Av Djiwee
En samlet verden uten krig mellom drøssevis av regjeringer. Ingen nasjoner med urettferdige ulikheter. Slutt på systemisk rasisme. Alle lever under samme lover og regler. Endelig fred på jord. Borgerlønn for alle. Sult er en saga blott. Jorden er grønn og selv solen smiler trygg og god. I reformert FN-regi…
Vi snakker ikke her Asbjørnsen og Moe eller guds rike på jord. Nei, vi snakker om det ultimate målet presumptivt voksne globalpolitikere ser for seg i stadig flere industrialiserte land. Og som de tuter barn og unges ører fulle med fra barnehager, skoler og til politiske ungdomsorganisasjoner. Det er 1968-generasjonens våte drømmer som nærmer seg endeholdeplass for peace, love og flower power. Det er nå eller aldri. De vil ha dette før de dør ut. Koste hva det koste vil.
Det er grønn kommunisme som i disse dager former ubefestede sjelers livsoppfatning slik at et flertall av sandblåste sinn kan utnytte demokratiets svakheter til et siste sprell før det avvikles for godt. Arkitektene bak har kjedet seg lenge nok og derfor er intet virkemiddel for rigorøst til å nå det endelige målet – tusenårsriket!
Gud er død og jordfestet og menneskehetens iboende religiøse trang utnyttes på de store massene på en måte som er en karismatisk vekkelsesmenighet verdig. Tror du på de nye gudene i styre og stell så lover de deg en fred og lykke som overgår enhver forstand. Verdens første propagandaminister Joseph Goebbels – strategen bak historiens første tusenårsrike – gjorde et banebrytende arbeid som i dag slukes rått av strateger som blåkopierer hans retoriske fanatisme. Hvis en løgn blir repetert ofte nok, blir den til slutt en sannhet, banket han inn i sine medarbeideres beseirede sinn. Goebbels havnet raskt innenfor kretsen rundt Gregor Strasser, som vektla sosialismen. Resten er historie. Hans Tausendjährige Reich ble 990 år kortere enn han trodde.
Men det affiserer ikke dagens politiske frelsessoldater. Selv modne voksne mennesker virker svimeslåtte av ekstremvolden som flimrer over TV-skjermene daglig. Ran, grov vold, drap av små barn og unge kvinner dysses ned av globalarkitektenes pressetalsmenn i MSM. Ingen stanser opp ett øyeblikk og utfordrer 68-erne og spør dem: Er det disse voldsmenneskene som skal styre oss alle? Og hva om verdensregjeringen deres tar en skikkelig Adolf. Hvem skal vi da ringe til for hjelp? Mannen i månen?
Det gamle demokratiet som genererte verdenshistoriens beste land å bo i er inne i en limbo og hele det gamle samfunnet av slitere er enten apatiserte eller svaier fra den ene bortforklaringen til den andre. ”Bare vi blir kvitt politiet så blir det nok bra”, er devisen. Hva mener psykiatrien er diagnosen her?
Når vi de siste hundre år har vært vitne til maktmenneskers søken etter absolutt kontroll over folkene med hundrevis av døde og lemlestede i kjølvannet, kunne det kanskje være på sin plass å spørre hvilke mennesketyper som ville sette seg i førersetet for en slik verdensregjering. Ja hvem tror DU vil havne der? Messias yngre bror eller søster? Eller kanskje snarere Pol Pots tremenning? Maos fetter? Stalins åndelige etterfølger? Ja det sier seg vel selv at det ikke er gitt noe ufullkomment menneske å motta slike fullmakter – selv ikke i et råd av flere.
Det er en grunn til at relativ fred kan opprettholdes og at den fortsatt holdes i hevd av prinsippet MAD. Mutual Assured Destruction. Tar du meg så tar jeg deg. Lenger er ikke menneskedyret kommet enn at gjensidig, balansert makt er det eneste som gjør at vi ikke har blåst oss av Tellus for lenge siden. Å lære ungene noe annet er å legge fremtidens generasjoner i destruksjonspotten. Det var i Flower Power-generasjonens hasjtåke at disse eventyrene ble grunnfestet. Og det er et gigantisk svik fra en utdøende generasjon å blåse liv i sine forkvaklede åpenbaringer og klemme eventyrene inn i hodene på ubefestede sinn som er lei velstand og kjedsomhet og tørster etter virkelig action utenfor dataspillene. Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør, var det en kjent entitet som sa om voksne falske veiledere.
”Ung må verden ennu være”, skrev sosialisten Nordahl Grieg i sin siste roman i 1938, mens nasjonalsosialismen rustet seg til kamp mot den politiske fetteren globalsosialismen som oppfordret proletarer i alle land til å forene seg. Noe endelig oppgjør med den siste maktbrynden har ennå ikke funnet sted etter at luftslottet raste på slutten av 1980-tallet. Det ser derfor dessverre ut til at vi atter er kommet tilbake til 1938 og en ny runde med grusomme lidelser kan ligge i kjømda. Det er da tredje forsøk på verdensherredømme som den ”unge verden” blir vitne til. Nazismen, kommunismen og nå altså globalismen. Alle ville/vil ha verdensherredømme. Kunne vi i alle fall håpe på at dagens ”unge verden” kan ”konfirmeres” før vi må bøte enda en gang?