Hvorfor blir vi i SIAN karakterisert som pøbler, bøller og rasister? Ingen av oss i SIAN er noen av delene. Hvordan kan folkeopplysning om islam bli til slike ting? SIAN ønsker ikke at det skal være nødvendig å ha politibeskyttelse. For tre år siden kunne vi gå rundt og snakke med folk, dele ut flyers osv. Det er slik vi ønsker at det skal bre. Hvorfor politiet må være til stede er ene og alene voldselementer som helst ser at vi i SIAN mister livet. Det sier de selv i intervjuer.
Og for alle som har lest Abid Rajas kronikk i Aftenposten fra 2012 så kan man lese hvordan muslimske gutter blir oppdratt til å hate Vesten, jøder, homofile og han sier at om noen krenker profeten, koranen eller islam så kan de bankes opp, skytes eller helst drepes.
Paragraf 185 er en innskrenkning av ytringsfriheten og er en i seg selv rasistisk paragraf da den kun gjelder minoriteter.
Men hvem er minoriteter? Muslimer som teller 1,6 milliarder eller er det nordmenn som teller 4 millioner? Og hva da med de som bor på Nedre Nordstrand, Alna, Furuset eller Grorud, er de som er i mindretall der regnet som minoriteter?
Gjør noe som de færreste av de som kritiserer oss gjør: Lytt til talene våre. Dere finner dem på SIAN sin videokanal på Bitchute.
Eller hva med å ta en telefon å snakke med oss?
Alle snakker om SIAN men ingen snakker med oss.
At ytringsfriheten tas i forsvar her takker jeg for, men husk det er ikke SIAN som utøver vold og som er grunnen til at samfunnet må kaste bort millioner på vern av SIAN, det er ene og alene voldsutøverne som må stå for. I Norge har vi ingen blasfemilov, vi har trosfrihet og med det retten til å kritisere religioner. Også islam. Hvorfor er denne vernet mens kristendommen fritt kan harseleres med og kritiseres?
Jeg har aldri hatt en rasistisk tanke i mitt liv. Jeg er ikke oppdratt slik, og ingen av mine taler har noen gang vært anmeldt. Selv om jeg finner det merkelig da SIAN alltid blir anmeldt og alltid henlagt for våre taler.
Snakk med oss – vi biter ikke.
Innlegget ble publisert som en kommentar til dette innlegget i Universitetsavisa.
