Jeg vil anta at en stor majoritet av det norske folk tar sterk avstand fra vold og voldstrusler og derfor bifaller regjeringen Solbergs handlingsplan til forebygging av radikalisering og ekstremisme i samfunnet. Særskilt viktig å merke seg er at regjeringen her erkjenner at «en radikaliseringsprosess kan skje innenfor alle typer livssyn, politiske retninger og ideologier».
Fem år etter den norske militære krigføringen i Libya i 2011 stiller vi spørsmålet om hvorvidt norske rikspolitikere selv kan si seg fritatt for ytterliggående holdninger – og ikke minst handlinger? Norge slapp den gang i løpet av fire måneder 588 bomber med enorm ødeleggelseskraft over det nordafrikanske landet med en befolkning som er litt større enn Norges.
Knapt noen politikere tør i dag hevde at Vestens militære innblanding i Libya hadde et heldig utfall. Det har tvert i mot åpnet Europa for bortimot uinnskrenket innvandring fra det afrikanske kontinentet, samt omgjort det ennå krigskaotiske landet til springbrett for en internasjonal terrorisme som nå truer alle vestlige land, innbefattet Norge.
Opposisjonen på Stortinget i 2011 sitter i stor grad ved regjeringsmakt i dag. Siv Jensen og Erna Solberg markerte seg som sterke pådrivere på Stortinget for en tidlig norsk militær innblanding i Libya. Jeg vil i det følgende kikke nærmere på i hvilken grad de selv og andre norske politikere i dag ikke rammes av sine egne definisjoner på hvordan en radikaliseringsprosess kan foregå.
«Intoleranse for andres synspunkter»
På regjeringens egen liste over bekymringstegn i en radikaliseringsprosess nevnes «intoleranse for andres synspunkter». Er det ikke et tegn på intoleranse når Siv Jensen og Trine Skei Grande betegner Jonas Gahr Støre som feig fordi sistnevnte på et tidlig tidspunkt i beslutningsprosessen advarte mot utidig innblanding i andre lands interne affærer?
«Hatretorikk»
Et annet bekymringstegn som Regjeringen nevner for en radikaliseringsprosess er «hatretorikk». Er det ikke et eksempel på en dehumaniserende hatretorikk for å rettferdiggjøre eventuelle framtidige voldshandlinger da Siv Jensen i forkant av Libya-bombingen karakteriserte Gaddafi, en statsleder, som «sprø»?
FN-ambassadøren til Norges viktigste allierte kalte også Gaddafi «gal».
«Har ikke rom for alternative perspektiver»
En FN-resolusjon datert 17. mars 2011, som åpnet for militær maktbruk i Libya for å beskytte sivilbefolkningen mot påståtte, men mangelfullt dokumenterte, overgrep fra Gaddafi, medførte at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre utførte en U-sving nærmest uten sidestykke i norsk politisk historie.
Fra å være en fornuftens og dialogens mann ble han over natten en utålmodig og haukeaktig «handlingens mann» som uten skriftlig stortingsvedtak i ryggen, men ved hjelp av aktiv bruk av mobiltelefon og SMS-kommunikasjon med helgeferierende norske stortingspolitikere, inngikk forpliktende hasteavtaler i FN og NATO om norsk militær innsats i Libya.
Et kjennetegn for en radikaliseringsprosess er en type svart-hvitt tenkning der man «ikke har rom for alternative perspektiver», slik det heter på regjeringens nettsider.
Ironisk nok ble det på samme tid, i april-utgaven 2011 av det prestisjetunge tidsskriftet «The New York Review of Books» i USA, publisert en artikkel skrevet av Jonas Gahr Støre med tittelen «Why we must talk» med et helt annet budskap. Det var nemlig et harselas over de kreftene som ønsket å bruke makt for å tvinge gjennom nye styresett i Midtøsten.
Da Gahr Støre i et NRK Brennpunkt-intervju i 2013 ble konfrontert med sin åpenbare dobbeltmoral, parerte han med at det å satse på dialog og det å føre krig ikke nødvendigvis var motsetningsfylt dersom man var «god på begge deler» – noe Norge (ved Gahr Støre) i følge ham selv var.
