Bokanmeldelse: “Fascister i fåreklæder” – når fascisme kan være hva som helst

Av Daniel Beattie

Mathias Hee Pedersen, en venstremann uten spesielle akademiske prestasjoner, har skrevet en bok om Det nye høyre og identitærbevegelsen. Jeg kjenner bare Hee Pedersen fra internett og litt studentkos-artikler han har skrevet rundt samme emne – et emne som han nærmest virker besatt av.

Bokens tittel uttrykker en viss skjevhet, og Hee Pedersen erklærer tydelig at han ikke er nøytral, og prøver å gardere seg mot kritikk fra sine egne venstreradikale venner, ved å si at han ikke ønsker å fungere som mikrofonholder for høyreorienterte han skriver. om. Det er greit nok, men boken hans ender også mer som et politisk verk i en venstreradikal tradisjon, enn en spesielt opplysende bok.

For god ordens skyld vil jeg nevne at min kone er nevnt og sitert flittig i boka, i kraft av å være tidligere talsperson for Generation Identitær. Likeledes er min egen blogg sitert i boken (selv om jeg omtales som en identitær aktivist, men det gjør YouTuber Lauren Southern komisk nok selv uten å underbygge det på annen måte, så her bruker Hee Pedersen begrepet på en ganske morsom måte).

Som en person som dermed både er knyttet til Identitærbevegelsen og kan sies å være tilhenger av identitære ideer, er det selvsagt interessant for meg når et lite forlag velger å gi ut en bok om disse temaene. Jeg gikk imidlertid inn med lave forventninger etter å ha lest spørsmålet Hee Pedersen prøver å svare på i sin bok; «Bryter Det Nye Høyre og dets arvinger i identitærbevegelsen med høyreradikalismens mørke fortid, eller er de ikke annet enn fascister i fåreklær?» – Så den hadde ikke fungert på et universitet, vil jeg bare si, og dessverre er det dette lave faglige nivået som preger boka.

Les også: Podcast med Daniel Beattie: Hvorfor tillater vi abort?

Fascisme er hva som helst?

Boken starter med å anvende hele to sider på dette sitatet av Maurice Bardeche fra 1961:

“Et-parti-systemet, politimetoderne, den prangende cæsarisme, selv tilstedeværelsen af en Führer er ikke nødvendigvis fascismens kendetegn (…) De velkendte fascistiske metoder revideres altså konstant og vil vedblive med at blive revideret (…) Spartas orden vil genopstå med et andet navn, et andet ansigt, og uden spor af fortiden, som et barn, vi ikke genkender, og med hovedet af en ung Medusa.”

Dette er ledemotivet i hele boken. At fascismen ved sin tilbakekomst ikke har alle disse egenskapene som vi forbinder med historisk fascisme. Foruten at denne tilnærmingen legger opp til en carte blanche å kalle hva som helst fascisme, reiser den naturligvis også visse spørsmål. For eksempel er det nærliggende å spørre om en fascisme uten disse egenskapene vil være fascisme i noen meningsfull forstand? Hvis det finnes strømninger som er ikke-voldelige, antitotalitære og demokratiske, har vi da ikke skrellet av det av fascismen, som folk flest vanligvis forbinder med fascisme?

Bruken av Maurice Bardeche viser seg også å være typisk for bokens form generelt. Hans ideer har ingenting med Det nye høyre eller identitære å gjøre. Bardeche var en mann fra den gamle høyresiden som forsøkte å gjenreise historisk fascisme, slik den ble spesielt uttrykt gjennom Jose Antonio Primo de Rivera. Hans forfatterskap har dermed ingen relevans for de nye kritiske strømningene på den europeiske høyresiden som vokste frem på slutten av sekstitallet og utover. Han blir heller aldri sett sitert i skriftene til ledende forfattere av Det nye høyre. Det nærmeste vi kan komme er nok at Alain de Benoist skrev noen artikler i et blad startet av Bardeche, men det var før Den nye høyresiden ble født.

En tekstanalytiker uten tilgang til teksten

Metoden i boka er tekstanalyse. Det er ikke mye originalt arbeid i det annet enn noen få intervjuer med kritikere av den identitære strømningen (hele TO formenn i KU, og den alltid selvposisjonerende Christian Egander Skov har han intervjuet), foruten det er det bare en analyse av videoer og tekster.

