Åpent brev til Litteraturhuset og Fritt Ord

I januar i år ble vårt forlag Legatum Publishing utsatt for scenenekt av Litteraturhuset i Oslo da de nektet oss å avholde bokbad i sine lokaler, med den begrunnelse at boken handlet om «Den store utskiftningen», som de påstod at er en konspirasjonsteori som inspirerer til rasistisk vold. Nå ber vi igjen om å få bruke deres lokaler til å avholde en åpen pressekonferanse med Renaud Camus, den franske forfatteren som «oppfant» dette uttrykket, i forbindelse med vår utgivelse av hans bok Dere skal ikke erstatte oss! på norsk.

Siden vi mener denne saken har stor prinsipiell betydning for hele det norske samfunn, er brevet åpent og også adressert til Fritt Ord, som tok initiativ til opprettelsen av Litteraturhuset og kan anses som eier. Fritt Ord og Litteraturhuset har som uttalte formål å fremme ytringsfrihet, offentlig debatt og en kunnskapsbasert offentlig samtale. Legatum mener det var i strid med disse formålene å utestenge oss i januar, og at det vil gjelde i enda større grad om vi igjen nektes å bruke Litteraturhusets lokaler til å avholde pressekonferansen med Camus.

Blindsoner

På e-post til oss i januar begrunnet Litteraturhuset sitt avslag ved å sitere følgende fra en artikkel i Encyclopædia Britannica:

«Replacement theory has been … widely condemned for its encouragement of racist violence through its toxic allegation that nonwhite immigrants … pose an existential threat to whites. The latter criticism has been tragically validated by the occurrence of several mass murders in the United States and other countries by white racists who clearly indicated their adherence to replacement theory before or after their attacks.»

Slike resonnementer kunne like så godt blitt brukt til å utestenge forlag som utgir marxistisk litteratur fra Litteraturhuset, ettersom marxistisk teori har inspirert voldelige venstreekstremister. Man kunne argumentert for at «marxistisk teori har blitt fordømt for sin oppfordring til klassebasert vold gjennom dens giftige påstand om at borgerskapet utnytter arbeiderklassen. Sistnevnte kritikk har tragisk nok blitt validert av forekomsten av massedrap i Russland, Kina og Kambodsja der millioner av mennesker ble myrdet fordi de ble beskyldt for å tilhøre borgerskapet av kommunister som tydelig tilkjennega sin støtte til marxistisk teori.» Litteraturhuset kunne også argumentert på denne måten for å nekte forlag som utgir Koranen å leie deres lokaler, i og med at Koranen inneholder eksplisitte oppfordringer til drap på vantro^{1 2}, og terrorister rettferdiggjør sine handlinger ved å vise til slike vers.

Det er helt utrolig at hverken Litteraturhusets ledelse eller Encyclopædia Britannicas redaksjon ser den eklatante politiske slagsiden i artikkelen. Leksikonet ville selvfølgelig aldri finne på å godkjenne en artikkel der det står at «islam har blitt fordømt for sine giftige oppfordringer til religiøs vold mot ikke-muslimer. Denne kritikken har tragisk nok blitt validert av forekomsten av mange massemord i Europa og andre verdensdeler der gjerningsmennene tydelig tilkjennega sin tilslutning til islam før eller etter sine angrep». Hvis Litteraturhuset ikke ønsker å gi inntrykk av at ledelsens personlige politiske sympatier styrer hvem som får leie deres lokaler, kan de ikke fortsette å bruke slike argumenter selektivt mot fredelige forfattere de er uenige med. At et av verdens mest anerkjente leksikon gjør det, er ikke et gyldig autoritetsargument.

Feilinformasjon

Leser man Dere skal ikke erstatte oss!, blir det tydelig at Encyclopædia Britannica rett og slett sprer feilinformasjon når de skriver at «Den store utskiftningen» er Renaud Camus’ kallenavn på en konspirasjonsteori han har diktet opp. Ett av formålene med pressekonferansen er å opplyse om at dette er feil – se vedlagte pressemelding som vi akter å sende ut i forkant av arrangementet.

I Dere skal ikke erstatte oss! skriver Camus:

«Jeg har gang på gang uttalt at Den store utskiftningen hverken er en teori eller et konsept.»