«Drastiske handlinger anses som nødvendig»
Da Gaddafi dagen etter den dramatiske FN-resolusjonen fremmet et forsoningstilbud som sentrale afrikanske statsledere faktisk etterhvert godtok, var Gahr Støre taus og utilgjengelig. Det faktum at Tyskland, India, Kina, Russland og Brasil – en tredjedel av verden målt i folketall – ikke hadde stemt for FN-resolusjonen, forhindret ikke Gahr Støre i å påstå at en bred og unison internasjonal enighet lå i bunnen for norsk bruk av militære midler i Libya.
Å «anse drastiske handlinger, som støtte eller oppfordringer til vold, som nødvendig» står som et annet punkt på regjeringens liste over bekymringstegn for en radikaliseringsprosess.
NATO-bombingen av Tripoli startet den 19. mars 2011, med TV-bilder som viste at også sivilbefolkningen ble rammet. Det framkom da også at Den Arabiske Liga (DAL) på langt nær sto samlet bak NATO-bombingen slik Gahr Støre hadde forespeilet det norske folk.
Også daværende leder av utenriks- og forsvarskomiteen og nåværende forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide, uttalte den 21. mars 2011, at «det ikke er noen grunn til å tro at Den Arabiske liga trekker støtten til FN-resolusjonen» dagen etter at generalsekretæren for DAL, Amr Moussa, uttalte at dens aksept datert 12. mars 2011 var utelukkende basert på at Khadafis luftforsvar skulle forhindres i å angripe sivile, og ikke at flere sivile skulle rammes.
Det kom også tydelig frem, nok en gang, fire dager før Søreides uttalelse, at Den Arabiske Liga støttet en flyforbudssone, forstått som at DAL ikke ønsket at det skulle utøves makt utover dette. Saken rundt DAL er litt mer komplisert enn som så, men nettopp derfor å anta at «det ikke er noen grunn» er mildt sagt en forenkling.
Selv ikke disse tydelige signalene var nok til å få den norske regjeringen til å snu. Mens en afrikansk fredsdelegasjon forgjeves forsøkte å nå fram til et Tripoli i bomberegn, var Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre, lukket for alt annet enn drastiske løsninger. To dager etter var da også norske F-16 kampfly fullastede med «fredsbomber» på vei mot sitt «demokratiseringsoppdrag» i Libya.
«De sosiale faktorene i en radikaliseringsprosess»
En slags gruppedynamisk eufori syntes i disse skjebnesvangre dagene i mars 2011 å ha grepet nærmest hele den norske politikereliten. Selvhypnotiserte av det moteriktige memet «Den arabiske våren», som presse og politikere i alle leire syntes å anse som en slags nødvendig og høyst velkommen demokratiseringsprosess av den arabiske verden, var det nå full tverrpolitisk enighet om at bomber fra 40 000 fot var det minste Norge kunne bidra med.
Fullstendig glemt var kunnskapen om den arabiske verdens historisk betingede forakt for vestlig korsfarervirksomhet. Og fullstendig fraværende var en politisk diskusjon om hvorvidt den libyske opposisjonens vilje til demokratisering var reell eller først og fremst et middel til å få vestlig bombehjelp til å fjerne en indre fiende.
Ser vi ikke her et stjerneeksempel på hvordan et politisk-ideologisk ensrettet miljø som tillater få motforestillinger – selv med velmente slagord som «demokrati» i høysetet – kan utvikle seg til et ekstremt miljø i stand til å rettferdiggjøre vold selv mot mennesker som befinner seg hundrevis av mil borte og som aldri har truet en selv eller det landet en er satt til å representere?
Som det står å lese på regjeringens egne nettsider: «De sosiale faktorene i en radikaliseringsprosess er ofte viktige».
«Hensikten helliger midlene» og «utviklingen av et ensidig verdensbilde»
Sentralt i en radikaliseringsprosess som kan lede til voldsbruk er i følge regjeringen «utviklingen av et ensidig verdensbilde» og «en tanke om at hensikten helliger midlene».