Det er selvsagt ikke krevende eller troverdig å ikke snakke med de du skriver om i det hele tatt, men i stedet bare snakke med motstanderne deres. Boken føles som en alt for lang universitetsoppgave, og det er nok en grunn til at Mathias Hee Pedersen ikke har en forskerjobb: han er rett og slett ikke dyktig nok. Når man skal skrive en bok på nesten 500 sider om en ideologisk strømning uten å gjøre et eneste intervju eller gå i dialog med de man snakker om, må man kunne sakene sine, og det kan Hee Pedersen bare delvis. Han har ikke tilgang til teksten han trenger for å kunne gjøre en skikkelig jobb, og det viser seg å være fatalt for prosjektet hans.

Som tekstanalyse mislykkes boken hans med å prøve å skildre en europeisk bevegelse, men enten snakker han ikke noe annet språk enn dansk og engelsk (som jeg finner mest sannsynlig), eller så har han tatt en veldig merkelig beslutning om å inkludere bare noen få og generelt mindre relevante tekster som ikke er på engelsk. Dette valget betyr at hans arbeid er definert av det han kan forstå, dvs. Hva er tilgjengelig på engelsk eller dansk. Men saken er at identitær strømningen er en europeisk strømning og primærtekstene finnes hovedsakelig på tysk og fransk, og svært lite av dette er oversatt til engelsk. Hvis man ikke kan minst ett av disse språkene, er det umulig å gjøre en fullstendig analyse av identitær strømningens grunnleggende ideer.

Det finnes vitterlig ingen definerende identitære tenker innenfor anglo-sfæren, og hvis Hee Pedersen fullt ut forsto materialet han undersøkte, ville han nok også forstå at en identitærbevegelse i europeisk forstand ikke kan eksistere i USA i det hele tatt. Resultatet av denne mangelen på språkkunnskaper er at det er et stort fokus på USA i boken, og et fokus på strømninger som ikke meningsfullt kan kalles identitære i samme forstand som de europeiske strømningene. De må i det minste sees på som radikalt forskjellige fra hverandre, men her blir de behandlet som én.

Amerikanerne har egentlig ikke lenger noe med Europa å gjøre, og deres litt likegyldige tanker har ikke hatt noen nevneverdig innvirkning på identitær strømningen i Europa. Som Dominique Venner påpeker i en bok som Hee Pedersen faktisk nevner, har amerikanerne brutt med Europa og valgt en annen vei, og det betyr at de er i radikalt forskjellige situasjoner.

Venner skriver bl.a.:

“The author John Barth once said that ‘every American is an orphan’. He should have been more specific and said a voluntary orphan, that is to say, a patricidal one. Most Americans see themselves as a product of a separation with their European past, free to chase the material happiness that, according to the Declaration of 1776, is a natural right of man. This pursuit of happiness in the materialistic sense of the word, of comfort and money, has engendered many sarcastic remarks in Europe, such as those of Kipling or Stendhal.

However this conception of happiness is part of the baggage of the Enlightenment, and thus a part of European culture. Further, America is indebted to England for its language, of course, but also for the social importance attributed to contract, freedoms, and the balance of power, in short for the foundation of its economic and political model. It is easy to see that the American pretention to refuse their country’s European legacy is excessive. That said, the split is undeniable.” (Shock of History, Venner)

Så til tross for europeiske røtter, er amerikansk selvforståelse en annen. Vi ser det blant annet i verdier, men også når man snakker om «hvit identitet». I USA er hudfarge en sterk markør, men for en danske er den svak. Danske høyrefolk snakker sjelden om hvithet. Det overlater vi til venstresiden. Jeg er dansk, jeg er europeer, tenker jeg. Men er jeg «hvit»? Ja, hudfargen min er den danskene har, men det er ikke den jeg definerer selv. Jeg bor her i Danmark, et sted hvor jeg kan spore mine forfedre flere tusen år tilbake i tid, akkurat som jeg kan med mine andre europeiske aner. Kort fortalt er det vårt eget historiske land vi høyreeuropeere forsvarer.

