. Dette handler om politisk aktivisme gjemt bak floskler og marxistisk terminologi. Det har fungert for venstresiden i mange tiår, men den tiden er nå over.
Så Bitsch får kose seg med Marte Michelet og deres matklubb Rote Gourmet Fraktion. Sammen med radikale forfattere og forleggere som har Karl Marx i bokhylla. Sammen med Rødt-politikere som støtter Antifa. Sammen med journalister og redaktører som ser en annen vei når voldtektsbølger begått av migranter går gjennom våre byer. Tiden da disse fikk diktere og sensurere offentligheten er over.
