Artikkelen til Aftenposten er bak betalingsmur. Folk må her betale for å lese om elendigheten som brer om seg i Europa.
I ingressen skriver Aftenposten:
Sinead Flynns tre barn vet ikke hva det vil si å ha et hjem. Et rom. En lekekasse. Den lille familien har vært hjemløs i over fire år.
Videre skriver Aftenposten:
Vi tror først hun må ha gått feil. Hun kommer trillende med tre små barn. Tvillingjenter i like klær. Broren hoppende ved siden av.
Hun stiller seg i køen. Ber om varm suppe.
Alenemoren Sinead Flynn (33) er en av Irlands 9753 hjemløse.
Saken om den hjemløse irske alenemoren Sinead Flynn, er deprimerende og trist. Men den reflekterer en ny virkelighet for europeere. Særlig for mennesker med lav eller ingen utdannelse. Eller mennesker som på andre måter har havnet utenfor i det europeiske storsamfunnet.
Kanskje særlig er det den typiske arbeiderklassen som rammes hardest av de demografiske og politiske endringene i Europa. Irland er blant de landene som har merket endringene i Europa hardest de siste ti årene.
Også i Norge har antallet fattige barnefamilier økt de siste årene, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå.
Et Europa i endring
I Frankrike har store deler av befolkningen ikledd seg gule refleksvester, og avholdt jevnlige protester siden november 2018.
Politiske uenigheter blir visket ut i demonstrasjonene til de gule vestene. Franskmenn som har stemt på kandidater og partier langt til venstre, og langt til høyre, viser sin misnøye sammen.
Til sammen er nå 15 mennesker blitt drept i forbindelse med opptøyene til de gule vestene i Frankrike. Mange har blitt skadet for livet eller drept av politiet, som har slått hardt ned på demonstrantene.
Norske medier har på alle måter underkommunisert opptøyene i Frankrike. Nordmenn har kun fått se små glimt av hendelsene.
Misnøyen i land som Frankrike og Irland har også spredd seg til andre deler av Europa. Men til nå er det bare i Frankrike at misnøyen har ført til utagerende protester i gatene.
Folk er desperate og sinte. Mange opplever at de demografiske og politiske endringene i Europa har funnet sted på udemokratiske premisser. Folk snakker om elitene, som ikke er i takt med folket. Eliter som etter beste evne søker å mele sin egen kake. Fylle sine egne lommer.
Les også: Høyre vil at mottakere av sosialhjelp skal fungere som «slaver»
Det nye Norge
I norske byer som Oslo har utviklingen begynt å vise seg tydelig. Blant annet med at politiet har fått alvorlige kapasitetsproblemer. Noe som fører til at vanlige folk, altså ubetydelige borgere, ikke lenger kan stole på at myndighetene ivaretar dem på en forsvarlig måte.
Ifølge NRK har Oslo-politiet henlagt 55.448 saker på et drøyt år.
NRK skriver:
I 3337 av sakene var den mistenkte gjerningspersonen kjent, men politiet henla sakene på grunn av manglende kapasitet. Dette til tross for at politiet bare unntaksvis har anledning til å henlegge slike saker.
Flere av disse sakene omhandler alvorlig kriminalitet. Som voldtekter og ran.
Politiet har i stedet valgt å prioritere etterforskning av såkalte hatefulle ytringer. Noe som i essens betyr ytringer hvor vanlige folk uttrykker sin misnøye over demografiske og politiske endringer, samt over forskjellsbehandling og urett.
Dette er nå definert som «hat». Og politiet prioriterer det.
Hvis noen søker å danne partier eller organisasjoner med utgangspunkt i folks milsnøye over de kritiserte endringene, sørger politiet for å slå hardt ned på dette. Noe som ble klart og tydelig demonstrert med at politiet møtte opp da «Selvstendighetspartiet» skulle danne et loklag i Fredrikstad.
Sånt liker ikke myndighetene. Elitene opplever det som ubehagelig at folk er misfornøyde. Da blir det politiets oppgave å håndtere folks reaksjoner. Selv om det innebærer at demokratiske grunnverdier må overkjøres – ofte i gråsonen for hva loven tillater.
Les også: PST i ny rapport: Høyreekstreme er dumme og fattige
Organisasjoner som Politiets sikkerhetstjeneste utgjør spydspissen i myndighetenes motarbeidelse av misfornøyde borgere i Norge. Virkemidler som anonyme «forskningsrapporter» fulle av sjikane og nedvurdering av misfornøyde grupper blir tatt i bruk. Propaganda blir av norske myndigheter ansett som legitimt og nødvendig for å håndtere en stadig mer opprørt og frustrert grasrot.
Men man kan likevel ikke klandre aktører som Politiets sikkerhetstjeneste i Norge. Tross alt gjør de bare jobben som de er satt til å gjøre. De er kun et blindt redskap for den til enhver tid herskende elite i samfunnet.
En ny hverdag
Norske politikere er like distansierte fra befolkningen som politikere i øvrige europeiske land. De gjør lite eller ingenting for å avhjelpe situasjonen de har skapt for befolkningen.
I den grad politikerne foretar seg noe, så er det snorklipping og taler fulle av floskler og falske løfter.
De fleste politikerne på Stortinget har millionlønn for å representere folket. De er kjøpekraftige og privilegerte mennesker, som har svært lite forståelse for den daglige kampen vanlige mennesker kjemper for å sette mat på bordet.
I Oslo har disse forskjellene blitt svært tydelig markert. Politikerne vil frata vanlige mennesker muligheten til å kjøre bil fra og til arbeidsplassene sine. Mens politikerne selv blir skysset rundt i pansrede luksusbiler.
Når folk påklager dette i sosiale medier, svarer politikerne og massemediene med å stemple folk klagesanger som «hat» og «politikerforakt».
Noe som på alle måter er en grotesk bortforklaring av de faktiske problemene.
De fattige i Norge, som ikke har råd til å betale prisen for å ha et kjøretøy på veien, må belage seg på å ta buss og trikk. De står ute og venter i all slags vær. For å komme seg til arbeidsplassene sine, hvor de jobber lange dager, og lever fra lønning til lønning.
Likevel prøver massemediene i Norge å skape et feilaktig inntrykk av at vi har det så bra her i Norge. At vi nordmenn lever i overflod, i verdens lykkeligste land. Kanskje er dette sant for politikerne og medarbeiderne i massemediene. Men det er ikke sant for vanlige folk. Vanlige folk som kjenner endringene i Europa på kroppen.
Vanlige folk som må belage seg på en ny hverdag, i et nytt og annerledes Europa.