For amerikaneren er det annerledes. Han har forlatt Europa, og er i et land der folk med mange andre bakgrunner enn europeisk har andel i, og hvor minnet om opprinnelsen lever videre i navn, mat og kanskje tradisjoner som man har glemt hvorfor man har.

Forskjellen er enorm, og derfor vil en amerikansk «identitær»-tilnærming være essensielt forskjellig fra det du ser i Europa, og det er den, uansett om de finner inspirasjon i en tekst fra Alain de Benoist eller andre europeere. Det blir litt tynt om man legger til grunn at forholdet mellom disse strømningene er at de har lest noen av de samme forfatterne, som de forstår og anvender vidt forskjellig.

Man kan nevne flere eksempler på hvordan Hee Pedersens dårlige språkkunnskaper spiller inn. Et godt eksempel er hans forhold til den franske historikeren og høyreorienterte Dominique Venner, som på noen måter har inspirert deler av den identitære strømningen, blant annet ved å flytte fokus fra det nasjonale til det felleseuropeiske gjennom arbeidet han gjorde i Europe-Action.

En gruppe som Hee Pedersen nevner og har lest om i sekundære kilder, men i stedet for å forstå gruppens betydning for det idéhistoriske landskapet som er bokens formål å kartlegge, beskrives gruppen stort sett bare som en gruppe som tok til orde for hvit overherredømme, bl.a. slik er det beskrevet i sekundærkildene han støtter seg på. Flertallet av Venners-tekster er ikke tilgjengelige på engelsk, og derfor er de ikke tilgjengelige for Hee Pedersen.

Derfor ender han med kun at anvende de to oversatte værker “For a Positive Critique” og “The Shock of History”, hvor den første tekst bestemt er viktig, mens den andre teksten har verdi, men ikke er definerende. Her blir bilde av Venner ufullstendig, fordi Hee Pedersen aldri har lest en tekst som f.eks “Qu’est-ce que le nationalisme?”, den er ikke er utgitt på engelsk, men finnes på både fransk og tysk.

Et verre eksempel, hvor det blir ekstremt pinlig, er hele kapitlet om etnopluralisme, som slett ikke behandler begrepets opprinnelse hos Det nye høyre. Mannen bak ordet var Henning Eichberg, som var en nasjonalrevolusjonær tenker fra Tyskland, som pussig nok senere flyttet til Danmark og ble ideolog i Socialistisk Folkeparti, og underviste på en høyskole.

Mens Det nye Høyre utviklet seg i Frankrike, så skjer det noe lignende Tyskland, og der var en sterk forbindelse mellom Tyskland og Frankrike i de år årene. Alain de Benoist og Henning Eichberg påvirket dermed hverandre, og dette har vært å definere den europeiske identitære strømningen. Hvis du skal forholde deg til røttene til den europeiske identitære strømningen, er det vanskelig å komme utenom Eichbergs ”Nationale Identität : Entfremdung und nationale Frage in der Industriegesellschaft“, som er en ekstremt interessant bok. Alt dette er ikke nevnt med et ord i kapitlet eller noe annet sted, for den saks skyld. Det hadde ellers vært nærliggende for Hee Pedersen å konsultere arbeidet om etnopluralisme som kom ut i fjor, hvor alt dette dukker opp og mer til.

Det handler om boken “Etnopluralismus”, som er skrevet av Martin Lichtmesz som ble utgitt på Verlag Antaios. Et virkelig sterkt og viktig verk som plukker opp hva etnopluralisme er, de ideologiske og filosofiske røttene til ideen, m.m. Lure meg om det ikke er fordi Hee Pedersen ikke forstår tysk, er grunnen til at han ikke har omtalt denne boken.

Generelt er det INGENTING om den tyske nye høyresiden og alle de viktige tankene som har kommet derfra. Götz Kubitschek og Karlheinz Weissmann er nevnt i en fotnote og litt i teksten, men ikke for deres viktige teoretiske og praktiske bidrag. Det er dette jeg vil kalle faglig uansvarlig når Hee Pedersen i begynnelsen av boka lover å beskrive den historiske utviklingen til Det nye høyre, deres ideer, og hvordan disse ideene kommer til uttrykk i dag. I stedet fokuserer Hee Pedersen sterkt på amerikanske alt-right-mennesker, og nazister i forkledning, som han ivrig prøver å inkludere i en eller annen obskur forståelse av identitærbevegelsen som virker søkt og og ikke henger riktig sammen.

