Av Thorgrim Bredesen
La oss si at vi til og med må flykte halve verden rundt for å finne en trygg havn.
La oss si at vi ender opp i et land, de aller fleste av oss knapt har hørt om. La oss si vi ender opp i buddhistiske Bhutan, et lite fjell-land som ligger inneklemt mellom Kina og India.
La oss si at noen tusen nordmenn blir tatt imot av bhutanske myndigheter og får tilbud om å søke asyl i landet. At vi til og med får innvilget asyl og at vi alle flytter inn i nye boliger med gratis mat og utdanning.
Barna våre begynner på skolene i landet og de blir tatt godt imot av lærere og elever, som alle har fått beskjed om at fremmedfrykt er den største forbrytelse og at de norske asylsøkerne skal behandles ekstra godt.
Det er selvfølgelig noen som skriver sinte leserinnlegg i avisene om at de norske asylsøkerne får altfor mange goder og forrang foran den opprinnelige befolkningen i boligkøen og på jobbmarkedet, men sånn ellers går alt strålende bra.
Helt til…
Noen av de norske unge mennene begynner å voldta unge bhutanske jenter og kvinner.
De norske mennene, i slutten av tenårene og begynnelsen av tyveårene, reker rundt i gatene og overfaller unge jenter og kvinner som er på vei hjem fra byen eller jobb. Drar dem inn i smug og voldtar dem.
Flere av de norske asylsøkerne begynner å selge narkotika til ungdommen i Bhutan. De pusher dop, særlig til de unge tenåringsjentene, for så å kreve seksuelle tjenester som betaling når jentene er blitt hekta på dopen.
Rasisme?
Hva gjør man da? Eller hva gjør du, hvis du hadde vært norsk flyktning i Bhutan?
Ville du blitt rasende på de bhutanerne som reagerer med sjokk og vantro på at deres egne døtre blir voldtatt av de samme menneskene de har sluppet inn i landet sitt og åpnet sine hjem for? Ville du krevd økt støtte til antirasistiske tiltak i landet så den fordomsfulle bhutanske befolkningen ikke dro alle nordmenn over en kam?
Eller ville du synke ned i et hull, av forlegenhet og skam over at representanter fra ditt folk dro ditt eget gode navn og rykte ned i søla ved å vise en sånn forakt og ondskap mot mennesker som bare har hjulpet deg og dine?
Ville du gått på TV, irritert og sint, og hevdet at nå må det bhutanske folk skjerpe seg og slutte å se stygt på nordmennene på bussen, eller ville du bedt om unnskyldning? På vegne av det norske folk, hvis representanter, hadde vist en sånn umenneskelig og idiotisk oppførsel, langt utover det tilgivelige.
Jeg ville lagt meg langflat. Jeg ville vært skamfull, men jeg hadde hatt nok ære i behold til å be om unnskyldning.
Hvor mange representanter fra innvandrermiljøer har du hørt bedt om unnskyldning for den lidelsen mange av deres egne har påført norske kvinner?
Hvor mange manifestasjoner har blitt holdt mot voldtekter av norske kvinner?
Jeg vet om mange manifestasjoner som blir holdt mot rasisme, hvis en norsk gutt har utøvet vold mot en ikke-vestlig gutt. Jeg vet om mange nordmenn som da står med tårer i øynene og ber om unnskyldning på vegne av det norske folk.
Jeg vet også om mange ikke-vestlige innvandrere som deltar i de samme manifestasjonene og krever at nordmenn skjerper seg og blir mindre fordomsfulle og rasistiske.
Eksempel
En representant det kan være betimelig å trekke fram er Fatima Almanea fra AUF.
I juli 2015 tok hun initiativ til en markering mot hatkriminalitet i Namsos etter at en syrisk flyktning hadde fått juling av en norsk ungdom.
To år tidligere, den 18. februar 2013, sto fire utenlandske ungdommer tiltalt for gjengvoldtekt av ei 12 år gammel norsk jente i Namsos. De ble kun dømt til samfunnsstraff.
Fatima tok ikke initiativ til noen markering den gangen.
Mitt spørsmål er egentlig ganske enkelt: Hvis dette er måten forfulgte flyktninger oppfører seg på i det landet de blir tatt imot med åpne armer, hvordan oppfører da arrogante lykkejegere seg? Det tror jeg ikke jeg har lyst til å finne ut av.