Objektivitet
Det vil selvsagt aldri være mulig for et menneske å viderefortelle en historie objektivt uten at personlige, subjektive preferanser til en viss grad preger informasjonen. Hundre prosent objektivitet er en illusjon. Enhver tanke vår hjerne fornemmer, knyttes straks til tidligere erfaringer, som igjen former vår oppfatning av det inntrufne. Det er derfor journalistikk er et fag som må læres, og ikke kan sammenliknes med bloggens naturlige uttrykk for egne meninger. Men dessverre er også journalistutdanningen tungt politisert.
Døde medier
Det går dog en grense mellom informasjon og forkynnelse. En journalist er ikke en predikant, og en avis skal ikke være lik et menighetsblad. I dagens mediebilde finnes det knapt lenger tilbake slike aviser i samfunnet. Heller ikke blant de såkalte alternative mediene. Også disse er i hovedsak knyttet til klare politiske føringer. Ja til og med religiøst forkynnende agenda. Problemet er at de ofte pretenderer å være optimalt nøytrale nyhetsformidlere, uten at de tilsynelatende ser sine egne, høyst introverte ståsteder. Og gjerne mens de i festtalene utbasunerer seg selv som «det eneste frie talerør» i medielandskapet.
Balanse
Før i tiden ble den enkelte redaktørs private meninger formulert i lederartikler, som var tydelig merket som skribentens private mening. Nyhetssakene skulle derimot fremføres på en mest mulig nøytral politisk måte. Slapp man eksempelvis til en politiker spaltelangs, var det viktig å la motstanderen komme til ved neste korsvei. Balanse var nøkkelordet.
Faset ut
Et slikt pressesyn er i våre dager faset ut av nyhetsbildet. Ikke minst som en følge av politikernes pressestøtte og momskompensasjon overfor mediene. Et kjempesmart påfunn med skattepengene. For de færreste biter den hånden som gir dem mat. Journalistikkens hovedoppgave skulle jo være konstruktiv kritikk, særlig av statens gjøren og laden. Det er jo folkets verdier politikerne administrerer på bakgrunn av de løftene som ble gitt velgerne i valgkampen. Stadig flere brudd på dette går i dag nærmest upåaktet hen.
Rene heiagjenger
Partikoalisjoner er politikernes hovedunnskyldning for at de dropper det meste av valgflesket. Dermed blir valgene som rene skuespill å regne. Det eneste hinderet tilbake – nasjonalt og lokalt – skulle da vært pressen. Det var derfor et genialt grep da man under dekke av «mangfold» åpnet folkets sparegris og lot mediene få sugerør ned i statskassen. Etter dette er medienes stab skiftet ut til rene heiagjenger i maktens korridorer. Forskjellen på presseomtale og rene stortingsproposisjoner er ofte marginal.
Tilliten som forsvant
Dette har avstedkommet at folkets tillitsvalgte ikke lenger ser ut til å fornemme ordet tillit som annet enn en teatralsk skuespiller-replikk hvert fjerde år. At velgerne lar seg avspise med slikt lurendreieri bidrar til at makteliten på sin side utvikler ren forakt for stemmekveget. Slik øker maktpersoners interesse for en yrkesorientert, karrieremessig, statlig ledelse i AS Norge.
Skrekkbildet Oslo
Bevisene for dette åpenbarer seg tydelig etter hvert som «vanlige folk» presenteres for det ene mer vanvittige og bisarre utspillet etter det andre. Som vingeklipper hvermansens livssituasjon inn til beinet. Det såkalte folkestyret er like uthulet som en sveitserost. Oslo er et eklatant eksempel på at marginale, rabiate særinteressepartier er gitt en makt utenfor enhver velgerbasert proporsjon, takket være parlamentarismens fokus på partier i stedet for å ansvarliggjøre den enkelte politiker.
Pip åpent for svik
Hele denne smørja har lagt vestlige samfunn pip åpne for kuppaspirasjoner. Tillitsmenn og -kvinner er som visket ut av av regjeringene, og begrepet «folkets kårne» er blitt en parodi. De gjør akkurat som de vil. Da kan de eksempelvis uttale etter at valget er over at «multikultur skal dere få enten dere vil eller ikke» (Anniken Huitfeldt). Så når stemmekveget altså ikke på forhånd er blitt forelagt noe slikt eller har stemt for det, bryr politikerklassen seg altså ikke det døyt om sviket mot nasjonen.
Enten dere vil eller ikke!
Da skulle selvsagt mediene kastet seg over denne gjengen og stilt dem så salig til veggs at det var umulig for dem å fortsette bedrageriet. Men enten befolkningen vil eller ikke kan herskerklassen i dag si og gjøre akkurat det som passer dem til enhver tid:
– «Strømløshet skal dere få enten dere vil eller ikke!»
– «EU skal dere få enten dere vil eller ikke!»
-«Krig der det passer oss skal dere få enten dere vil eller ikke!»
– «Befolkningsutskifting skal dere få enten dere vil eller ikke!»
– «Fattigdom skal dere få enten dere vil eller ikke!»
– «Energi skal dere miste enten dere vil eller ikke!»
– «Skyhøye skatter og avgifter skal dere få enten dere vil eller ikke!»
– «Personlig frihet skal dere miste enten dere vil eller ikke!»
– «Bilen skal dere miste enten dere vil eller ikke!»
– «Ikke-kompatible kulturer skal dere få enten dere vil eller ikke!»
– «Grønt skifte skal dere få enten dere vil eller ikke!»
– «Demokrati skal dere miste enten dere vil eller ikke!»
Maktklassen kan le rått
Og hele dette revolusjonære kuppet kjører disse menneskene på med i stadig nye bøtter og spann. Og fordi mediene lar det hele rulle og gå uten innsigelser spaltelangs, kan maktklassen bare le rått av Ola og Kari Hvermansen. For sistnevnte kommer ikke til orde noe sted med tyngde. Og bladsmørerne er betalte av den samme staten.
Ob du willst oder nicht
Kan det være noen tvil om at landet til venstre ved Svinesund, tidligere kjent som nasjonen Norge, dør ut med de eldre som skapte grunnlaget for verdens beste land å bo i. Enten vi ville eller ikke. Tilbake står vi med et åpenbart fascistisk demokratur som behandler innbyggerne som plagsomme fartsdumper. «Deplorables». «Sammensurium». Ja, «høyreekstreme nazister» er vi visst også, vi som med våre foreldres blod kjempet med livet som innsats for åtti år siden. Vi som husker at tyskernes ordrer til oss okkuperte var å finne oss i alt – ob du willst oder nicht. Jaja, så er vi der igjen – vi schweinehunde…