Heksedoktorer, sjamaner, trollmenn, ayatollaer og større eller mindre paver og prelater, knives om medienes oppmerksomhet der de forkynner sin respektive, alternative intelligens for de vantro. Alt mens flertallet foretrekker å kikke ned i mobiltelefonuniversene sine fremfor å løfte sine blikk mot det høye. Det er til Facebook-fårene vil – ikke til himmelen.
Selv om et økende antall spør seg om det finnes intelligent liv i den vestlige verden, er det likevel fortsatt de færreste som tar seg bryet med å filosofere over slikt liv i universet. Men når vi nå først er inne på guddommelige entiteters eksistensberettigelse, kunne man jo spørre seg om vi har kommet så langt at vitenskapen utelukker en intelligent førsteårsak til det vi ser av kompleksitet rundt oss. Finnes det en målbar evalueringsmetodikk til formålet?
Ingenting blir borte
Vel, da er vi tilbake til naturlovene rundt oss. Slike lover defineres gjerne som allmenne hendelser som har universell gyldighet. Som for eksempel loven om massens og energiens bevarelse, som postulerer at ”energi kan ikke ødelegges”. Den viser at masse og energi er ekvivalenter og egentlig to sider av samme sak. Tenner du på vedkubben forsvinner den egentlig ikke, men bare konverterer til varme – en annen form for termodynamisk energi. Ingenting blir borte, men går inn i kretsløpet.
Vi kan si at dersom en ting ikke kan reduseres til ingenting, kan den heller ikke ha blitt til av ingenting. En troende vil derfor kunne hvile seg på denne loven og si at en bakenforliggende konstruktør alltid har vært der og konvertert litt av sin egen dynamiske energi om til masse, som vi firedimensjonale skapninger rommes av.
En ateist vil på sin side replisere at ”hva var før gud?” Til det vil opponenten kanskje svare at dersom Bibelen har rett og ”gud er lys”, så vet vi i alle fall at i lyshastigheten på 300 000 km/sek, så finnes ingen tid. Heller ikke for en mulig guddommelig entitet som er lys. I lysets hastighet opphører tiden.
Big Bang
Big Bang er trolig den mest utbredte teorien om universets tilblivelse. En slik eksplosjon ville generere en relativt mindre andel masse. Og vår firedimensjonale masses ferd gjennom rommet er betraktelig langsommere enn lysets. Og i dette forholdet mellom noe som går fort og noe som går sakte, oppstår som kjent begrepet tid. Vi kan kalle tiden for avstand mellom begivenheter. Tid er lik ulik hastighet.
Big Bang utelukker ikke at en eventuell intelligent førsteårsak benyttet litt av sin dynamiske energi til, lik en hydrogenbombe, å eksplodere og skape en viss mengde masse. Mesteparten av den opprinnelige energien vil fare til alle kanter i form av fortsatt ren energi – eller lys. Det ser vi når vi konstaterer rødforskyvningen ytterst i galaksehopene i Hubble-teleskopet. Dette tror vi er restene av Big Bang-lyset som drar i fra oss, noe som viser tilbake til en begynnelse.
Gullfisken i bollen
I vår firedimensjonale boble blir vi som gullfisken i bollen. Vi skjønner stort sett ikke hva som befinner seg utenfor glasset. Det er og blir i teorien, at vi kan filosofere over det universet vi befinner oss i. Vår hørsel er begrenset, og vårt syn oppfatter en svært liten del av totallyset – energien. Blir lysfrekvensen kjappere går den over i ultrafiolett og vi ser det ikke. Går den ned i infrarødt ser vi ikke det heller.
Stephen Hawking forsøkte å forklare vårt ståsted basert på 11 dimensjoner, hvorav altså kun fire er oppfattbare direkte av oss. Det er høyde, bredde, lengde og altså tid. Det er således ingen grunn til å være skråsikker på vår alenegang i universet. Men selv bokji sier at ”gud er lys”, og ”ingen mennesker kan se gud og leve”. Nei, det hadde nok endt med stusselig-stuggu om vi ble dratt inn bare mot et såkalt svart hull – en riktig energibombe som Ingrid Espelid Hovig hadde sagt det.
Fandens meisterstykke
Hadde det derimot vært jeg som var denne guddommelige entiteten, hadde jeg trolig gremmet meg over all den galskapen mange av de innledningsvis selvutnevnte presterte i mitt navn. Etter en nærmere kikk på dagens mer eller mindre spirituelle åndemanere, tror jeg faktisk at jeg heller hadde snudd tiden en smule og hentet opp Arne Garborg som åpenbart hadde sett lyset da han konkluderte i skuespillet ”Læraren” fra 1896:
”Det må vera fandens meisterstykke dette, då han fekk kyrkja ombygd til sitt bruk, og det så fint at ho enno trur ho er guds kyrkje.”
Dessverre har jeg ikke fantasi nok til å forestille meg hva han ville ha skrevet i dag – 123 år etter. Men både han og en mulig gud tør vel ha all grunn til å gni seg i øynene over det de i så fall kan skue med det blotte øye..