LESERINNLEGG:
VG spanderer under overskriften «Han er en av Odins Soldater» den 25.02 forsiden og en to siders artikkel på Yan Petrovskyi. Tematikken er Petrovskyis deltagelse i det VG kaller Odins Soldaters «patruljering» i Tønsberg. Artikkelen bygger på intervjuet Petrovskyi gjorde med lykten.no, omtalt som «høyreekstremt» i samme artikkel, hvor han forteller om sin deltagelse på pro-russisk side under krigen i Ukraina. VGs dekning av Odins Soldater er en del av et koordinert angrep fra etablerte norske medier, som i delt panikk med det politiske etablissementet rykker ut mot det blant andre Erna Solberg beskriver som en borgerverngruppe med «farlige verdier». Hva som er farlig med å ville forhindre vold og overgrep innen lovens rammer, som er Odins Soldaters uttalte målsetning, er det imidlertid ingen i det mediale Norge som tar seg bryet med å forklare offentligheten.
Hva mener så VG med «høyreekstrem»? Spørsmålet besvares best ved å se på det mentale landskapet VGs journalister beveger seg i, hvordan de ser og forsøksvis forstår verden avsløres gjennom begrepsbruken i mediene mer allment. Ofte ser vi at journalistene med stor patos og spyttblanke lepper lar sin enkle politiske barnetro, fortalt med så mange fremmedord som mulig, strømme i retning enkle sjeler som lengter etter å kunne plassere en stadig mer udefinerbar og påtrengende verden i vante kategorier. Og det leveres! Seneste registrerte innslag i så måte er NRK Radio ved programvert Torkel Jemtrud. I sin promotering av de fra de døde gjenopplivede «Are og Odin», og deres initiativ den ironiske facebook-gruppa «Are og Odins Soldater», deler Jemtrud verden inn i gode og onde. At Odins Soldater i denne intellektuelle sandkassa for voksne eksplisitt tildeles rollen som de onde overrasker vel ingen.
Hva så med bokhylla, med «fagmiljøene», står det bedre til der? En nordmann som prøver seg i øvelsen «definere det høyreekstreme» er den etter hvert langt ut over gutterommet kjente Øyvind Strømmen som lener seg på den mer meritterte Anders R. Jupskås. I Strømmens Den sorte tråden gjengis Jupskås innlegg i Dagbladet den 29.9.2011. Jupskås hevder her i et og samme åndedrag at ikke bare er høyreekstremisme en ideologi, men i motsetning til andre ideologier savner den en klar idehistorisk forankring. Hva mener så Jupskås med «høyreekstrem ideologi»? Svaret ser ut til å være et sammendrag av ulike andre forfatteres sjekklister. Jupskås forenklede liste kan så benyttes ved mistanke om høyreekstremisme. Man krysser ganske enkelt av for om det mistenkte tilfellet er bærer av fem verdier som assosieres med «høyreekstremisme». Disse verdiene er; ekskluderende nasjonalisme, rasisme, xenofobi (et fint ord for fremmedfrykt), udemokratiske holdninger (spesifiseres ikke nærmere i Strømmens gjengivelse) og selvfølgelig; autoritarianisme, der et over gjennomsnittet vellystig forhold til lov og orden, disiplin og «… for eksempel homifiliskepsis» er fremtredende. I tillegg passer Jupskås på å understreke at det er få som frivillig kaller seg høyreekstreme, vi kan forestille oss omtrent som en sinnssyk selv vil nekte for å være syk, det er derfor opp til «ekspertene» å dissekere det mistenkte tilfellet av «høyreekstremisme» og ut fra skåren på sjekklista stille en diagnose. I boka Ekstreme Europa, også gjengitt hos Strømmen, viser Jupskås at diagnosene kan variere, blant annet skiller han mellom «høyreekstrem» og «høyreradikal». Skillet ser ut til å bestå i om pasienten er villig til å ta liv for å nå sine mål, han lider i så fall av «høyreekstremisme». Er den rammede derimot villig til å følge de demokratiske spillereglene, men for øvrig deler øvrige verdier typiske for den «høyreekstreme» er han kun rammet av «høyreradikalisme», noe han sikkert vil bli lykkelig over å høre.
Nå skal man være veldig forsiktig med å beskylde journalister for å lese bøker, men de har ofte nok stilt mikrofoner og kameraer til disposisjon for «ekspertisen» på feltet «høyreekstremisme» til at man kan forvente en viss presisjon i begrepsbruken selv hos den enkleste journalist. Hvordan VG mot
denne bakgrunnen evner å beskrive lykten.no som «høyreekstremt», som bærer av «udemokratiske holdninger», hviler ene og alene på at den etablerte pressen heller ikke evner å definere hva et demokrati er. Slik Ludwig XIV av Frankrike hevdet at «staten det er meg» hevder den politiske klassen, pressen inkludert, i dag at «demokratiet det er oss». Demokratiet forstås ikke lenger som individets sivile, politiske og sosiale rettigheter, men som elitens rett til å føre den politikk de måtte ønske. Om nødvendig på tvers av individets rettigheter, om nødvendig mot folkeviljen, om nødvendig på tvers av folkesuvereniteten.
I dette nærmer vi oss et svar på spørsmålet om hva som er motivasjonen for at VG så ukritisk beskriver lykten.no som en «høyreekstrem nettside». Realiteten er den at lykten.no er en mye større trussel mot etablissementet enn Odins Soldater noen gang kan bli. Ved å klistre lykten.no til Odins Soldater og Petrovskyi, og gjøre dem til synonyme størrelser i opinionens hoder, ønsker man å diskreditere lykten.no, såkalt «guilt by association».
For å gjøre det helt klart; lykten.no er ikke «høyreekstrem», ei heller «udemokratisk» Tvert imot har lykten.no reist seg i stormen og gitt demokratiet nytt liv. Gjennom å praktisere ytringsfriheten, gjennom ikke å la innvandringspolitikken reduseres til en moralsk størrelse løftet ut av politikken, leder lykten.no an i kampen for å vise hva demokrati og frihet innebærer for den enkelte og for det norske folk. Gjennom den kamp lykten.no og andre alternative medier fører har ikke makta lenger enerett på å beskrive og analysere verden for det norske folk. Når mennesker ser at de ikke er alene om sine erfaringer og sitt verdenssyn, og at maktas virkelighetsbeskrivelse er ufullstendig og løgnaktig, så forvitrer det etablerte politiske regimets legitimitet. Slik står makta avkledd tilbake, og basisen for deres makt blir mer og mer kontroll og straff alene. Det er i denne konteksten at de vedvarende angrepene på lykten.no, og alt som måtte smake av sann folkelig opposisjon, som Odins Soldater, må forstås. Makta ønsker minst mulig fysisk og ideologisk motstand den dagen, og den kommer, når de må basere sitt herredømme på fysisk makt alene.