«Jeg har utmyntet uttrykket Den store utskiftningen – Le Grand Remplacement – for å fange den brutale befolkningsutskiftningen som har funnet sted i Frankrike (og i Europa) siden begynnelsen av det siste århundrets siste fjerdedel, og som har tiltatt i styrke siden da. Uttrykket kom til meg mens jeg var ute på en reise for å skrive en slags litterær guidebok om departementet Hérault i Languedoc i Sør-Frankrike. Jeg oppdaget at innbyggerne i tusen år gamle landsbyer for en stor del ikke er hva de en gang var: Kvinner iført islamsk hodebekledning kunne observeres i grupper ved fontener fra 1700-tallet, eller de kom til syne bak gotiske buevinduer. Jeg hadde i lang tid vært vant til eksistensen av store nybygde drabantbyer nesten utelukkende befolket av innvandrere, men dette var en fullkomment annerledes opplevelse. Navnet jeg satte på fenomenet, tilfløt meg sannsynligvis via delvis underbevisste historiske erindringer om Le Grand Dérangement av akadierne i det 18. århundres Canada … Hele gater, distrikter, byer, regioner – for ikke å si skoler – som i århundrer har hatt en gitt befolkning, [har] plutselig en helt annen. Landets ansikt er blitt forandret i en slik grad at man knapt kan forestille seg det.»

Observerbar virkelighet

Det fremgår tydelig her at «Den store utskiftningen», slik Camus bruker uttrykket, er et navn på et observerbart demografisk fenomen og ikke en konspirasjonsteori. FN har i en rapport fra 2000 kalt det «utskiftningsmigrasjon»³, og den venstreradikale franske politikeren Jean-Luc Mélenchon kaller det «kreolisering»^{4 5 6}. Fenomenet er godt dokumentert av offisiell statistikk fra bl.a. Frankrike⁷, Storbritannia^{8 9}, USA¹⁰ og Norge^{11 12 13 14 15 16}. Tallene fra Frankrike vi her henviser til, dokumenterer f.eks. at mellom 70 og 84 prosent av innbyggerne under 18 år i flere av Paris’ forsteder har ikke-europeisk bakgrunn, hvilket betyr at fremtiden i disse forstedene er at etniske franskmenn vil utgjøre en liten minoritet. Statistikken fra Norge vi refererer til, viser at det allerede er en realitet på ca. 40 % av skolene i Oslo at etnisk norske elever er i mindretall, og at etniske nordmenn vil bli en minoritet i Norge som helhet innen slutten av dette århundret om utviklingen fortsetter. Det er dette Renaud Camus kaller «befolkningsutskiftning»: at et område eller en skole som i århundrer har hatt én demografisk sammensetning, i løpet av noen få generasjoner får en helt annen, som er så radikalt forskjellig at det oppleves som en utskiftning eller erstatning av den opprinnelige befolkningen. Dette er selvsagt ikke en «fantasi», som det kalles i Britannicas artikkel, men observerbar virkelighet.

Upresist av Encyclopædia Britannica

Det finnes antisemittiske konspirasjonsteoretikere som har kapret Camus’ uttrykk, men Camus argumenterer mot dem i Dere skal ikke erstatte oss!. Han skriver: «Jeg har aldri forestilt meg at en gruppe personer med onde hensikter en dag møttes i et luksuriøst styrerom der de besluttet å skifte ut Europas befolkning med en som var billigere i drift og som ville vokse fortere.» Camus forklarer at han tror befolkningsutskiftningen skyldes «en eller annen enorm, bisarr og kompleks prosess, så intrikat at ingen er i stand til å forstå fullt ut hvordan den henger sammen og hvorfor den er satt i verk», og at noe av det som driver den fremover er «høyresidens tradisjonelle næringsinteresser og venstresidens ikke mindre tradisjonelle moralske idealer». Han sier veldig tydelig at han ikke tror jødene står bak:

