Av Dag Myhre, medlem i Norgesdemokratene
Følgende er et utdrag fra en konferanse avholdt i Oslo i oktober i år der Lill-May Vestly fra Pro-Life Norge holdt foredrag.
Dette med mot er veldig viktig. Det å sette spørsmålstegn ved kvinners rett til abort gjør du ikke ustraffet i dagens politiske klima.
Det er nemlig å gå i mot feminismen og slagord som at kvinner skal bestemme over sin egen kropp.
Men dette er ikke kvinnens kropp, men begynnelsen på et selvstendig individ som er et resultat av arveegenskapene fra både mannen og kvinnen.
Kvinnens kropp er bare bæreren av dette individet, ikke selve individet, så det følger ikke etisk at hun alene skal bestemme over det.
For at en sivilisasjon eller kultur skal overleve på sikt må den selvsagt reprodusere seg selv.
Dette er så åpenbart at en må være totalt blind for ikke å se det.
Hvorfor har ikke alarmklokkene begynt å ringe kort tid etter at det var klart for alle at dette ikke er tilfelle i vår kultur?
En grunn må være at utviklingen går så sakte at vi ikke merker det i en generasjon. Det blir alltid fremtidens problem, ikke nåtidens.
Nåtiden er opptatt av det nære. Hvordan JEG vil leve livet og gjøre og bli det jeg vil; ikke hva som på sikt tjener fellesskapet.
Helt fra forhistorisk tid har mennesker vært opptatt av å sikre familie, klan eller lokalkultur for fremtiden. Familien var din sikring for alderdommen og dine barn var ditt håp for fremtiden.
Det er bare i vår moderne kultur at så mange mennesker bare tenker på seg selv, sitt eget liv og ikke ofrer en eneste tanke på hva som kommer etter.
Hva vår barnebarn vil måtte leve med. Fremtiden for vår eldgamle kultur.
Som de fleste vet, må det fødes minst 2,1 barn per kvinne for å holde en sivilisasjon ved like, og i krigstid trenger vi trolig fler.
I Norge i dag er vi visst nede i under 1,6 barn — og i andre land enda lavere. Resultatet blir som alle forstår, at populasjonen blir eldre og eldre, og at færre og færre unge i produktiv alder må forsørge flere og flere gamle.
– Våre land har jo ført en familievennlig – og dermed fertilitetsvennlig – sosialpolitikk lenger enn de fleste andre land, men selv her stopper fødselstallene opp godt under 2,1.
Det hjelper altså lite med politiske reformer. Men likevel, hadde vi innført et skattereduksjonsprogram for familier som senket skattene progressivt etter antall barn, så hadde det kanskje fått en viss effekt.
Nei, skal vi finne den virkelige grunnen til fertilitets-nedgangen, må vi se om det har vært andre kulturelle forandringer som har skjedd samtidig, og som derfor kanskje er bakgrunnene til fenomenet. Det må være kulturelle forandringer som er felles med alle de kulturene som har fått samme problem. Altså ikke land som i Afrika sør for Sahara, der fertiliteten fortsatt er høy. Befolkningen i Nigeria forventes å vokse fra cirka 180 millioner i dag, til over 700 millioner i 2100, ifølge FN. Nigeria forventes da å være verdens tredje mest folkerike land, etter India og Kina.
Kjønnsroller som har eksistert fra menneskehetens barndom av er forandret dramatisk i våre samfunn i våre dager.
I alle tidligere samfunn i historien, har menn og kvinner hatt forskjellige roller i både familien og i samfunnet.
Det sier seg selv at alle kan ikke være like flinke i alt, og den mest effektive fordelingen av arbeidsoppgaver, er der alle gjør det de er flinkest til. Både i familien og i samfunnet. Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus, var det en forfatter som sa, og dette er nok sant ikke bare kroppslig, men også mentalt.
Når kvinner blir like opptatt som menn av karriere, blir det ikke mye tid og krefter igjen til familie og barn. På sikt har dette rammet samfunnet gjennom familie-oppløsninger, barn som ikke fikk den omsorgen og starten i livet de skulle hatt, og en reduksjon av kvalitet i yrker og næringer — fordi kjønnskampen i det offentlige har blitt så hard med kvotering av kvinner inn i de fleste yrker. Kvotering betyr i praksis at underkvalifiserte kvinner går foran menn med bedre kvalifikasjoner.
Menn og unge gutter i vestlige samfunn er blitt usikre på sin rolle som mann. I filmer og media blir ofte den virile machomannen idealet, men i virkeligheten snakker man om toxic maskulinity, altså giftig maskulinitet, når menn prøver å være menn; det vil si dominere.
Dessuten: siden all erfaring viser at kvinner ønsker menn som er høyere, eldre, har bedre utdanning — og tjener mer enn de selv, så får stadig flere kvinner færre og færre menn å velge sin partner fra. De er også såpass gamle at de ikke har så god tid til å lete etter den rette. Den biologiske klokken er mye mer nådeløs for kvinner enn for menn. Rundt 35, når de endelig begynner å gjøre en karriere i næringslivet, begynner det å haste. I den alderen har jevngamle menn, av alfa-typen, mye mer interesse av yngre kvinner. Kjønnskampen, eller feminismen, om du vil, har som konsekvens at veldig mange kvinner ikke finner en partner å få barn med, og det samme gjelder veldig mange menn som ikke er på øverste hylle for de samme kvinnene.
Det er jo sannsynligvis forbundet med dødsstraff i dagens kulturelle klima å si det: men mye tyder på at kvinnekampen, feminismen, den såkalte likestillingen — er en nemesis som truer med å ødelegge våre samfunn og hele vår sivilisasjon. Mest sannsynlig ved at en annen kultur som ikke har samme holdninger om kjønnskampen, vil ta over.
Kampen som Pro-Life nå står for, og som har blitt en stor bevegelse i USA, bør ikke bare føres på etisk, moralsk eller religiøst grunnlag, men også på faren for en sivilisasjonsmessig undergang.
Vi legger også ut et intervju fra Visjon Norge fra september i år.