Av Dag Myhre, tidligere pilot i SAS og kaptein i luftforsvaret, nå politiker for Norgesdemokratene i Oslo.
(Innholdet i innlegget står for forfatterens regning)
Ja det er alt for tydelig at nesten alle mobiliserer mot denne kvinnens forsøk på å stå opp for sannhet og sitt folk.
De burde lære av Henrik Ibsen i En Folkefiende. «Den sterkeste mann er den som står mest alene – alene mot den forbannede kompakte majoritet som aldri har retten på sin side.»
Den kompakte majoriteten er ikke styrt av intellekt men av fellesskap.
Det er det denne kvinnen, Eden Golan – og et helt folk – Jødene, står opp i mot: Den forbannede kompakte majoritet.
«Flertallet har aldri retten på sin side. Aldrig, siger jeg! Det er en av disse samfunnsløgne som en fri, tenkende mann må gjøre oppgjør mot.»
«Masse flertallet, denne fandens kompakte majoritet – det er den, siger jeg, som forgifter våre åndelige livskilder og forpester grunnen under oss.»
Det var Ibsen men det er så mange andre:
Carl Gustav Jung
Den verdenskjente psykiateren Carl Gustav Jung skrev i sin bok «The Symbolic Life» (1957):
«Det blir faktisk stadig mer åpenbart at det ikke er hungersnød, ikke jordskjelv, ikke mikrober, ikke kreft, men mennesket selv som er menneskets største fare, av den enkle grunn at det ikke finnes noe tilstrekkelig vern mot psykiske epidemier, som er uendelig mye mer ødeleggende enn de verste naturkatastrofer.»
Ifølge Jung kan dette skje, ikke bare med enkeltpersoner, men med et helt folk. Når panikken til slutt er over, kanskje med forferdelige konsekvenser som vi så i Tyskland under nazismen og i Sovjetunionen og i Kina, vil folk ikke forstå hvordan de den gang kunne være så utrolig dumme.
Mattias Desmet, en nederlandske psykologi professor:
Verden er nå utsatt for kollektiv psykose eller Mass Formation:
«Massedannelse er den høyeste formen for kollektivisme, en følelse av mytisk tilhørighet.
Hva man tenker spiller ingen rolle; det som teller er at folk tenker det sammen. På denne måten kommer massene til å akseptere selv de mest absurde ideer som sanne, eller i det minste handle som om de var sanne.»
Folk i alle land er redde nå – engstelige. De overnasjonale autoriteter har skapt den ene panikk-stemningen etter den andre. Er det ikke klima og forurensning, havstigning, tip-over point og ekstremvær, så er det helsekrise, økonomisk og finansiell krise matmangel, krig og terror eller besøk fra ytre verdensrom.
Som Goering sa under rettssakene i Nuremberg da han ble spurt om hvordan han fikk et helt folk til å gjøre disse uhyrlige forbrytelsene:
Han svarte: «Enkelt, bare skrem vettet av de først.»
I tillegg har vi den voksende uroen og angsten for folkevandringen og utskifting av vår sivilisasjon med en annen, skremmende kultur.
Men dette siste har vi ikke lov til å si, derfor har redselen og aggresjonen ikke noe felles mål.
Så kommer angrepet på Israel og krigen i Gaza.
Den kollektive kompakte majoritets frykt fant et mål for sitt hat som alle kunne være med på. Kanskje Israel har skylden for utviklingen? Kanskje Islams raseri som vi merker overalt i Vesten (40 000 drepte siden 9/11) egentlig skyldes Israel?
Vår kollektive angst får et hat-symbol som roer gemyttene. Vi har funnet løsningen.
Det må være en slik kollektiv psykose som har rammet verden.
Hetsen mot Israel kom øyeblikkelig etter 7. oktober – 8. oktober- før Israels angrep på Gaza hadde startet.
Den reaksjonen, denne masse formeringen, har spredt seg til resten av verden med en skogbranns hastighet. Nå finnes det nesten ingen selvstendig tenkende mennesker igjen. Alle er fanget i dette snøskredet som raskt øker i omfang og styrke. Det er nå opplagt livsfarlig å forsvare Israel, gå med Israelske flagg, eller delta i demonstrasjoner.
Troen på at ordensmakten vil beskytte de som ikke går i takt, er illusorisk.
Vårt politivesen er langt fra mange nok og ledelsen gir motsatte signaler: Det er majoriteten som har rett. Det er de få motstemmene som provoserer massene. Vi ser det her hjemme og i andre land.