«Det ville være overraskende hvis jødene skulle ha hovedansvaret for et fenomen, Den store utskiftningen, som de selv er det første offeret for. Befolkningsutskiftningen i Europa har overalt frembrakt en voksende utrygghet som gjør dagliglivet uhyre vanskelig – for ikke å si umulig – for mange jøder, som nesten kontinuerlig er utsatt for muslimsk aggresjon. Den moderne antisionismen blomstrer både som en form for raseri og som en unnskyldning, en mer stueren kamuflasje, for klassisk arabisk og muslimsk antisemittisme … Flere jødiske samfunn i Europa som overlevde Holocaust, overlever ikke Den store utskiftningen. Tusener av franske jøder forlater landet hvert år; de velger å utvandre fordi de fornemmer at de ikke har noe valg. Dette faktum, i tillegg til rent personlige følelser, er en av grunnene til at jeg ble rystet over å få rede på hva som i 2017 hendte i Charlottesville, Virginia. Under den velkjente anti-erstatistiske demonstrasjonen ble det som kjent ropt «dere skal ikke erstatte oss!», en ytring jeg selvfølgelig helhjertet og entusiastisk støtter … Men et mindretall (jeg håper virkelig et lite mindretall) ropte dessverre «jøder skal ikke erstatte oss!». Nå er det jo en kjent sak at hovedstrømsmediene frenetisk jakter på marginale elementer slik at de kan sette sine motstandere i et dårligst mulig lys. Uansett: Det er ikke jødene som erstatter dere.»

Artikkelen i Britannica er upresis fordi den får det til å se ut som Camus mener noe annet enn han gjør. Den sauser sammen Camus’ navn på et godt dokumentert fenomen med «utskiftningsteori», som også kalles en fantasi, og antisemittiske konspirasjonsteorier:

«Replacement theory, also called great replacement theory or great replacement, … [is] a far-right conspiracy theory alleging, in one of its versions, that left-leaning domestic or international elites, on their own initiative or under the direction of Jewish co-conspirators, are attempting to replace white citizens with nonwhite … immigrants … The replacement fantasy received much wider attention in the early 21^st century with the publication of Le Grand Remplacement (2011), by the French writer and activist Renaud Camus … Camus’ sobriquet for his conspiracy theory, the «great replacement», proved attractive to many right-wing activists and scholars in France … Replacement theory has been widely ridiculed for its blatant absurdity.»

Akademisk tradisjon

Det er ikke uvanlig at leksikon inneholder feil. Raseteorier som i dag anses som pseudovitenskap, var anerkjent vitenskap før Andre verdenskrig, og da stod det mye i prestisjetunge, seriøse leksikon vi i dag vet at ikke er sant. Og vi vet det nå fordi disse «vedtatte sannhetene» kunne kritiseres åpent. Bjørn Are Davidsen har skrevet en hel bok, Lurt av læreboken?, om alle faktafeilene om kristendom i norske skolebøker. Han ville ikke ha blitt nektet å avholde et bokbad for denne boken på Litteraturhuset med den begrunnelse at det står noe annet i Store norske leksikon enn i hans bok. Det har alltid vært en del av den demokratiske, akademiske offentlige samtalen at det som står i leksikon og lærebøker kan kritiseres. Vår pressekonferanse skal innledes med en halvtimes samtale mellom forsker ved NTNU Øyvind Eikrem, som har skrevet forordet til den norske utgaven av Dere skal ikke erstatte oss!, og Renaud Camus, der vi akter å fremme saklige, kunnskapsbaserte argumenter mot artikkelen i Britannica. Vi skal også sette av en og en halv time til spørsmål og svar, der kritisk innstilte journalister og andre vil få anledning til å stille harde og konfronterende spørsmål til Camus.

Den typen samfunnsdebatt vi legger opp til på pressekonferansen, er nettopp den formen for samfunnsdebatt det er Litteraturhusets og Fritt Ords formål å legge til rette for: en diskusjon der en forfatter som feilaktig beskyldes for å være konspirasjonsteoretiker, får anledning til å oppklare denne misforståelsen ved å informere journalister, forskere, akademikere og andre om hva han faktisk mener.

Vi tar kampen til Høyesterett

Vi vet at deler av norsk venstreside ikke ønsker at Camus skal få ytre seg på Litteraturhuset. Hvis de innser at de ikke kommer noen vei med anklagen om konspirasjonsteorier som inspirerer til rasistisk vold, forventer vi at de vil prøve å anklage ham for «hatprat» i stedet, ettersom han er dømt for «oppfordring til rasehat» i Frankrike, og ett av Litteraturhusets vilkår for leie er at man ikke bryter norsk lovs bestemmelser for hatefulle ytringer.

