INNGREP ELLER OVERGREP?
Rituell omskjæring av guttebarn er et grovt brudd på grunnleggende menneskerettigheter; en utdatert og tidvis barbarisk praksis vi som et moderne samfunn må ta avstand fra. I stedet er vi nå i ferd med å godkjenne den med straffelovens velsignelse. Det norske Helse- og omsorgsdepartementet har et notat om omskjæring ute til høring. Man ønsker å lovfeste at rituell omskjæring skal være den offentlige helsetjenestens ansvar og bekostes av staten. Skal vi la dette skje?
Rituell omskjæring av gutter er en tradisjon som har eksistert i årtusener. I Norge omskjæres om lag 2000 guttebarn hvert år, et fåtall er jøder og resten er muslimer. I 1995 fikk vi en lov som forbyr kjønnslemlestelse av jenter med en strafferamme på inntil 8 år (1). I 1999 kom så en utredning fra Statens helsetilsyn som påla norsk helsevesen å fjerne forhuden på gutter når foreldrene ønsker det på religiøst grunnlag (2). Til sammenlikning, ble det i Lov om dyrevern så tidlig som i 1974 forbudt å fjerne deler av ører og hale på hunder som merking for å markere rasetilhørighet (3). Omskjæring av gutter har så langt ikke vært regulert i Norge. Dette betyr at inngrepet kan gjøres med eller uten bedøvelse, og det er heller ikke påkrevet at det utføres av medisinsk sertifisert personale.
Dersom omskjæring av jenter ansees som et lovstridig overgrep, og dersom vi til og med beskytter kjæledyrene våre mot mutilering, hvorfor er vi ikke villige til å gi små guttebarn den samme beskyttelsen?
I dag har vi en solid forskningsbasert kunnskap som dokumenterer de uheldige konsekvenser gjeldende praksis kan innebære, selv når den utføres under kontrollerte forhold. Det er således forståelig at leger reserverer seg mot å utføre de aktuelle inngrep av samvittighetsgrunner. Rådet for legeetikk har diskutert rituell omskjæring av gutter i lys av etiske regler for leger og har i 2001 avgitt følgende høringsuttalelse til sentralstyret: ”Rituell omskjæring av gutter har ingen etablert medisinsk nytteverdi. Inngrepet medfører smerte selv om det benyttes lokalbedøvelse, og er forbundet med en viss risiko for medisinske komplikasjoner. Rådet for legeetikk mener at omskjæring av guttebarn ikke er i tråd med viktige legeetiske prinsipper nedfelt i de alminnelige bestemmelsene i §1 i Etiske regler for leger. Disse pålegger leger å verne menneskets helse, og å helbrede, lindre og trøste. Det er et viktig moment at barn ikke kan gi samtykke.” (4)
Å fjerne forhuden på et friskt guttebarn er ikke en ukomplisert affære. De vanligste fysiologiske komplikasjoner er blødninger, infeksjoner og sammenvoksninger mellom preputiet og glans penis. Total penisnekrose og dødsfall pga. sepsis er også rapportert (5, 6). I medisinens verden utfører man ved nødvendighet inngrep som er risikofylte dersom den potensielle nytteverdien er av betydning. Forkjempere for inngrepet har da også argumentert for at fjerning av forhud har medisinske fordeler, men disse påstandene er i vår tid tilbakevist. Den amerikanske barnelegeforeningen (The American Academy of Pediatrics) publiserte i 1999 et dokument som bygger på forskningsbasert kunnskap om omskjæring. Konklusjonen er at det ikke er dokumentert nytteverdi med hensyn til bedret penishygiene, reduksjon av peniskreft eller redusert risiko for HIV-overføring. Det poengteres at endret livsførsel har betydelig større betydning, og at det dermed ikke finnes et naturlig grunnlag for å anbefale et slikt inngrep. Det er med andre ord ingen akseptable medisinske indikasjoner for å foreta et slikt inngrep på friske guttebarn. Voksne personer med samtykkekompetanse må selvfølgelig velge selv.
Inngrepet i seg selv medfører en umenneskelig smerte for barnet dersom bedøvelsesprosedyrer ikke følges. Tidligere trodde man at sentralnervesystemet hos et spedbarn ikke var tilstrekkelig utviklet til at det kunne føle smerte, i dag vet man at så ikke er tilfelle. Studier viser at barnet kan lide under langvarige effekter som stress og hypersensitivitet overfor smerter senere i livet. Uansett om selve inngrepet utføres med sedering, vil barnet i ettertid oppleve følgesmerter, sårhet og ubehag gjennom helingsprosessen. Innenfor moderne psykologi er vi opptatte av barnets møte med verden, og dets betydning for videre utvikling. Overgangen fra morslivet er krevende nok i seg selv, og på fødeavdelinger og ved hjemkomst tilrettelegger man derfor slik at barnet skal eksponeres for minst mulig stress. Man ønsker også således å legge til rette for en minst mulig forstyrret tilknytningsprosess med barnets nære omsorgspersoner. Det vil for de fleste mennesker være enkelt å forstå at et kjønnsorgan som i denne samme periode er et eneste stort sår, på ingen måte fasilliterer barnets tilpasning. For de som har hatt nerver til å se videoopptak av et slikt inngrep, fremstår det hele som barbarisk. Det blir ikke mer skånsomt om det er ledsaget av aldri så mye bønn fra de pårørende.