En obskur oppdeling

Det er ikke bare Hee Pedersens ensidige språkkunnskaper som er et problem, også hans definisjon av det han kaller «identarismen» er merkverdig. Jeg vil påstå at man ikke kan snakke om en -isme i det hele tatt, for identitære strømninger er mer et sett med løse ideer, en metode og med noen avgrensninger eller enn en veldefinert ideologi.

Hos Det nye høyre er det definerende at man bruker en kritisk metode mot høyreorientert tenkning, akkurat slik man så det skje med Ny Venstre på slutten av sekstitallet. Det er denne nye tilnærmingen og en avgrensning til de tidligere destruktive høyreorienterte tendensene, nazismen og fascismen som blir definerende for Det nye høyre, og også underavdelingen av Det nye høyre, som identitære strømninger kan kalles.

Hee Pedersen kjenner godt til disse tingene godt og nevner dem, men han velger en helt annen og veldig ukonvensjonell inndeling i stedet. Han samler elementer som står i ideologisk motsetning og kaller dem alle identiske. Det betyr at vi får både folk som hyller Adolf Hitler og folk som tar tydelig avstand fra nazismen i samme kategori. På samme måte får vi folk som er ekstreme antisemitter og folk som åpent uttaler seg mot antisemitter som kommer ned i samme boks. Ja, vi får til og med de som er tydelig og utvetydig mot vold stappet i boks med dem som tar til orde for voldelig opprør. Det gamle høyre og Det nye høyre skilles ikke mellom. Grunnen er nok at hvis Hee Pedersen faktisk måtte skille, så ville det vært vanskeligere for ham å gjennomføre det som er bokens egentlige formål: å sverte identitære strømninger gjennom det som trolig alltid har vært antifascistenes favorittmetode: skyld ved assosiasjon (guilt by association).

Hee Pedersen løser problemet med å samle så ulike elementer ved å kalle det som vanligvis forstås med identitære strømninger for «de myke identitære», for så å kalle de som aldri har gjort unna med det gamle høyre for «de harde identitære». Utrolig nok skriver han at «den harde delen av de identitære» ofte kaller seg alt-right, dvs. han vet godt at det er en annen strømning, men han bryr seg bare ikke. Han knytter de to strømningene veldig løst sammen ved å påpeke at de noen ganger benytter seg av de samme tekstene, eller at personer fra den ene gruppen har publisert noe på et forlag som den andre gruppen benytter seg av, og lignende. Det er kanskje legitimt å hevde at det finnes en «hard» og en «myk» versjon av det samme, fordi begge strømninger snakker om «metapolitikk» og lignende, men det blir etter min mening for tynt.

Det er Hee Pedersens bok og han må gjøre alle de rare grepene han vil, men det retoriske grepet her har helt klart en hensikt, som nok er forankret i hans egen politiske posisjon. Det handler om å koble «de myke identitære» med den gamle høyresiden via «de harde identitære», for å komme frem til at de er veldig farlige, at det er fascismens tilbakekomst osv. Det er smart nok, og det kan sikkert lure den uvitende leser, akkurat som du sikkert synes det er kult om du som Hee Pedersen står ytterst til venstre og tenker at alt er nazisme.

En annen merkelig definisjon han kommer med er av det han kaller etnonasjonalisme, som ifølge Hee Pedersen er «tanken om at mennesker ikke er definert av en felles kultur, men først og fremst av en felles etnisitet». Dette hevder han er et fellestrekk for både Identitærbevegelsen og nazistiske bevegelser.

Det burde det være ukontroversielt å tro at et folk også er definert av etnisitet, og det å hevde at vi skal være ikke-tilknyttede individer som, akkurat som blanke tavler, er satt ned på et tilfeldig sted og ikke har noen tilknytning til verken fortid eller fremtid, må sies å være et ekstremt ståsted, så feilfremstiller han her identitær strømningene til en viss grad, så jeg vil påstå at dette er intellektuell uærlighet.

Både klassiske konservative, identitære, nazister og faktisk også et flertall av befolkningen generelt utenfor universitetets kalde korridorer vil tro at et folks kontinuitet er det som skaper rammen for i det hele tatt å kunne snakke om et folk.

