Når to like parter ikke lenger deler felles mål, felles ønsker og hva man skal jobbe for i fremtiden, så er det beste å gå fra hverandre. Men hva skjer når disse partene er den tradisjonelle høyre og venstresiden, og landet er Norge? Kan man skille seg fra seg selv? Hvordan ville det i hele tatt vært mulig?
Historisk sett har slike ting endt i borgerkrig. Eller med statskupp. Det er ikke helt sannsynlig her i Norge. Ennå.
For så lite som 30 år siden brydde størsteparten av folket seg ikke spesielt mye om naboen eller kona stemte Ap eller Høyre. Eller hva slags politiske meninger man hadde. Og hvis man var engasjert, så hadde man allikevel et felles verdigrunnlag og samfunnslim som holdt oss godt og trygt i midten. Polariseringen i samfunnsdebatten var minimal og dannet. Når man var ferdig håndhilste man og gikk hjem. I dag kaster venstresiden stoler og sprayer motparten i ansiktet med tåregass. Deretter forsøker de å få deg sparket fra jobben din.
Hva skjedde egentlig?
For 30 år siden eksisterte ikke sosiale og nye medier. Folket fikk den informasjonen massemedia bestemte de skulle få. Ting var under kontroll. Litt som i et diktatur, bare med litt lenger lenker og bevegelsesfrihet. Trygt og kjedelig.
Men da det moderne informasjonssamfunnet og internett-teknologien slo ned som en asteroide på 1990-tallet og lagde dønninger jorden rundt, så var pandoras eske åpnet. Maktstrukturen ble rystet. Sosialdemokratiet ble utfordret av nye stemmer hos folket. Høyresiden og de konservative fikk lov å komme til i den offentlige debatten og utfordre kulturmarxismen og feminismen via hjemmesider, podcaster og sosiale medier. Utfordre de totalitære tankene fra DDR og Sovjetunionen som lå under det norske folkelynnet via Arbeiderpartiet og deres haleheng av venstreekstreme organisasjoner. Nå fikk folk informasjon på et blunk, der de før nærmest måtte få det som motstandsbevegelsen under krigen, via flyveblader, kopierte magasiner og hemmelige møter i kjelleren.
Hva gjorde så eliten og den politiske venstresiden som styrte det meste av akademia, massemedia og organisasjonsliv? Tok de et skritt mot midten for å beholde ro og orden? Nei, de tok på seg syvmilsstøvlene og nærmest løp videre ut mot ytre venstre der deres lite moderate støttespillere holdt til. Her hvor innvandringsforkjemperne, radikalfeministene, aborttilhengerne, Pol Pot-fansen, stalinistene og miljøhysterikerne bodde. Ikke sjelden med adresse i Akersgata og LO-huset.
Og de skrek fra megafonene sine at vi var de ekstreme, vi som ikke hadde løpt noen steder. Vi som ønsket å bevare landet slik vi hadde opplevd det i vår barndom. Hvis vi ikke var villige til å rive opp hele fundamentet i samfunnet vårt og følge nærmest vanvittige politiske ideologier skrudd opp til 11 på skalaen som før gikk til 10 på ytterste nivå.
Nasjonalister, konservative og høyresiden har stått på stedet hvil, og sett venstresiden forsvinne i horisonten med kulturmarxisme, LGBTQ-lobbyen, miljøhysteri, radikalfeminismen og den nyinnflyttede kritiske raseteorien. De har puttet Maos lille røde i baklomma og knytter den røde knyttneven i luften i all dens farger og utgaver. Antifa og Black Lives Matter har blitt stuereint og de som snakker ut om den åpenbare og farlige leflingen med totalitære og rasistiske ideologier blir stilnet. Ikke sjelden med knyttnever og murstein hvis man skulle våge seg ut på gaten for å ytre seg. Men det er altså vi som er farlige og totalitære. «Nasjonalisme» har blitt et skjellsord og noe som må forskes på av statsstøttede meningspoliti med fasjonable adresser og millionbudsjetter som Faktisk.no og Antirasistisk Senter.
Hvordan skal noen som har stått på stedet hvil sette seg til forhandlingsbordet når motparten har gått helt av skaftet og ankommer møtet med grønt hår, ring i nesa og rød stjerne på jakka? Som skriker og hytter med neven. Med ønske om å knuse samfunnet vårt slik vi kjenner det. Det tryggeste og beste samfunnet verden noensinne har sett. Må vi bare vente det ut til de har mistet pusten helt og kan dytte dem overende lett? Eller må vi kjempe med nebb og klør for hver meter på banen? Hva vil være den beste strategien, når motparten stiller med det nyeste utstyret og har nøkkelen til garderoben? Mens vi skifter på parkeringsplassen og må ut på banen via bortesvingen?
Til vår fordel har vi minst 50 prosent av befolkningen på vår side. Og sunn fornuft. Sannheten. Det er begrenset hvor lenge keiseren kan sprade rundt naken og man kan skremme befolkningen med tap av sosialt liv og uthenging hvis man påpeker det. Men det begynner å bli uutholdelig, ettersom det snart knapt finnes et område i ens liv som ikke blir påvirket av disse grønnhårede, neseringbærende svermerne for det totalitære. Deres verdenssyn skal presses nedover hodene våre om vi vil eller ikke. Ellers er du en ekstremist, forstått?
Det beste ville mulig vært en skilsmisse, men det er vanskelig å forestille seg helt hvordan det skal gå til.
