Lykten har tidligere omtalt hvordan den patriotiske ungdomsorganisasjonen Generation Identitær i Danmark har tatt initiativ til hjelpearbeid for ukrainske flyktninger. I følgende tekst, oversatt fra dansk av redaksjonen i Lykten, utdyper de unge patriotene hvorfor støtten til Ukraina er så stor i vårt naboland:
Siden de ukrainske flyktningene begynte å rømme over grensen til nabolandene, har det vært en enorm vilje blant danskene til å hjelpe. Penger har ikke bare blitt donert. Nødhjelpen har blitt kjørt direkte til grensen, og folk henter til og med kvinner og barn, og åpner sine egne hjem for dem. I stedet for å glede seg over dette, er venstresiden sint, og anklager de hjelpsomme danskene for rasisme, for hvorfor tok de ikke imot syriske migranter på samme måte? Årsaken kan du lese her, på samme måte som du også kan lese om hva vi bør være oppmerksomme på dersom titusenvis av ukrainere ender opp med å komme til landet i løpet av svært kort tid.
Les også: Patrioter organiserer nødhjelp for ukrainere på flukt
Det er forskjell på folk
«En flyktning er en flyktning, uansett hvem og hvor du flykter fra!». Slik skriver Enhetslisten Rosa Lund på Facebook. Hun er misfornøyd med at danskene tar så godt imot de ukrainske flyktningene i motsetning til migrantene som har reist gjennom mange land for å komme hit. Rosa Lund tar feil, for det er selvfølgelig forskjell på folk.
Når danskene så gjerne vil hjelpe, er forklaringen ganske enkel: Ukrainere er europeere, og det er vi også, og derfor har vi mye til felles, selv om vi er forskjellige på mange måter. Den felles europeiske arven, kristendommen og historien er noe vi trekker på, og vi vet instinktivt at dette er mennesker som på mange måter er som oss selv. De er nær oss, både kulturelt og fysisk, og derfor hjelper vi gjerne til. Det er ikke noe galt med det, tvert imot. Vi burde føle et spesielt ansvar for andre nødlidende europeere.
Mange dansker kjenner til Ukraina på forhånd av krisen. Kanskje har de reist i landet, kanskje jobber de med folk i Ukraina, kanskje har de ukrainske kolleger her i landet. Vi har et forhold til Ukraina som vi sjelden har i avsidesliggende områder utenfor Europa. Når du kommer hit fra Afrika eller Asia tilhører du andre kulturmiljøer, og du har mye mindre til felles med dansker. Vi har importert hundretusenvis av mennesker fra disse regionene, og vi vet at det ofte er svært problematisk og noen ganger kan være direkte skadelig for samfunnet vårt.
Les også: Hva kan krigen i Ukraina lære oss skandinaver?
Kvinner og barn
Ukrainerne som kommer til Danmark vil stort sett være kvinner, barn og eldre. For det meste har mennene blitt i Ukraina, eller de kan til og med ha reist inn i landet for å kjempe mot de russiske invasjonsstyrkene. Dette står i sterk kontrast til hordene av unge menn i militær alder som har blitt kastet inn i Europa i årevis, ofte med tvilsomme historier om grusomheter som de angivelig har flyktet fra.
Danskene har stor respekt for pliktfølelsen og heltemotet som mange ukrainske menn og kvinner føler og viser, selv om det ikke alltid passer inn i tidens likestillingsidealer. Menn som ofrer seg for kvinner og barn viser oss noe som vi kanskje har glemt litt her, men som vi fortsatt bærer i oss; Det europeiske heltemotet som har skapt vår sivilisasjon.
Når vi ser bildene fra Ukraina, føler vi solidaritet med disse menneskene. Uansett hvor mye sosialister og liberale kan late som om vi alle bare er mennesker, er og vil vi være stedbundne vesener, knyttet til kultur, historie, til Europa. Det er det vi ser i disse dager. Ja, det er enkelt nok og det er bra. Det er en ekte europeisk enhet, mellom mennesker som står i opposisjon til det byråkratiske og sterile EU. Vi hjelper først og fremst i landene som grenser til Ukraina, men det er nå så mange flyktninger at det kan være vanskelig å ta vare på dem alle i nærområdene. Danskene ser ut til å ha stor forståelse for dette.
Les også: Europeere hjelper europeere
Vi må ikke være naive
I omtalen av de mange flyktningene som kan være på vei, har Rasmus Stoklund understreket at ukrainere er virkelig godt integrert. De jobber, begår ikke mye kriminalitet og så videre. Dette er et godt tegn, men vi må huske at situasjonen vi står overfor er litt annerledes enn den der noen få ukrainere kommer for å jobbe. Her snakker vi om ti, tjue tusen, kanskje flere, og det på veldig kort tid. Vi kan neppe forvente at alle disse menneskene får jobb på en gang, eller at det ikke vil skape problemer. Det vil det nok, men selvfølgelig ikke problemer av den størrelsesorden som de med en langt mer fremmed kultur enn ukrainerne har skapt opp gjennom årene i vårt lille land. La oss derimot være realistiske.
Forhåpentligvis blir krigen kort og folk snart kan reise hjem. Selv om krigen trekker ut, så må selvfølgelig dette også være målet. Danmark er et lite land, og det er grenser for hvor mange vi kan håndtere på sikt, selv om det er tyskere, svensker eller ukrainere. Det gode er at de fleste ukrainske flyktninger, i motsetning til mange av migrantene vi har her, mest sannsynlig ønsker å reise hjem.
Les også: Voldskaos når menn fra den tredje verden presser seg foran ukrainske kvinner og barn
Skal ikke utnyttes
Når venstresiden kritiserer danskene for å være rasistiske, når de ønsker ukrainerne velkommen, er det med en hensikt. Hensikten er å åpne Danmark for ytterligere ikke-vestlig innvandring, rett og slett. Vi må ikke la det skje. Det må ikke være slik at danskenes gode hjerter må utnyttes av kyniske masseinnvandringstilhengere. Vi ser allerede hvordan det i avtalen om mottak av flyktninger er åpnet en dør for andre nasjonaliteter enn ukrainere, slik at også afrikanere og andre med fast opphold i Ukraina nå kan komme og bosette seg fritt i Danmark. Dette er noe som kan skape ytterligere problemer i Danmark, og vi bør være klar over dette og motsette oss det.
Vi skal være stolte over at danskene viser seg fra sin beste side og hjelper alt det de kan. Europeere bør hjelpe andre europeere når behovet er som størst. Det er slik det skal være. Ukrainerne må komme seg på beina så fort som mulig, slik at de kan komme tilbake dit de fleste av dem sannsynligvis helst vil være når krigen er over: i deres eget land.