Du har forfedre som var dansker, og du skriver deg inn i den historien, og du gir den videre til dine etterkommere. Nazister skiller seg ut ved å tro at det er raserenhet og en slags sterk biologisk determinisme, og også et hierarki av raser, der deres egen hvite rase er helt i toppen. Det gjør verken konservative, identitære eller befolkningen generelt. I motsetning til det Hee Pedersen sier, vektlegger ikke identitære etnisitet mer enn kultur, men ser begge komponenter som én helhet.

Det er altså en radikalt annerledes posisjon enn den materielle/liberalistiske posisjonen, som i en svært absurd teoretisk øvelse skiller mennesker og kultur, og gjør dem til subjekt og objekt. Det er denne unaturlige separasjonen som ligger bak forestillingen om at folk kan gi avkall på sin kultur og ta på seg noen andres hvis de vil. Vi vet fra over førti år med feilet integreringspolitikk at dette ikke er mulig.

Den identitære forestilling bygger altså på en forståelse av mennesket som et bundet vesen, og ikke som et fritt vesen som kan gjøre akkurat det de vil. Det er en grunnleggende konservativ og tradisjonell forståelse av menneskelig eksistens. Forskjellen bør være tydelig for alle, og det tror jeg den også er for Hee Pedersen. Jeg tror rett og slett han prøver å manipulere leseren her, for han er tross alt et intelligent menneske. Som en ekstra krøll på halen kan det sies at identitære generelt ser seg selv i opposisjon til etnonasjonalister som for det første legger høyest vekt på etnisitet, og for det andre er… nasjonalister noe identitære ikke i noen konvensjonell forstand er (noe som Hee Pedersen faktisk innrømmer senere i boken, som gjøre hele argumentasjonen hans mer søk)

Overfladiske konklusjoner

Hees styrke er kjennskap om temaet, men hans svakhet er at han er virkelig overfladisk når det kommer til å trekke konklusjoner. Hans modus operandi er å sette likhetstegn mellom ting som har noe til felles og dermed skape en sammenheng mellom de to. Et godt eksempel er at han karakteriserer forfallshistorier/dommedagshistorier som et kjennetegn ved fascismen, noe som nok ikke er feil. Men det han ikke nevner er at det også er et kjennetegn på konservatisme. Hvorfor nevner han det ikke? Det er fordi det ikke passer inn i hans fortelling og formål, som er å stemple identitære som en form for fascister.

Det er nettopp dette formålet som kjennetegner boken hans, og skal man tenke på boken hans som et sammenhengende argument, så blir den en sirkulær en i sitt slag. Det ville vært vanskelig for Hee å kunne vise det hvis han utelukkende hadde å gjøre med identitære, så derfor utvider han konseptet ved å kalle amerikanske alt-rightere for identitære, og inkluderer dem. På den måten kan han hele tiden koble de man vanligvis forbinder med den identitære strømning med alt som de faktisk tar eksplisitt avstand fra.

Et grelt eksempel er kapitler om Den store befolkningsutskiftningen. Her tenker man at det opplagte å begynne med er Renaud Camus, som er mannen som fant opp konseptet. Men nei, i stedet starter han med denne sekvensen:

“I 1983 deltok den amerikanske nynazisten David Lane og åtte andre menn i et okkult ritual i et mørklagt rom kun opplyst av stearinlys og med et bilde av Adolf Hitler hengende på veggen. Her samlet mennene seg i en sirkel rundt et hvitt spedbarn og avla en ed: De lovet å sikre overlevelsen til den hvite rase.«

Goddag mann økseskaft, David Lanes syke naziritualer har åpenbart ingenting med identitære strømninger å gjøre, og forsøket på å knytte de tingene sammen er ekstremt fjernt og det gjøres ganske skamløst i boken. Et annet sted kastes plutselig et sitat fra den rabiate nazisten Andrew Anglin (kjent fra Daily Stormer) inn, og av og til blir helt ukjente ekstremister sitert, som ikke har noe med identitære strømninger å gjøre, fordi det hele skal passe sammen.

Danske identitære

I Danmark er det Generation Identitær som har popularisert identitære ideér, noe Hee Pedersen også anerkjenner. Derfor er det interessant at den danske grenen av Generation Identitet siteres relativt lite. I stedet er det et enormt fokus på den tidligere presten og nå hedenske Johan Christian Nord, som i en kort periode publiserte noen tekster og holdt noen taler som var sterkt inspirert av Guillaume Faye, mye mer enn f.eks Generasjon Identitær er. Nord er, som historien antyder, en ekstrem person, og han uttrykker seg ofte i ekstreme ordelag.

Han er en spennende mann med en spennende historie, men han har ikke hatt noen særlig betydning for utbredelse av identitære ideér i Danmark. De fleste kjenner ham ikke, og hans litt kunstneriske stil gjør at det stort sett er konservative intellektuelle som har lagt merke til ham. Nord er for lengst borte og driver i dag ikke med politikk i det hele tatt, og han har ikke satt noe spesielt avtrykk. Men hvorfor er han så sitert i så stor grad, og langt mer enn den danske Identitærbevegelsen?

Dette er selvfølgelig fordi han uttrykker seg veldig Fayesk om du vil, og Faye er sikkert ofte veldig ekstrem å høre på. For Hee Pedersen er det mye mer interessant i forhold til hans formål, som er å vise at identitære er fascister i fåreklær, å fremheve Nord, enn det er å sitere Generasjon Identitærs artikler om demokrati som en europeisk tradisjon, eller betydningen av Grundtvig for danske identitære og så videre. Det er helt utelatt. På samme måte prøver han å få det til å se ut som om identitære generelt forventer at borgerkrig vil bryte ut på et tidspunkt. Det er det definitivt noen som gjør, men det er ikke en del av den identitære grunnfortelling som Hee Pedersen hevder. Det vet han godt, for Hee Pedersen har tidligere sitert min kone på følgende:

“I intervjuet med Radio24Syv kommer Aniulyte inn på de skrekkscenarier, hun ser for seg, hvis man ikke gjør noe med situasjonen: ”Om det vil ende med en borgerkrig? Det tror jeg ikke nødvendigvis. Jeg tror, sannsynligheten er like så stor for at vi vil dele oss mer og mer opp og langsomt dør ut.”” (Eftertrykket, 2018)

En ting har hun ofte sier, og som har skuffet journalister og andre som ønsker å fremstille identitære som borgerkrigssultne militante. Ser man på utviklingen er det langt mer sannsynlig at vi bare lar oss fortrenge enn at det havner i de scenariene som Hee Pedersen hevder er en grunnfortellingen. Dette sitatet er ikke i boken… hvorfor?

Det er klart for meg at Hee Pedersen har skrevet boka med mål om å komme til en viss konklusjon. Hvorfor skulle man ellers utelate hele den tyske identitærstrømningen, og i stedet inkluderer amerikanske alt-rightere og nazi-tilhengere som har motstridende synspunkter, og så omdøpe dem til identitære? Hvorfor skulle man ellers cherry-picke så sinnsykt? Hvorfor skal man bare intervjue de som er kritiske til de identitære som man nettopp har anklaget for fascisme, men ikke intervjue de indentitære selv?

Faye og hans form

En av tingene Hee Pedersen bruker mye tid på er Alain de Benoist og Guillaume Faye og deres motsetningsforhold. Det er også veldig interessant, men det er som om Hee Pedersen mener at disse forfatterne på en eller annen måte har mer innflytelse på identitære strømninger enn de har.

Saken er at tankene deres fungerer som inspirasjon, men ikke som lov. Det er noe interessant å plukke opp på begge, men Benoist er en mann som har skrevet over hundre bøker (om ikke flere) og Faye er en eksentrisk postmodernistisk-inspirert galning som har glimt av klarhet. I Hee Pedersens bok fremstår det litt som om identitære kjøper alt disse personene skriver, men slik er det ikke. Spesielt når det kommer til Faye ville det være desidert umulig da han i sin ganske ville og kunstneriske form og over tid har motsagt seg selv så mye at det ville være umulig å kjøpe alt.