Etter min oppfatning er det grunn til å ha tillit til at naturen selv er en bedre designer av peniser enn hva vi mennesker er. For de som tror på en Gud og mener at vi skal vise respekt for hans skaperverk, forekommer det meg underlig at man nettopp på dette området gjør et unntak. Men det er vel heller ikke tilfeldig. Historisk sett har et av argumentene for omskjæringen vært at den vil kunne motvirke onani og redusere generell seksuell praksis.
Det er en utbredt oppfatning av omskjæring av gutter innebærer et mindre inngrep enn omskjæring av jenter. Dette er ved mange tilfeller feil. Verdens helseorganisasjon viser til fire forskjellige former for kjønnslemlestelse av jenter, hvorpå alle er forbudt ved norsk lov. Type 4 (prikking av klitoris og strekking av underlivsvev) er eksempelvis mindre omfattende enn en tradisjonell omskjæring av penis. I Norge velger man altså likevel å legge ned enorme ressurser på å komme denne praksisen til livs i jentenes favør, mens guttene står helt uten beskyttelse.
Det dreier seg faktisk om et irreversibelt inngrep som utføres uten personens samtykke, og det er således et klart brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
Et guttebarn som omskjæres fratas råderett over egen kropp og egen seksualitet. Et av argumentene som er brukt til støtte for dette inngrepet er at penishodet blir mer herdet og følsomheten redusert, og at dette er med på å gjøre den voksne mannen til en mer utholdende og bedre elsker. Jeg undres hvordan en tilsvarende argumentasjon ved omvendt kjønnsforhold ville blitt møtt? Skulle vi forsvare et inngrep på kvinners kjønnsorganer – fordi det økte nytelsen for mannen, på bekostning av kvinnen?
Enkelte vil hevde at et forbud er i strid med religionsfriheten her i landet. Jeg spør: Hvem sin frihet? Dette er foreldrenes valg, mens barnet kanskje skal vokse opp å ta avstand fra den religionen de har merket han til. Foreldrerett er ikke blankofullmakt til lemlestelse av egne barn. FNs barnekonvensjon vektlegger hensynet til ”barnets beste”. Paragraf 14 hevder barns rett til religionsfrihet, og paragraf 24 anmoder verdens land om å avskaffe tradisjoner som påvirker barns helse i negativ retning. Omskjæring av gutter er utvilsomt et brudd på denne konvensjonen. Skal den norske stat ofre gutters råderett over egen kropp på det flerkulturelle alteret? Hva slags kvasitoleranse og dobbeltmoral er det vi praktiserer om vi beskytter piker og snur oss bort når spørsmålet om guttebarna kommer på bordet?
Mange omskårede menn rapporterer om redusert kvalitet i seksuallivet etter som en omskjæring kan ha innvirkning på samleie og onani. De truer med søksmål av både foreldre og stat. De føler seg fratatt sin selvbestemmelsesrett. Forhuden er et hud- og slimhinneorgan med en følsomhet og nervetetthet sammenliknbart med fingerspisser og lepper. Å frarøves en fullstendig frisk og vital del av kroppen er noe et menneske selv bør få ta en beslutning om, noe annet er etter mitt syn en overtredelse av fysisk så vel som psykisk integritet.
Jeg forsøkte å reise denne vanskelige debatten for flere år siden med et innlegg på VG Nett. Folk flest kommenterte og engasjerte seg, mens politikere og fagfolk forble underlig tause. Den senere tid har vi så endelig fått i gang en diskusjon. Foranledningen er at Helse- og omsorgsdepartementet har et notat om omskjæring ute til høring. Man ønsker å lovfeste at rituell omskjæring skal være den offentlige helsetjenestens ansvar og bekostes av staten. Jeg har selv denne våren blitt tatt med på råd og sittet i et diskusjonsutvalg hos barneombudet.
De fleste av oss skjønner at et forbud vil kunne medføre at praksisen går under jorden, med alt hva dette innebærer, og dette er problematisk. Utfordringene er mange og det finnes ingen enkle løsninger. Men dersom jeg av religiøs overbevisning ønsker å slå og tukte mitt barn, skal jeg da kunne ta det med til et norsk sykehus hvor det kan få bedøvelse og kontrollert behandling av eventuelle skader jeg kommer til å påføre det uansett? Nei, selvfølgelig ikke, dét er jo galskap. Men om jeg vil kan jeg altså få hjelp til å skjære bort deler av mitt barns penis.
En medikalisering er en legitimering og en profesjonalisering som vil bidra til å holde liv i en tradisjon vi i dag har en forskningsbasert og solid kunnskap om som tilsier at vi heller burde bruke alle våre krefter til avskaffelse. I vårt opplyste Norge kan vi ikke lengre snu oss bort fra dette faktum og overse de som ofres som følge av vår tannløshet og misforståtte toleranse. Vi burde gå ut i de aktuelle miljøer, spre denne informasjonen og oppfordre til alternative, humane og reversible religiøse merkinger i stedet.
Språk er mektig. Når det snakkes om jentebarna kalles det kjønnslemslestelse, når det snakkes om guttebarna kaller vi det omskjæring. La oss kalle begge praksiser for hva det er; et overgrep; et grovt brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Dette sviket er vi nå i ferd med å godkjenne med den norske straffelovens velsignelse.
(Denne teksten er en kronikk jeg skrev og publiserte i VG for mange år tilbake. Mvh Kristin Spitznogle)
Kristin Engen Spitznogle (født 23. mars 1972 i Skjervøy) er en norsk psykolog, sexolog, sangerinne og sakprosaforfatter.