Det er opp til norske domstoler, ikke Litteraturhuset, å avgjøre hva som skal falle inn under lovens definisjon av «hatefulle ytringer». Det prinsipielt riktige for en institusjon som eies av en stiftelse ved navn Fritt Ord, er selvfølgelig å la ordet være fritt, slippe til Renaud Camus og hans forlag, og overlate til rettsvesenet å håndtere det hvis noen vil anmelde Camus eller Legatum for det han sier. Om så skulle skje, er vi villige til å ta kampen i rettssalene og anke til Høyesterett om nødvendig, for vi mener det vil være en tragisk innskrenkning av ytringsfriheten og demokratiet i Norge om det ikke skal være lov for en innfødt europeisk forfatter å si hva han mener om konsekvensene av europeisk innvandringspolitikk, med de ordene han synes er mest treffende. Og det vil være en skandale om en institusjon som heter Litteraturhuset, som huser Norsk PEN og sier de arbeider for å verne om ytringsfriheten, heller vil være med på å innskrenke en forfatters ytringsfrihet ved å nekte ham en scene, enn å forsvare hans rett til å bruke sine egne ord.

Blindsoner, igjen

De som beskylder folk som Camus for å ha en stigmatiserende og ekskluderende retorikk som skremmer minoriteter bort fra samfunnsdebatten, ser ikke at de selv stigmatiserer, ekskluderer og skremmer når de kaller andre for konspirasjonsteoretikere og høyreekstremister. Mange kvier seg for å delta i den offentlige samtalen fordi de ikke orker belastningen det er å bli kalt slikt. De er redde for å miste venner og/eller få sparken. Etter at Camus ble stemplet som konspirasjonsteoretiker, ville ikke forlaget hans ha noe mer med ham å gjøre. Øyvind Eikrem ble forsøkt sparket på grunn av sine meninger. En av våre venner som ville komme på bokbadet vi avholdt på Litteraturhuset i mai i fjor, snudde da hun så at Harald Klungtveit fra Filter Nyheter stod utenfor og tok bilder av alle som gikk inn. Konsekvensene av å bli hengt ut som «høyreradikal» i Filter Nyheter kan være store.

Camus’ ordbruk er utvilsomt hard; han argumenterer for at masseinnvandringen kan kalles «invasjon», «kolonisering», «erobring» og «okkupasjon», og konsekvensene av den for «folkemord ved utskiftning». Ordene som brukes mot Camus rammer også hardt. Om Litteraturhuset skal være for alle, må de naturligvis åpne sine dører både for innvandrere som føler seg diskriminert og ekskludert, og innfødte europeere som føler seg invadert og kolonisert. Skal Litteraturhuset ta stilling i den debatten ved å utestenge en av partene? Ytringsfrihet og demokrati handler vel om at slikt skal kunne diskuteres åpent, uten at noen nektes en scene, bøtelegges eller sendes i fengsel for det de sier?

Hvem undergraver demokratiet?

Vi er forundret over at daglig leder ved Litteraturhuset i Oslo, Susanne Kaluza, begrunnet avslaget av vår forespørsel om leie i januar med at «konspirasjonsteoriene» vi fremmer angivelig skal være anti-demokratiske, og at vi undergraver demokratiske rettigheter. Vi kan ikke se på hvilken måte det er anti-demokratisk å omtale et demografisk fenomen, eller hvordan dette kan undergrave noens demokratiske rettigheter. De som har hatt en udemokratisk fremferd her, er åpenbart Litteraturhuset som har utsatt oss for scenenekt, et middel som brukes av venstresiden for å gjøre det vanskeligere for deres politiske motstandere å nå frem med sine perspektiver.

Det vil være i strid med alt Litteraturhuset og Fritt Ord hevder å stå for å nekte Legatum Publishing å avholde pressekonferansen med Renaud Camus på Litteraturhuset. Vi har tiltro til at Litteraturhusets ledelse ser dette og slipper oss til denne gangen.

Kilder: