Dette er et innlegg som opprinnelig ble publisert på Akroma.no som et svar på dette innlegget
Av Johan Slåttavik
Spørsmål: Er virkelig pressens rolle å styre meningsdannelsen med direkte manipulasjon av den politiske arenaen? Er dette noe som kan aksepteres?
Svar: Ja, det er pressens rolle å styre meningsdannelse med direkte manipulasjon av den politiske arenaen.
Pressens hovedoppgave er å sette det som kalles dagsorden. Dette betyr at de setter premisser og avgrensninger for den offentlige diskursen. Et eksempel på dette er når pressen begynner å pushe en current thing. Da er målet at offentligheten, altså stemmekveget, skal fokusere på denne tingen, og det på ønsket måte. I Norge vil dette typisk være tematikk og saker som kommer fra det militær-industrielle komplekset i USA. Kjente eksempler er «krigen mot terror», de til enhver tid aktuelle krigene i Midtøsten, eller budskapet at «de andre landene er de slemme, og vi er de gode».
Ser vi nærmere på innholdet i norske aviser, og kanskje særlig den statlige tv-kanalen NRK, ser vi at innholdet alltid er synkront og som oftest påfallende normativt og instruerende.
Spørsmål: Er dette noe som kan aksepteres?
Svar: Vel, vi har ikke mye valg, men vi kan også velge å se det for hva det er.
Hvem står bak?
Spørsmål: Så hvem er det som ved hjelp av Facebook klarer å begrense ytringsfriheten til Demokratenes politikere? Hvem er disse objektive overdommerne som bestemmer hva som skal tillates uttrykt på Facebook?
Svar: De som ønsker å begrense ytringsfriheten til Demokratenes politikere er politiske pressgrupper og lobbygrupper, ikke pressen som sådan. Enhver redaktør som publiserer meninger og innhold som pressgruppene ikke liker, vil fort bli arbeidsledig. Et eksempel på dette er den nylige panikken i Fosna-Folket, hvor avisen avpubliserte et leserinnlegg fra nettopp Demokratene.
Les også: Fosna-Folket avpubliserte leserinnlegg fra Demokratene
Dette er ikke noe Fosna-Folket gjør for å være slemme, men fordi redaktøren fikk kalde føtter og var redd for jobben sin. Denne frykten trenger ikke engang å være klar, definert og formulert – kanskje vil de til og med nekte for det – frykten er ofte underforstått. De vet at dersom de blir kjent som «en sånn en, som publiserer den type innhold», vil dette kunne begrense mulighetene deres for karrieremessig avansement, og i verste fall koste dem jobben.
Uheldige mekanismer
Hovedutfordringen med pressen er at bransjen har en veldig lav terskel. Det er ikke engang et skikkelig fag.
Dette fører til at pressen blir en snarvei opp til middelklassen, for mennesker som kanskje ellers ikke har forutsetninger til å ta et fagbrev eller lære seg en profesjon.
Jeg kan trolig fremstå som frekk her nå, men hvis vi ser på de mer profilerte redaktørene i Oslo, ser vi at disse menneskene ikke akkurat er noen eliter. Det kommer ingen nobelpriser i rakettfysikk deres vei sånn akkurat med det første, det tør jeg hevde.
Normal lese- og skriveferdighet forutsetter en IQ på 85. Folk som har dette eller mer kan skrive artikler, fungere som reportere eller være redaktører – og det er nok til å forstå enkle etiske spilleregler som VVp.
Det å være elektriker, som et eksempel, krever en del mer, fordi man må kunne forstå hele systemer og til dels komplekse sammenhenger. Elektrikere er helt avhengige av å kunne forstå ting som årsak og virkning, hvis ikke blir resultatet fort katastrofalt.
Denne lave terskelen i mediebransjen og frykten som dominerer er en strukturell utfordring. Det tvinger redaktørene til å være politisk korrekte, og til å hysje ned ting som kan skape karrieremessige utfordringer for dem.
Kjernen i problemet er dermed sårbarheten hos den enkelte redaktør, og at bransjen bevisst søker å knytte til seg mennesker som ikke har noe annet sted å gjøre av seg. Denne sårbarheten og denne underliggende frykten er noe som pressgrupper og lobbygrupper vet å utnytte.