Livet på den nasjonalkonservative siden har vært dominert av skuffelser og pessimisme, inntil Trump. 2016 ga oss et håp om at en nasjonalkonservativ reaksjon ville feie over også vårt land; i en periode erklærte flere nasjonale FrP-ere seg «nasjonalkonservative» og med sterke og tydeligere politikere som Geir Ugland Jacobsen kunne det virke som om de også endelig kunne fått et parti å stemme på. Desembers liberalistiske utrenskninger drepte ethvert slik håp, og Fremskrittspartiet har nå erklært seg et «liberalistisk folkeparti» (skjønt det er vanskelig å se hvilken statlig utgift de egentlig er i mot).
Fremskrittspartiet var i mine øyne alltid det «minst verste» parti, og jeg hadde ikke troen på partiet slik som flere andre. Jeg prøvde å bidra ved å involvere meg i relanseringen av Selvstendighetspartiet i 2019, for å fremstille et genuint godt alternativ for oss nasjonalkonservative. Jeg står for det meste av partiets politikk, men partiet har det samme problemet som alle minipartiene i Norge:
Miljøet er for lite, og til tross for mange kompetente folk, er det ikke mange nok av de med virkelig inngående kjennskap til både politikk, organisering og media. Det var en prekær mangel på profilerte personligheter. Og selvfølgelig mangler det alltid penger. Vi har ingen rike rederonkler, bankonkler eller LO-pamper.
Les også: Per-Willy Amundsen med snuoperasjon etter eksklusjonene – er greit å være nasjonalkonservativ
Et nytt håp
På nyåret meldte jeg meg inn i partiet Demokratene i Norge. Det gjorde jeg fordi jeg ønsker å se en vellykket politisk opposisjon i Norge og fordi jeg nå har troen på at «Nye» Demokratene i Norge kan bli dette. Jeg tror vi alle kan være enige om at det er for mange minipartier som riktignok prøver sitt beste i å stable på benene en politisk opposisjon. Svaret på dette er selvfølgelig å samle seg bak ett parti, men dette fordrer igjen spørsmålet: Hvorfor akkurat dette partiet?
Vel, partiet har vinden i ryggen, et par kjente personligheter, og flere i min bekjentskapskrets kaster seg på bølgen. Dette er anekdotisk, men for meg virker det som vi nå kommer til å se et revitalisert nasjonalkonservativt parti som kan fungere som samlingspunkt. Jeg vil jeg oppfordre folk i sine respektive partier til å legge ned sine smålige uenigheter og stille seg bak dette initiativet. Vi har knapt med tid, men jeg har forståelse for at man vil se an hvilken politikk de blir enige om.
Min egen hjertesak er tilbakevandring. Noe som mange sikkert anser som kontroversielt. Det er heller ikke sikkert at «Nye» Demokratene får en like tydelig tilbakevandringspolitikk som jeg skulle ønske. I så fall blir nok «Nye» Demokratene mer moderat enn Selvstendighetspartiet og jeg må i så fall svelge en kamel. Enn så lenge, fordi i Sverige og andre deler av Europa er dette et høyaktuelt tema. Kanskje er ikke Norge klar for dette enda, men det kommer nok. Uansett kommer vi ikke dit uten å melde oss inn og engasjere oss.
Les også: Slik sikret Sylvi Norgesrekord i kvoteflyktninger, u-hjelp og kanskje også bompenger
Hvorfor har ikke Norge hatt en fungerende politisk opposisjon?
Det er nok sikkert flere årsaker til at Norge ikke har hatt en fungerende politisk opposisjon. En viktig årsak tror jeg er at altfor mange har hatt lit til Fremskrittspartiet, som riktignok har vært et parti av betydelig størrelse, utgjør potensielt en sterk opposisjon med representasjon på tinget, og dermed heller gitt sin stemme til dem. Forståelig, men Fremskrittspartiet har fungert som en lynavleder og det har vært til stor frustrasjon for de som for lengst har gjennomskuet partiet. Men nå er katta ute av sekken. Nå er vi alle grundig blitt vitne til Fremskrittspartiets narrespill.
