Norge er rikt. Veldig rikt. Og med den rikdommen så kommer en uansvarlig og lite gjennomtenkt langsiktig politikk for det norske samfunnet. For våre kjernefamilier. For våre barns fremtid. Vi gir svake menn, kvinner og minoriteter maktposisjoner. For hva er det verste som kan skje? Vi har jo penger nok til å bøte på de fleste feilene vi måtte gjøre. Og politikere og sjefer i det offentlige sparkes og bytter jobber like ofte som vanlige folk skifter underbukser.
Så i regjeringene våre sitter de en etter en. Uten utdannelse, arbeidserfaring og barnløse. Mange av kvinnene sterkt overvektige. Mange av mennene veike og uten respekt. Ville alle de sterke kvinnene i norsk politikk hatt det bedre av å ha hatt 3-4 barn, en sterk ektemann og et godt og trygt hjem? Ja, det ville både Norge og kvinnene hatt det mye bedre av.
Er det progresjon og moderne for en kvinne å sitte i sine beste år innestengt på kontorer og under kunstig lys? Å jobbe lange arbeidsdager for andre menn og profitt i store organisasjoner og bedrifter? Å sende ut de få barna de lager til oppbevaringsinstitusjoner, hvor de oppdras av andre kvinner 10 timer hver dag? Hvis de finner en mann å få barn med da. De ansatte i disse oppbevaringsinstitusjonene sender også sine barn videre til andre kvinner og svake menn, for å kunne betale for hus, bil, hytte og ferier. Det er jo som et endeløst mareritt. Barna lider. Foreldrene lider. Samfunnet lider. Men vi har materiell velstand iallefall. Og kredittkort.
Uten olje, gass og naturressurser hadde Norge vært i en ganske annerledes situasjon. Vi ville hatt en negativ handelsbalanse og vært mer avhengig av å innovere og produsere teknologi og investere i andre næringer. Vi ville ikke vært fattige – langt i fra – men de tusenvis av milliardene vi nå har på bok ville vært borte.
Den norske familien ville ikke lenger hatt et overskudd gjennom staten, men derimot måttet øke sin skatteytelse for å beholde dagens velferdsstandard. Det er skrevet at en gjennomsnittlig familie ville måtte betale nesten 175.000 kroner i ekstra skatt i året, hvis vi gir opp olje- og gassutvinningen. Legger vi på at hver ikke-vestlige innvandrer koster mellom 4 og 9 millioner under sitt opphold i Norge, så er det et regnestykke som kan gi enhver økonom hjerteinfarkt.
Ville det norske samfunnet vært bedre om vi måtte slite litt ekstra for velferden vår? Det er ikke godt å si. Sverige vasser ikke i verken olje eller gass, og de har satt inn 5. giret i selvmordspolitikken. Danmark befinner seg et sted der imellom. Vi er alle på kollisjonskurs med virkeligheten.
Så hva er det egentlig som skjer i Norden? Når avviklet vi våre tradisjoner, kultur og kjernefamilie? Depresjon øker. Enslighet øker. Barneløshet øker. Men vår rikdom – materielle rikdom – den skyter i været. Kvinner er ute i arbeidslivet, menn har mistet stoltheten og barna ser vi knapt.
Det er på tide med et trykk på resett-knappen. Undertegnede tror at de fleste norske barna hadde vært betydelig lykkeligere hjemme med mange søsken, med mamma som midtpunkt. Uten den nye dyre stasjonsvogna. Uten hytta. Uten båten. Uten laptoper, iPader og 60 tommers smart-TV’er. Men med hverandre. Familien. Samholdet. Tryggheten.
Hvor pappa kommer hjem etter arbeide og familien samles. Trygt. Sammen. I et land der alle har den samme etniske og kulturelle bakgrunnen. Der tradisjonene kommer uten innblanding og utvanning hvert år. Jul. Vinterferie. Påske. Sommerferie. Midtsommer. Der generasjonene kan vokse opp i de samme gatene og byene uten at hele samfunnet er snudd på hodet og folk knapt kjenner noen etter en generasjon, som i dag. Der religiøse klær, æreskulturer og fremmede lukter ikke erstatter det kjente og kjære.
Det er på å tide å hente feiekosten og rydde opp i maktens korridorer. Det er på tide å hente tilbake bondevettet og den sunne fornuften. Forsvarssjefen bør ha sett strid og være general av grad. Politisjefen bør ha vært politimann på gata i 30 år. Utdanningsministeren bør ha en høyere utdanning – helst flere. Og statsministeren bør ha både ryggrad, folkevett og kjærlighet til Norge. I dag eksisterer ingen av disse tingene.
Det er på tide at Norge går tilbake til start. Og denne gangen gjør vi det riktig.