Studerer en uttalelsene fra norske politikere før, under – og til og med etter – den fatale norske bombingen av Libya, er/var hovedbegrunnelsen for det å bruke bombemakt å pådytte andre ens eget ensidige verdensbilde. Nemlig den vestlige formen for «demokrati», i et land langt borte på et annet kontinent, med en helt annen historie og helt andre kulturtradisjoner.
Et land som Gahr Støre i et intervju med NRK-Brennpunkt i 2013 innrømmer at han og andre politikere «visste svært lite om» sammenlignet med det de visste om andre nordafrikanske land.
Hva gjelder regjeringens handlingsplan mot hat og seksjonen «utviklingen av et ensidig verdensbilde» er det grunn til å stille spørsmålstegn ved daværende forsvarsminister Grete Faremos uttalelse om at «verdenssamfunnet står samlet om å sette makt bak kravene til Libya» og at hun knyttet dette til «beskyttelse av sivilbefolkningen».
På hvilket tidspunkt land som Kina ikke lenger var medlem av verdenssamfunnet savner en forklaring. Med tanke på det svært tynne grunnlaget for det siste, må man også legge til at det kanskje var nettopp slik at hensikten skulle hellige midlene.
Hva har norske politikere lært av Libya-krigen?
Som nevnt tidligere var dagens norske statsminister Erna Solberg (H) som opposisjonspolitiker i 2011, en av de sterkeste pådriverne for en FN-resolusjon som åpnet for vestlig militær innblanding i Libya, og som resulterte i flere tusen drepte, tortur og et jihadisert land i fortsatt kaos. Har hun tatt selvkritikk?
På bloggen sin 18. mars 2011 med den paradoksale tittelen «Ansvar for Libya» latterliggjorde hun Stoltenberg-regjerings politiske sendrektighet i FN-prosessen som åpnet for Libya-bombingen.
I et nyere blogginnlegg 3. juni 2016 med overskriften «Sterke inntrykk fra Middelhavet», rapporterer Solberg, på dette tidspunktet som Norges statsminister, fra et gripende møte med norske redningsmannskaper som i anledningen hadde tåredryppende lysbilder fra den pågående tragedien med seg til statsministerboligen.
At hun selv sitter med et ikke ubetydelig politisk ansvar for migrasjonsstrømmen, med tusenvis av drukningsulykker over havet fra Libya til følge, faller henne tydeligvis ikke inn å nevne med ett eneste ord.
Fem år etter den sakesløse haste-bombingen av Libya – tross kraftige protester fra den arabiske verden – der det lille nordafrikanske landet gikk fra vondt til verre, klager Solberg på bloggen sin snarere over at «verdenssamfunnet ikke handler raskt nok». Meldingen synes å være at vi må stole enda mer på overnasjonale organer.
Fordi Erna Solberg og hennes politikerkollegaer i regjering og på storting aldri har tenkt å ta lærdom av Libya-krisen, og aldri i betydelig grad har blitt holdt ansvarlige av autoritetslogrende norsk media, sitter vi nordmenn i dag fortsatt med en i globalistisk forstand radikalisert og «trigger-happy» politisk ledelse som på kortest mulig varsel står klar til ukritisk å adlyde ethvert signal som kommer fra USA, FN eller andre internasjonale fora, og som igjen og igjen vil komme til å kaste Norge ut i internasjonal krigføring som i neste omgang sender stadig nye flyktningestrømmer mot Europa.
Den tidligere i år vedtatte norske deltagelsen i Syria i ‘proxy-krigen’ mot IS, som har vært skrevet om og publisert på Frieord tidligere, er en fersk påminnelse om at norske politiske myndigheter fortsetter å gå globalismens ærend – og ikke det norske folks.
Vi vil nok i fremtiden også se at norske politikere har ingenting lært, men kan håpe på at regjeringen klarer å følge opp sin handlingsplan mot radikalisering også med handling og ikke bare subjektivt.