Kan du forestille deg at bydel Gamle Oslo har blitt tatt over av radikale muslimer? At de kontrollerer et område som går fra kaia ved Operahuset til Ulven, med områder som Grønland, Vålenga, Etterstad, Kampen, Tøyen og Helsfyr?
Ler du litt? Kanskje himler med øynene?
Det gjør ikke militæret og innbyggerne i flere steder på Filippinene. Eller Thailand. Eller Syria. Eller Irak. I områder som enten har vært hovedsaklig kristne, eller hadde store kristne befolkninger. Nå er de under beleiring. Terror, kidnappinger, tortur og drap har blitt vanlig.
Muslimene har bombet i stykker skoler, sykehus og infrastruktur. De har tatt over alle viktige bygninger og områder. De gjemmer seg i bakgater, kjellere og på hustak. De legger bomber og miner for å stoppe eller drepe sine motstandere. Inkludert kvinner og barn.
De har ingen lojalitet til land, historie eller kultur. Kun koranen. Kun krigsherrer. Kun total krig. De hører ikke på fornuft eller bønn. De ler av det. De spytter på det.
I videoen over her kan du se skoleklasser med kulehull i vinduer og gjennom tavla på veggen. Et klasserom som var fullt av glade barn bare uker eller måneder i forveien. Du kan se ødelagte bygninger og gater. Der folk før levde et fredelig liv er det i dag krig. Som følge av islam.
Du hører forskremte innbyggere på telefonen med barn, som ber om hjelp. Som er redde for å bli drept.
Dette er altså hverdagen til mennesker i 2017 i områder der radikal islam har fått fotfeste. Men hva om vi går noen tiår frem i tid. En tid der nordmenn er i mindretall i vår egen hovedstad. Et Norge der vi har fått vår første muslimske statsminister. Et Norge hvor muslimer nå utgjør over en million av innbyggerne.
Og hvor en større gruppe radikale muslimer har innført sharia og sitt eget kalifat, i det området de allerede er i majoritet og eier de fleste eiendommene, butikkene og bedriftene.
Da må våre norske polititjenestemenn og militæret inn og ta tilbake området. Men det er geriljakrig. Gate til gate. Dør til dør. Hvor har de muslimske terroristene satt opp bomber og feller? Hvor har de plassert seg for å angripe?
De er godt bevæpnet og støttet av moskeér, imamer og utenlandske muslimske organisasjoner. De har våpen og forsyninger for en årelang kamp. Mange av dem er godt trent etter tjeneste for islamske terrorgrupper i utlandet. Noen kommer fra Sverige som har ett bein i borgerkrig. Noen kommer fra muslimske enklaver i Tyskland og Frankrike, hvor hele bydeler er underlagt Sharia og kalifatet.
Men tilbake til i dag.
Europa står allerede i brann. Bokstavelig talt. Terrorangrep er nå nesten en ukentlig foreteelse. Bil-, skole- og bygningsbranner forekommer hver dag. Drap på åpen gate, gjengkrig og narkotikasalg foregår åpenlyst. England, Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Spania, Sverige..ingen slipper unna terroren.
Men når pendelen svinger for langt en vei, så skjer det ting på den andre siden også. Snart begynner innbyggerne å ta loven i sine egne hender. Selvjustisgrupper oppstår. Militiser formes. I Norge opplevde vi at en nordmann mistet sinnet og gikk til angrep på bygninger og mennesker under påskudd av den rådende politikken.
I Europa murrer det i urbefolkningen.
Kaoset og terroren er på vei over horisonten, mens vi bygger operaer og nye bydeler. Mens vi vurderer miljøtiltak og hvor mange flyktninger landet skal ta i mot årlig. Det er nesten så man må gni seg i øynene av ignoransen.
Nabolandet vårt Sverige har fått storeslem med både terrorangrep i hovedgater og granatangrep mot politiet, mens busser, tog og ambulanser blir angrepet daglig. Posten har stoppet levering til flere områder i storbyene. Skoler har piggtrådgjerder og vektere. Nye politistasjoner har bombesikkert glass på fasaden.
Våre politikere vet godt hva som venter oss hvis vi fortsetter i dagens spor. De ser det hver dag i Berlin, London og Brussel. De ser mennesker uten lemmer og liv. De hører gråt og skrik fra kvinner og barn. Og de ser pansrede kjøretøy på gatene med opprørspoliti. De vet om forhøyede terrornivåer og tusenvis av muslimske radikale jihadister som går fritt rundt på gatene.
Videoen øverst i kommentaren viser en realitet, en virkelighet som kommer stadig nærmere vår egen. Det er ikke snakk OM den kommer, men NÅR.
Lederne i svært mange av EU-landene har ikke familier og barn selv. De har ikke noe å tape. De har ingen barn som vil oppleve nød, sult og krig. De vet at de dør før Europa synker ned i flammehavet. Allikevel fortsetter de med sin politikk.
Den som kan løse dette scenarioet vil få sin plass i historien.