Gammel vane er vond å vende og det kan være vanskelig å forholde seg til nye partier med kanskje ukjente ansikt. Demokratene har ikke vært flinke til å profilere seg og det er et ukjent parti for mange. Men de som kommer inn nå er ikke så ukjente ansikt for dem som følger litt med i politikken og i alternativ media. Geir Ugland Jacobsen har lang fartstid i Fremskrittspartiet og var også nylig leder for Oslo Frp. Kent Andersen er kjent som forfatter og som skribent i Document. Ettersom alternative medier er blitt en betydelig informasjonskanal, er de mindre partiene ikke lenger uten talerør.
Les også: Slik vil Demokratene stoppe misbruket av NRK til indoktrinering
Omveltninger kan skje
Hvorfor vokste Sverigedemokraterna fra å være et marginalt parti til å veksle mellom å være nummer en og to på meningsmålingene og tredje største parti i den svenske Riksdagen? Fordi svenskene ikke hadde noen andre alternativer. Og det har egentlig heller ikke nordmennene hatt: Fremskrittspartiet var et narrespill, nå ettertrykkelig kuppet av globalister.
Helge Lurås skrev nylig en kommentar i Resett hvor han helte kaldt vann i årene på de som håper at «Nye» Demokratene skal bli et parti verdig de nasjonalkonservatives stemme. Men hva vil Lurås at vi skal gjøre? Skal vi fortsette å stemme på Fremskrittspartiet? Kan vi ikke bare da la være, kan vi ikke bare like gjerne gi opp denne politiske kampen og bare sette oss ned og se på at vårt land går til hundene? Hvorfor gadd Lurås i det hele tatt (og med stor risiko for å feile) å starte «rasistbloggen» Resett? Det er mer tydelig nå enn noen gang at Fremskrittspartiet ikke er et alternativ. Den ble aldri den opposisjonen vi hadde håpet på.
Les også: Ærlig talt Erna! Norge kan ikke lengre gi norsk statsborgerskap til alle og enhver
Blir «Nye» Demokratene altfor moderate?
Jeg har sett kommentarer på sosiale medier som gir uttrykk for bekymring over at «Nye» Demokratene kommer til å bli altfor moderate. Hva betyr «altfor moderate»? For meg blir det Frp, de er altfor moderate. Om Demokratene tar et klart standpunkt mot EØS og globalisme, holder på sin nasjonalkonservatisme og kjører en streng innvandringspolitikk så er det foreløpig bra nok for meg. Så kan man ta debatten etter hvert om hvorvidt innvandringspolitikken er streng nok eller ei. Jeg vil helst se full stopp på asylinnvandring samt tilbakevandring. Kanskje jeg ikke får det sistnevnte men jeg ser ingen grunn til at de vil fjerne seg fra Demokratenes grunntanker og at asylinnvandring plutselig skulle være greit.
Sperregrensen
Til sist en liten påminnelse til de av dere som er pessimister. Man må ikke miste motet av sperregrensen. Den handler om fordeling av utjevningsmandater så det skal man ikke la seg skremme av. Får man nok stemmer i et fylke (og det skal ikke nødvendigvis så mye til) så får man inn en representant. Både Rødt og MDG lå under sperregrensen ved forrige valg og begge har hver sin representant. Og er du aldeles kynisk, så kan du trøste deg med at din stemme utløser en stemmestøtte på ca. 120 kroner per år frem til neste valg – dette hjelper partiet i det minste å holde hjulene i gang, produsere nyhetssaker og påvirke debatten. Penger er alltid nyttig, selv om du ikke tror stemmen din er.
Min drøm er å se en representant for «Nye» Demokratene, gjerne flere, men om så bare en, som kan krangle med Jensen, Listhaug og hvem det skulle være og gjøre deres hverdag sur. Den drømmen ligger ikke nødvendigvis så langt unna.
Men da er det bare å vrenge seg ut av sofaen og komme seg til stemmelokalene, alle som kan krype, gå eller sette seg i en rullestol.