Årsakene til at Hee Pedersen kommer dit er nok for det første at han først og fremst bruker tekstanalyse som metode, og for det andre (igjen) at han er begrenset av å ikke bruke tyske og franske kilder i vesentlig grad. . Som nevnt tidligere er ikke den identitære strømningen en ideologi i streng forstand, men man får lett det inntrykket av Hee Pedersen.

Det er selvsagt riktig at Guillaume Faye har hatt stor innflytelse på de identitære strømningene, men ikke på grunn av hans ideer om et forestående sammenbrudd, hans snakk om rasekrig eller lignende. Disse tingene er, for de fleste identitære helt uinteressante. Det Faye har bidratt med er mer et veldig langt tidsperspektiv når det gjelder hans idé om arkeofuturisme, og en nietzscheansk forståelse av livet som en kamp. Faye er spennende å lese fordi han er postmodernistisk inspirert, og skriver på en vill og ekstrem måte. Metoden hans er sjokk og med ekstremt uttrykk kan man si, og med det prøver han å avdekke noen ting, samt nå leseren.

Det er ikke tilfeldig, at Fayes store inspirasjon er Baudrillard, som har litt av det samme over seg.

Hee Pedersen har en tendens til å overføre Fayes ideer til de identitære strømningen generelt, og det tror jeg er å overvurdere ham. Hans viktige bidrag er svært viktige, men langt ifra det meste av det han har skrevet er for å si det rett ut tull og skiller seg ofte ikke fra noen annen høyreorientert litteratur. Det er dermed langt mellom gullkornene.

Den tekstbaserte tilnærmingen gjør også at Hee Pedersen mener konflikten mellom Alain de Benoist og Guillaume Faye, som var både politisk og personlig, gjenspeiles i den identitære strømningen, og at man må velge en av de to veiene. Men det er helt feil, for identitære tar akkurat det de kan bruke fra de to forfatterne, og lar resten ligge. Ser vi spesifikt på Generation Identitær, har det nettopp vært en bevegelse hvor man har forent inspirasjon fra begge (og mange andre) uten problemer.

Det er nok vanskelig å forstå for en venstremann som kommer fra en tradisjon hvor man må kjøpe alt i en overordnet ramme. Her er ikke Hee Pedersen den første som har gjort seg skyldig i å tenke slik, men analysen hans er mangelfull når han gjør det.

Her kan jeg også notere at Hee Pedersen gjør seg skyldig i å rote med det han mener med Ny høyre. Noen ganger brukes det om posisjoner, da det overveiende er Alain de Benoist og kretsen rundt ham som har (f.eks. når han skriver om hedenskap), mens det andre ganger brukes i videre forstand. Det er en skikk, og da det blir enda verre, for det går helt galt når Hee Pedersen snakker om Identitærbevegelsen, identitære kretser osv. Det er veldig uklart hva som menes og flere ganger nevner han at noe er utbredt i identitære kretser. men siden identitære kretser i Hee Pedersens verden også inkluderer nazi-sympatisører, og andre som meg og de fleste andre ikke ville betraktet seg som identitære det hele tatt, ender det opp med å fremstå som om det ene eller det andre er noe så identitære generelt mener eller tenker.

Her ville Hee Pedersen fått en anmerkning om det var jeg som var sensur av oppgaven. Det er faktisk så mye slurv og tvetydighet i denne boken at jeg trodde det ikke hadde vært noen redaktør på boken, men det har den hatt. Det kan være vanskelig å være redaktør på et tema du ikke kjenner innholdet i, men den typen uklarheter bør man som redaktør klare å slå ned på. Mine professorer ved universitetet ville i hvert fall ikke ha akseptert den slags.

En overraskende konklusjon

Nå begriper jeg begivenhetenes gang, men OK, her kommer det: Hee Pedersen ender opp med å konkludere med at identitære faktisk er en form for fascister som både er en forlengelse av den fascistiske tradisjonen og fornyer den. At det blir slik er ikke så rart nå som Bardeche-sitatet setter rammen for hele verket. Det hadde vært mer overraskende om han hadde kommet til en annen konklusjon med det utgangspunktet.

Sitatet av Bardeche gjør det imidlertid nærliggende å stille spørsmål ved hele fascismebegrepet. For hvis fascisme kan være fascisme uten å ha noen av egenskapene som vi forbinder med historisk fascisme, hvordan kan det da være fascisme?