Mattias Desmet kommer nærmere det målet når han gjør direkte sammenligninger med masseformasjonen på 1930 tallet, i Nazi-Tyskland.
Når vi opplever det kollektive hatet som nå retter seg mot Israel, så må det være direkte parallelt til jødehatet i Det Tredje Riket.
Vi må være på vakt nå. De store revolusjoner i historien har alltid bygget seg opp som et kollektivt raseri i folkedypet som rettes mot det bestående uten at massene er enige om hva som skal komme i stedet.
Når hundretusenvis av mennesker stormer i gatene skapes, en fellesskaps- følelse i massene og en reell frykt på toppen i den politiske pyramiden.
Noe må gjøres!! Dette så vi i den franske, den russiske, den tyske, den italienske og senere, den iranske revolusjon. Menneskemasser setter seg i bevegelse og voldelige grupper som svart- og brunskjortene i Italia og Tyskland, bourgeois eller borgerskapet Frankrike, bolsjevikene i Russland og islamistene i Iran angrep alle politiske møter med køller og alle slags våpen og tvang opposisjonen til taushet.
I dag representert av Antirasistisk senter, Blitz huset og andre fra gatens bunnslam i Oslo som skriker: «Ingen rassister i gata vår» og slår med jernstenger og køller på sperringene og har høytalere og trommer for å overdøve demonstrasjonen. Og det later til at de har politiets sympati.
Taushetens tyranni vil bre seg.
Så går det på samme måte hver gang det blir revolusjon: Revolusjonen eter sine barn.
Den gruppen som er mest hensynsløs, best organisert og mest samstemt, vinner. De andre blir likvidert.
Gjett hvilken gruppe det er i våre samfunn i dag?
Nei det er hverken LGBTQIA, woke, pride, marxister eller ateister eller pinsevenner eller folk som stemmer rødt.
Det er den stadig voksende gruppen vi ikke har lov til å kritisere.
Det er definert som «hat forbrytelse.» Dette er et klassisk eksempel på subjektiv, vag og upresis lovgivning akkurat det som i Tyskland ryddet veien for nazistene i følge den berømte nobelprisvinner Friederic Hayek i boken The Road to Serfdom, Veien til Slaveriet.
For å sitere Sigrid Undset: Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.
Vi kan tro våre samfunn er siviliserte og anstendige og styrt av rettsstat og demokrati men det trodde tyskerne også – før Hitler utnyttet folkemassenes raseri og tok makten.
Desmet sier: «Totalitarisme er ikke noe som skjer med andre land, de mindre heldige eller mindre siviliserte eller noen få ganger i vår egen skammelige historie. Det er en konstant reisefølge i et teknokratisk samfunn som overvurderer rasjonalitet og tror seg i stand til å styre det som ikke vil bli styrt. Det er vanligvis undertrykt og holdt godt kontrollert, men lurer alltid under overflaten av selv de vennligste befolkningene.»
Ja som vi er vant med i Norge.
Etter krigen bygget vi opp et samfunn av fellesskap, av rettsstat og folkestyre med uendelig mer som bandt oss sammen enn de små politiske forskjellene som eksisterer i alle samfunn.
Vi hadde fremtidstro og optimisme, og vi følte oss trygge i samfunnet selv om det internasjonalt var konflikter.
Men for bare noen ti-år siden ble det jevnlig introdusert fra det internasjonale marmor-palasset, de salvede, som hadde tatt over etter kirken som premissleverandør for etikk og moral, en eksistensiell frykt.
Vi som hadde vokst opp under Den Kalde Krigen, under terrorbalansen, men likevel sovet godt om natten, opplever etterhvert nye generasjoner som blir mer og mer engstelige for fler og fler innbilte farer.
Alt kom fra den nye katedralen. FN, EU og alle slags overnasjonale organisasjoner. Kravet om at noe dramatisk måtte gjøres, som krevde total internasjonal kontroll over alle land og demokratier. Og som krevde ufattelige av nasjonenes kapitalverdier.
Som både Ibsen, Jung og Desmet og mange med dem har innsett: Frykt skaper et fellesskap i folkemassene som kan styres mot elitenes mål, men som også kan gå fullstendig ut av kontroll og resultatene kan bli tragiske som historien kan fortelle oss.
Det eneste som kan redde oss er at noen, kanskje en liten del av oss, tør å stå frem å protestere og derved kanskje stoppe den kollektive ensrettingen før det er for sent.
Israel og jødene er kanarifuglen i gruven, dør kanarifuglen, dør gruvearbeiderne. Det er alle oss andre som er gruvearbeiderne – Vestens sivilisasjon.