I kommentaren «Kampen om vuggen» i Klassekampen 12. mai, bruker Anne Bitsch simple retoriske grep for å knytte Legatum Publishing og vår forfatter Renaud Camus til konspirasjonsteorier, terrorisme, nynazisme, såkalt hvit makt-ideologi og «et korstog mot kvinners frihet til å eie sin egen kropp og seksualitet».
Hvis jeg ville anvende Bitschs metode mot venstresiden, kunne jeg påpekt at forestillingen om at arbeiderklassen undertrykkes og utnyttes av borgerskapet, har gått igjen i både Arbeiderpartiet, SV, Rødt, Røde Armé Fraksjon og Stalins, Maos og Pol Pots terrorregimer. Så kunne jeg funnet noen harde uttalelser fra en venstreorientert forfatter der borgerskapet fremstilles som parasitter og blodsugere, kalt dette «dehumaniserende retorikk», og sammenlignet med utvalgte uttalelser fra terrorister som har utført attentater mot medlemmer av borgerskapet.
Les også: Anne Bitsch – portvokter og tannhjul i venstresidens maskineri
Eller jeg kunne telt hvor mange ganger ordet «løgn» har opptrådt i Klassekampen om Bush-administrasjonens begrunnelse for å angripe Irak, og brukt dette til å underbygge en påstand om at Klassekampen har en «paranoid tone», der USAs elite fremstilles som «politikere, presse og akademikere som åpent villeder sitt eget folk».
Tynt grunnlag for sammenligning
Har man litt kjennskap til hvem Renaud Camus er og hva han faktisk mener, blir det desto tydeligere hvor tynt grunnlag Bitsch har for sine sammenligninger.
Camus er en homofil mann som, i motsetning til nazistene Bitsch slår ham i hartkorn med, synes det er fornuftig av innfødte europeere å få færre barn. Det blir skivebom når Bitsch bruker så mye plass i sin artikkel på å trekke paralleller mellom Renaud Camus og den nazistiske terroristen David Lane, som mente at «mannen har et gudegitt instinkt til å forsvare kvinnens skjønnhet og reproduksjon av den hvite rasen». Det finnes ikke spor i Camus’ tekster av at han har slike synspunkter om kjønn. Tvert imot har han skrevet flere homoerotiske, seksuelt eksplisitte bøker som Lane sikkert ville kalt perverse og degenererte.
Les også: – Innvandringslobbyen har blod på hendene og vi bør ha selvtillit nok til å påpeke dette
Som vi har gjentatt mange ganger den siste måneden, er et sentralt omdreiningspunkt i Camus’ tenkning ikkevoldsbegrepet in-nocence, som han har utmyntet, og som kan oversettes med «ikke-skadeforvoldelse». Camus’ forsvar for innfødte europeeres synkende reproduksjonsrate, begrunnes med at de på denne måten forvolder mindre skade mot naturen. Lanes terrorhandlinger er selvfølgelig totalt i strid med Camus’ ikkevoldsfilosofi. Likevel prøver Bitsch å få det til å se ut som om Lane og Camus har sammenfallende synspunkter.
Hun nevner ikke at Camus har hentet uttrykket «folkemord ved substitusjon» fra den svarte kommunisten Aimé Césaire, som reagerte på innvandringen av etniske franskmenn til Fransk Karibia. Det passer bedre inn i hennes narrativ å sammenligne Camus’ idéer med konspirasjonsteorien om at jøder står bak et planlagt «hvitt folkemord», som forfektes av nynazister, enn å forholde seg til hvem Camus faktisk er inspirert av.
Blindsoner
Venstresiden har veldig ulik holdning til masseinnvandring avhengig av hudfargen til innvandrerne og de innfødte. Aimé Césaire blir ikke sammenlignet med konspirasjonsteoretikere, og jeg tror ikke Bitsch ville kalt det «dehumanisering» om bitre, sinte, innfødte amerikanere hadde omtalt masseinnvandringen av hvite til deres kontinent som «invasjon», «migrasjonstsunami» eller «undergravende bølge av etnisk utskiftning», selv om de aller fleste europeerne som kom til Amerika bare var vanlige mennesker som søkte et bedre liv. På hvilket tidspunkt i Amerikas historie hadde det kommet så mange hvite at det ble legitimt å bruke slike ord? Hvor langt må utviklingen gå, før venstresiden anser det som legitimt av innfødte europeere å reagere med slik ordbruk på det som skjer med deres kontinent?
VIDEO: Legatum Publishing – Dere skal ikke erstatte oss! – konferanse
Bitsch reflekterer ikke over at den «dehumaniserende retorikken» hun kritiserer, er innfødte europeeres reaksjon på konsekvensene av en innvandringspolitikk hun støtter. Camus har truffet en nerve fordi et voksende antall etniske europeere kjenner seg igjen i hans virkelighetsbeskrivelse. Og hva er venstresidens svar? Mer av politikken som fremkaller denne reaksjonen, kombinert med mistenkeliggjøring, utdefinering og kansellering av de som målbærer motstand.
Det bærer ikke godt av sted. Venstresidens politikk skaper ikke mer fellesskap og forbrødring, men Anne Bitsch ser det ikke.
En forkortet versjon av dette leserinnlegget ble publisert i Klassekampen.