Det var en tid i Norge da selv mindre kriminelle hendelser ble slått stort opp i norske medier. Folk var sjokkerte. Folk reagerte. Men som frosken i panna så har vi gjennom år etter år blitt vant til stadig flere nyhetssaker om grov kriminalitet på våre gater og torg. Nå er det neste daglig. Men artiklene blir kortere og gjemt vekk. Det skaper ingen debatt lenger. Det blir rett og slett akseptert.
«Hva kan du gjøre med det?»
Dette er svaret både fra venstre- og høyresiden i norsk politikk. Verken Ap eller Høyre tar tak i utviklingen. Faktisk er det de som har lagt til rette for den. Ja, selv presset på for at den skal finne sted. Med åpne grenser til både Europa og resten av verden. Titalls tusen innvandrere kommer til Norge hvert år. Mange av dem uten reelt grunnlag eller behov for beskyttelse. Mange av dem får bli. De påstås være mindreårige. Forfulgt pga seksuell legning. Eller frykt for å bli innrullert i sitt opprinnelseslands militære. Fakta er at langt de fleste er myndige, de er ikke homofile og at de selv støtter diktaturet de sier de flyktet fra. Men norske myndigheter gir dem tvilen til gode. Og dermed nok et spadetak i graven til vår egen nasjons borgere ve og vel.
«Mange norske barnefamilier velger å flytte fra storbyene. Lenger og lenger ut. Nå har vi tettsteder og bygder opptil flere timer utenfor storbyene som vokser pga utflyttingen.»
Så henter de inn familiene sine. Ikke sjelden i titallet før det er slutt. Så bosetter de seg sentralt der de som kom før dem bosatte seg. Og vips så har man skapt en kjerne av utenforskap, gettofisering, kriminalitet og arbeidsløshet. Det tok bare noen få tiår å fjerne den tidligere trygge og harmoniske bydelen til en som har fått rød prikk hos politiets uteseksjoner. Ekstra bemanning og patruljering. Sivile politimenn. Kameraovervåking. Utrykninger fra både politiet, kommunen og statlige organer. Rusmisbruk. Svindel. Tyveri. Hærverk. Gatekriminalitet. Usosial oppførsel. Religiøs uro.
De norske kriminelle og rusmisbrukende dyttes vekk av den brutale oppførselen og volden. De som politiet kunne snakke til. Skape dialog med og hjelpe. Erstattet av mennesker fra en kultur og etnisitet der alle dører er stengte. Der brutal vold og drap er løsningen på nesten alt. Der det norske samfunnet like godt ikke eksisterte. En boble i samfunnet vårt, som dessverre vokser i alle våre byer nå. Selv i lokalsamfunn, der man nå busser inn de nyankomne migrantene. Avisoverskrifter i lokalaviser om «tøffe miljøer» og vold mot lærere. Om bruk av kniver og våpen. Brutal mishandling av ofre som blir filmet og delt på sosiale medier.
Massemedia må rapportere noe. Men de går rundt grøten så godt de kan. Utelater all informasjon om bakgrunn og etnisitet. Årsaker. Alt handler om «personer» i et «miljø». Ingen skal kunne binde sammen de røde prikkene og danne seg et helhetlig bilde av virkeligheten der ute. Før det er for sent.
Mange norske barnefamilier velger å flytte fra storbyene. Lenger og lenger ut. Nå har vi tettsteder og bygder opptil flere timer utenfor storbyene som vokser pga utflyttingen. Der barna deres kan gå i barnehagen uten å måtte feire fremmede religioners høytider. Eller der SFO har ansatte som er dekket fra topp til tå i religiøse tøystykker. Eller der barna blir truet og kalt nedsettende og rasistiske ord fra fremmedkulturelle medelever. De ønsker fremdeles «Det gamle Norge». Det de selv vokste opp i. Men som snart ikke finnes lenger.
Men samtidig ligger det en tung og klam stemning over samfunnet vårt som hindrer oss fra å si fra at vi ikke aksepterer dette lenger. At vi har fått nok. At noe må skje. At det må reverseres. For det kan vel reverseres? De som kom hit kan vel også dra hjem igjen? Eller? «De har vært her så lenge». «Barna har integrert seg på skolen». «Ok», sier vi og legger ut boligen for vår salg for å flytte enda en halvtime lenger ut. Men det kommer en dag da vi står på strandkanten og det ikke lenger er noen steder å flytte – flykte – til for å unnslippe den påtvungne multikulturen.
Da er det to valg. Enten godtar vi å bli visket ut som befolkning eller så velger vi å kjempe i mot. Da er det enten folkemord eller borgerkrig. Mange andre nasjoner og befolkninger har opplevd dette opp gjennom historien. Blodige konflikter og kriger. Noen så nær vår tidshistorie at vi som leser dette husker det. Spørsmålet man kan stille seg er hvorfor våre politikere, folkevalgte og myndigheter har lagt til rette for dette. De visste det ville skje. Kanskje de ønsket at det skulle skje? At det var planlagt fra dag en? For dette er ikke unikt for Norge, men for alle land i Europa og Vesten. Og det startet nærmest samtidig.
Spørsmålet er om det er for sent å snu det før vi har nådd punktet der vi ikke har noen valg lenger.