Franske mareritt

Øyvind Strømmen skriver om «Franske maredraumar» i Aftenposten 1. juli. Hans artikkel handler ikke om de krigslignende tilstandene som har herjet Frankrike den siste uken, der etterkommere av innvandrere fra nord og sør i Afrika har skutt i luften med maskingevær, angrepet politi- og brannmenn, brent ned rådhus, biblioteker og andre offentlige bygg, og drevet massiv plyndring. Nei, det Strømmen kaller «mareritt» er idéene til disse tre franske forfatterne, som har bekjempet og advart mot utviklingen.

Opptøyene er de verste siden 2005, da Frankrike ble satt i brann av onklene og storebrødrene til de som i dag er i gatene. Den gang svarte staten med en enorm pengebruk i forstedene, i håp om at problemene skulle forsvinne. Hva blir svaret i 2023? Politisk korrekte forklaringer har sluttet å overbevise. Ifølge en meningsmåling fra det anerkjente instituttet Harris Interactive mener 61 prosent av franskmenn at «Den store utskiftningen» finner sted, mens 67 prosent er bekymret for den.¹ Begrepet er altså etablert, også blant de som ikke har finlest Renaud Camus’ essay «Dere skal ikke erstatte oss!». For befolkningsendringene er voldsomme. 28 prosent av alle barn født i Frankrike i 2021 har minst en forelder født utenfor EU.² President Macron har anslått at mer enn 10 millioner franske statsborgere har røtter sør for Middelhavet.³ I noen av Paris’ forsteder har mellom 70 og 84 prosent av innbyggerne under 18 år ikke-europeisk bakgrunn.⁴

Se også: VIDEO: Legatum Publishing – Dere skal ikke erstatte oss! – konferanse

Strømmen skriver at det «virkelig hårreisende» ved Camus’ idéer er at han mener Europa er i ferd med å bli kolonisert. Ett av Camus’ argumenter for dette er at kolonisering i ordets opprinnelige forstand betyr at befolkningskolonier etablerer seg, og at det finnes langt flere afrikanere i Europa i dag enn europeere i Afrika under kolonitiden. Den eneste store befolkningskolonien var Algerie, hvor det ved uavhengigheten i 1962 bodde 800 000 europeere – 6,8 prosent av landets totale befolkning. De fikk to uker på å forlate landet. «Kofferten eller likkisten!» lød ultimatumet.

Dominique Venner, som hadde kjempet med den franske hæren i Algerie, nektet å godta Algeries uavhengighet og mente franskmennene – og algerierne som støttet dem – hadde blitt forrådt av president de Gaulle, som ga Algerie uavhengigheten. For sin deltagelse i undergrunnsbevegelsen OAS måtte han sone 18 måneder i fengsel. Det ble et vannskille i Venners liv. Til slutt innså han at det var de Gaulle som hadde vært klarsynt: «Han mente ethvert folk hadde sitt eget kall og fritt måtte råde over seg selv», skrev Venner 30 år etter.⁵

Det var ikke minst demografiske overveielser som gjorde at de Gaulle mente Frankrike og Algerie måtte skille lag. Privat uttalte han: «Hvis alle arabere og berbere i Algerie blir ansett som franske, hvordan skal de forhindres fra å flytte til Frankrike, når levestandarden er så mye høyere? Min landsby vil ikke lenger hete Colombey-de-to-kirker, men Colombey-de-to-moskéer!» Venners åpenbaring og ledetråden i hele resten av hans virke var at franskmenn først og fremst er del av et europeisk skjebnefellesskap. Utforskningen av dette felleskapet ble kjernen i Det franske nye høyre og tankesmien GRECE, som Benoist og Venner stiftet.

Les også: – Innvandringslobbyen har blod på hendene og vi bør ha selvtillit nok til å påpeke dette

Strømmen anfekter å mene at franske myndigheters tvangsoppløsning av Génération Identitaire (GI), eller britiske myndigheters innreisenekt mot meg i 2018 (som ikke lenger er gjeldende), er gode argumenter mot tenkerne Legatum Publishing utgir. Han kunne føyet til en lang rekke udemokratiske forbud og rettssaker i Vest-Europa der Frankrike inntar et trist lederskap. En konferanse organisert av Institut Iliade – som Dominique Venner var med å stifte – i anledning 10-årsdagen for hans død, ble forbudt av politiet under det latterlige påskudd av å utgjøre en trussel mot offentlig orden. Tvangsoppløsningen av GI er intet annet enn munnkurv på en brysom politisk motstander. Beskyldningen om fremme av vold er spesielt absurd fordi GI er eksplisitt ikke-voldelige. Dette vet Strømmen like godt som franske myndigheter.

Strømmen mener tilsynelatende at Benoist egentlig ikke er demokrat fordi han ønsker en annen form for demokrati enn det liberale. Jeg vil svare ved å sitere Singapores landsfader Lee Kuan Yew: «I multietniske samfunn stemmer man ikke i samsvar med sine økonomiske og sosiale interesser, men i samsvar med etnisitet og religion. Om jeg skulle innført (det britiske) systemet her, ville malayene stemt på muslimer, inderne på indere og kineserne på kinesere.»⁶

Les også: Vi må vekke Europa! Identitet, historie og kunnskap – Intervju med Tore Rasmussen

Benoist og Venner ville nok nikket anerkjennende til dette. Stemmegivningen i Europa har i dag en klar etnisk komponent. Ifølge SSB stemte 80 prosent av andregenerasjons innvandrere med foreldre fra Asia eller Afrika på Rødt, SV og AP.⁷ Blant østeuropeere er stemmemønsteret mye nærmere etniske nordmenn. Skyldes dette virkelig sosiale forskjeller? Store menneskemasser uten felles fortid og referanser er nå kastet sammen i Europa. Det er en befolkning med forskjellige myter, forskjellig opphav, forskjellige helter og ofre, forskjellige nostalgier. Som ikke deler «tradisjonen, det indre riket, hviskingen fra fordums tider»⁸ som Venner mente ethvert folk har til felles.

Dagens Vest-Europa er nå tuftet på troen at alle – uansett opphav, religion, kultur, eller hvor mange de er, kan inngå i et nasjonalt fellesskap der konflikter reguleres på fredelig vis gjennom det liberale demokratiet. De som ivrer for dette eksperimentet, bærer en stadig tyngre bevisbyrde. I motsetning til Strømmen synes ikke vi det er ille å mene, som Alain de Benoist gjør, at demokratiet må hvile på tilhørighet til et folk med felles «kultur, historie og skjebne». Uten det ville 1814 og 1905 aldri funnet sted. Vi hadde ikke fått vår egen grunnlov eller selvstendighet uten vår felles identitet som et eget folk.

Les også: Fransk politi: «Vi er i krig med en forstadsgerilja»

En forkortet versjon av denne artikkelen ble publisert i Aftenposten.