I sommer var jeg på en biltur på Sørlandet da et skilt langs veien fanget min oppmerksomhet: “0,8 Valhall”.
Det viste seg at jeg var under en kilometer unna Valhall. Jeg må innrømme at dette moret meg, gradestokken viste over 23 grader, solen skinte og det var en flott dag. En fantastisk dag å dra til Valhall, tenkte jeg, og svingte bilen inn på Valhallvegen.
Våre forfedre tenkte seg at Valhall lå i Åsgard, og var en massiv gudeborg som var beskyttet av tykke murer. For å komme til Åsgard måtte man ri over regnbuebroen Bifrost. Utenfor Åsgard lå Midgard, menneskenes bosted. Det var også beskyttet av sterke forsvarsverker. Utenfor lå det ville og ukjente, der herjet mørke og uhyggelige krefter. Her i Jotunheim bodde jotner og troll. Slik så våre forfedre for seg at alt var ordnet; lik årringer i et tre.
Jeg lurte på hva jeg ville finne i Valhall. At jeg skulle få se hva som befant seg der mens jeg fremdeles var i live, syntes jeg var morsomt.
Mine forfedres Valhall hadde 540 dører, og hver dør er så bred at 960 einherjer kunne gå side om side gjennom den. Taket var dekket av gylne skjold, og spyd holdt taket oppe. Innvendig var hallen opplyst av brennende sverd.
Hit kommer valkyriene og einherjene, vikingene som hadde falt i krig for å underholde seg før det endelige slaget, Ragnarok. Her er det etegilde hver dag, hanngrisen Særimne blir spist bare for å bli levende igjen, for å bli spist på nytt neste kveld. Geita Heidrun forsyner krigerne med all mjøden hjertet kan begjære.
Det var ingen regnbue denne flotte sommerdagen da jeg plutselig befant meg i Valhall. Det var ingen festsal hvor jeg møte min slekts modigste menn og kvinner som hadde falt i strid.
Det jeg fant var to unge kvinner som hugget ved i sports-bh. Jeg smiler til dem idet jeg kjører forbi, de smiler tilbake. Noen barn leker. Store eneboliger i tre ligger på rekke og rad. Jeg kom til enden av veien, Google Maps kunne informere at jeg nå var i Valhall.
En veltrent ung mann kommer løpende i bar overkropp. “Unnskyld meg, er dette sentrum av Valhall?”, spurte jeg ut av bilvinduet. “Ja, dette er Valhall, du finner hverken Odin eller Tor her”, lo mannen og jogget videre.
Han hadde rett, Valhall i Aust-Agder er et koselig lite boligfelt. Et sted hvor alle kjenner alle. Hvor nabokona passer på. Kort vei til naturen. Et fredelig og homogent høytillittssamfunn, et lite stykke Norge. Dette er også et Valhall verdt å streve etter, tenkte jeg.
Dette leserinnlegget ble først publisert på Bodøposten.no