Ingen åpen hånd
Sovjetstatens fall skapte et vakuum og medførte en vestlig, folkelig debatt om nødvendigheten av NATO. Etter at russerne fikk konsolidert sin tilsynelatende nyvunne frihet, arbeidet de tidligere byråkratene energisk for å redde verdens største lands styrkemessige anseelse. Vesten kunne på dette tidspunktet rukket ut en åpen hånd til imperiet og i beste fall initiert deres vilje til å nærme seg reelt demokrati.
Fiendebildet forsvant ikke
I stedet lot vestlige ledere denne unike anledningen gå fra seg og fortsatte i stor grad å beholde sitt syn på russerne som en farlig fiende man ikke kunne stole på. Dette gikk selvsagt ikke «nyfrelste» russere forbi, og en ny front mot Vesten bygget seg langsomt opp. Fiendebildene – reelle og ikke reelle – fikk etter hvert solid fotfeste i begge leire, og etter kun få år var vi tilbake til en like spent verdenssituasjon som før Sovjetunionens kollaps. Den gode fiende var reetablert.
Vi må se tilbake på etterkrigstidens økende ideflora om at verden må kvitte seg med selvstendige nasjoner som ikke går av veien for krig for å øke sin innflytelse. – Vox, samfunnsdebattant
Nasjoner må vekk
Hvilke vestlige poltiske krefter ønsket dette? Da må vi se tilbake på etterkrigstidens økende ideflora om at verden må kvitte seg med selvstendige nasjoner som ikke går av veien for krig for å øke sin innflytelse. Allerede etter første verdenskrig ble disse tankene luftet. Men først når moderne våpen gir muligheter for totalt å kunne ødelegge menneskelige livsvilkår globalt, får pasifismen økte livsvilkår. Spesielt på venstresiden.
Oligarkenes venstreside-kupp
Men styrtrike oligarker i vest kunne ikke bare sitte rolig og se på at Vesten ble radikalisert og til syvende og sist kunne true milliardærenes giga-formuer. Vestens dalende pekuniære kredibilitet ga også grunn til engstelse. Det ble derfor maktpåliggende å kuppe venstresidens økende fremmarsj. Ved hjelp av hypersmarte politiske strategier klarte de det mesterstykket å kuppe venstresidens revolusjonære målsetting over til å dreie seg om global overlevelse. Med milliardærene selv på laget.
Krisetanker
En storm av kriser ble lansert ved hjelp av kjøpte og betalte tenketanker der vi alle etter sigende skal være truet på livet av de samme foreteelser som har gitt oss alle liv siden tidenes morgen. Tenketanker ble til krisetanker. Hvem har tid til å tenke på politisk revolusjon når vi står overfor liv eller død. Behovspyramiden satt som et skudd, og tilbake sitter hele venstresiden på lag med oligarkene for å redde selve livet for oss alle. Vi er vitner til verdenshistoriens smarteste sjakktrekk.
Uenighet er lik Hitler
De som stiller åpenbare spørsmålstegn ved de udokumenterbare påstandene blir karakteriserte som livsfarlige høyreekstreme ala Hitler selv. Gutta boys på Manhattan og i Davos kan smile herfra til det endelige målet når de sammen med resten av klimaeliten lander med sine hundretalls private jetfly på klimatoppmøte i oljelandet Dubai . Borte er trusselen fra venstresiden, og sammen med storparten av folkene arbeider de nå intenst med å karre til seg kontroll over hele planeten.
«Frykten er mitt våpen»
All reell kunnskapstilgang strupes for folkene. Menneskene skjelver av frykt for forkjølelser som før bare skjerpet vårt naturlige immunapparat. Ikke-kompatible kulturer blandes sammen og forårsaker naturlig nok økende kaos. Og på toppen av det hele er folkene narret til å tro at om vi ikke alle gjør eksakt som vi får beskjed om av de bakenforliggende regissørene uten å mukke, så står vi overfor Tellus’ undergang og menneskehetens endelikt. Alt i alt et plott så sofistikert gjennomført at de fleste ikke klarer å annamme dets opprinnelse. «Frykten er mitt våpen» kalte action-forfatteren Alistair McLean sin thrillerbok som ble film i 1972. Den ble tidenes bok med 150 millioner solgte eksemplarer. Mon ikke tittelen ga noen flere gode tips.
Hatprat
Hadde jeg forutsagt noe slikt i min ungdom hadde jeg raskt fått besøk av karer i hvitt som bragte meg til nærmeste hospital for beroligende medisinering. Når jeg nå påpeker virkeligheten rundt oss får jeg derimot trolig snart også besøk av noen karer – denne gang i svart – som stevner meg for «hatprat» – den nye politisk-juridiske diagnosen for uenighet med eliten.
Hva med den gode fienden nå?
Men hva med «den gode fienden» Russland. Russerne har vel aldri vært bedre fiender for vestlige globalregissører og deres medier og folk enn nettopp nå. Vesten anser seg selv som berettiget til å angripe hvem de vil uten at flertallet rynker på nesen. Korea, Vietnam, Kuba, Afghanistan, Irak, Serbia, Libya etc. Listen er nærmest utømmelig. Vi er de gode. Russerne derimot er de onde, og må vekk før en eliteledet verdensregjering kan etableres under FN-paraply.
Nå eller aldri
Derfor gjaldt det å narre vår nabo i øst til å gå til angrep på sine halvbrødre i vest. Ikke problematisk gitt russernes tradisjonelt imperialistiske ballast. Derfor er det liten grunn til å tro at det kommende året vil føre til noen fredsavtale. Russland er i realiteten globalistenes siste fartsdump. For globalistene er det nå eller aldri. Før folkene og venstresiden oppdager at de er narret trill rundt og forstår hva som virkelig er i ferd med å utvikle seg. Elitens lenge varslede overtakelse av verdenssamfunnet der folk flest sitter tilbake som kuede, umælende krek som takk for hjelpen og at de lot seg lure.