Gjør det det ikke mulig å kalle personer, bevegelser og strømninger fascister etter eget ønske? I akademia sliter man med en presis definisjon, og bare man ser på det engelskspråklige Wikipedia-oppslaget får man ikke mindre enn 21 ulike definisjoner av hva fascisme er. De mange definisjonene gjør at du sannsynligvis bør kunne finne noen som passer akkurat den personen eller gruppene eller ideologiske strømninger som du har identifisert som ditt mål for anklager om fascisme. Det er alltid mulig å få det til å passe, og derfor er det også et ord helt meningsløst når det kommer til samtidens fenomener. Fascismen er en historisk bevegelse, og den overlever bare som en fornærmelse, typisk brukt når man ser noen av de ytre kjennetegnene som Bardeche ikke mener er det som definerer fascismen: den totalitære staten, tilbedelsen av vold, prinsippet om ledelse, etc. .

En annen ting som gjør konklusjonen mulig er at Hee Pedersen helt fra starten av boken har utvidet identitær begrepet til å omfatte alle mulige gale amerikanske alt-right-typer, og involverer til og med ymse nazister og andre som er i opposisjon til identitære, idealer og ideer. Akkurat som han ikke har snakket med en eneste identitære i forbindelse med tilblivelsen av boken, men kun motstandere.

Dette er nesten komisk, for Hee Pedersen siterer faktisk den svært kjente forskeren Roger Griffin på følgende:

“(…) “spør fascistene. Det er veldig rart at mens man når det gjelder andre ismer har en tendens til å spørre hva feminister tenker, hva anarkister tenker, så har ikke fascismen vært ansett som noe som fascistene selv er i stand til å definere.”

Men Hee Pedersen har ikke spurt dem han kaller fascister, og dermed gjør han akkurat det Griffin kritiserer i sitatet. Dermed ender boken hans opp med å bli nok en likegyldig bok der en halvutdannet røver har forsøkt å definere noe slik at det passer inn i hans egen forforståelse. Dermed blir man ikke klokere av denne boken, for det er en “just so”-fortelling som er klippet for å passe inn i det trekantede hullet som er forfatterens egen forforståelse. Med Hees metode kan mange sies å være «fascister» i en eller annen form, og det i seg selv er sterkt diskvalifiserende.

Hee Pedersen er flink til å sette seg ned og lese, men han er elendig til å analysere og konkludere. Det er ikke nok å kunne lese mange kilder, de må også brukes på en interessant måte. Boken er på nesten 450 sider. Det er en altfor lang bok, og jeg har i min anmeldelse forsøkt å gi en rettferdig behandling av boka, og utdype kritikken, for å kunne forklare hvorfor boken feiler som et akademisk arbeid, uten at teksten min blir for lang. Dermed har jeg mye annet som jeg kunne tatt opp, noen faktafeil osv. Men det er mindre vesentlig. Det verste er at fordi Hee Pedersen er så flink til å lese mye, og derfor har ganske mange kilder med i boken sin, vil den uvitende leser ha en tendens til å tro på det han skriver. Den virker overbevisende dersom du ikke kjenner til temaet, og siden temaet er et nisjetema, så vil få lesere være skikket for å kunne se gjennom det. Et verk skal imidlertid ikke måles etter hvor mange bøker forfatteren har lest, men etter kvaliteten.

Boken er etter min ydmyke mening ikke verdt å bruke penger på. Hvis du er interessert i å vite hva Hee Pedersen egentlig snakker om, så anbefaler jeg at du leser «Why we Fight» av Guillaume Faye, «Manifesto for a European Renaissance» av Alain de Benoist, og kan du tysk, så «Ethnopluralism ” av Martin Lichtmesz, og “Provocation” av Götz Kubitschek. Leser du dem kan du danne deg din egen mening om ulike ideer som har påvirket den identitære strømningen, helt uten irrelevante gale amerikanske alt-rightere og tilfeldige nazister som utfører okkulte ritualer.

Dette innlegget av Daniel Beattie ble først publisert på hans blogg og redaksjonen i Lykten takker for at vi får lov å gjengi det.

Beattie er en inflytelsesrik og viktig stemme i Danmark. Han har en Telegram-kanal, podcast og er på Facebook og Twitter.