Av Daniel Beattie
Akkurat nå pågår det harde kamper i Europas største land. På svært kort tid har forholdene i Europa endret seg dramatisk, og vi er plutselig i en helt ny situasjon i forhold til sikkerhet, flyktninger og vår egen fremtid. I Skandinavia, hvor vi bor så trygt og godt at vi nesten er blitt søvngjengere, har vi plutselig våknet opp til livets brutale realiteter. Krigen vekker mange sterke følelser blant oss, og det er et lyspunkt i en ellers mørk tid. Forhåpentligvis er det noe vi vil huske og ta med oss når denne krigen en gang er over.
Jeg har laget en liste over de viktigste lærdommene fra krigen.
Man kan ikke ta noe for gitt
Da Russland angrep Ukraina, hørte jeg flere si at denne oppførselen ikke hadde noe å gjøre i 2022. Når du sier det, er det fordi du forestiller deg at menneskets eksistens er en evig progresjon, hvor vi bare blir bedre og bedre, slik at vi setter vår «primitive» fortid bak oss. Den progressive fortellingen er løgn, for den herskende liberale orden har ikke lykkes i å skape et nytt menneske. Som G.K. Chesterton sier:
«It is very currently suggested that the modern man is the heir of all the ages, that he has got the good out of these successive human experiments. I know not what to say in answer to this, except to ask the reader to look at the modern man, as I have just looked at the modern man—in the looking-glass. Is it really true that you and I are two starry towers built up of all the most towering visions of the past? Have we really fulfilled all the great historic ideals one after the other, from our naked ancestor who was brave enough to kill a mammoth with a stone knife, through the Greek citizen and the Christian saint to our own grandfather or great-grandfather, who may have been sabred by the Manchester Yeomanry or shot in the ‘48? Are we still strong enough to spear mammoths, but now tender enough to spare them? Does the cosmos contain any mammoth that we have either speared or spared? When we decline (in a marked manner) to fly the red flag and fire across a barricade like our grandfathers, are we really declining in deference to sociologists—or to soldiers? Have we indeed outstripped the warrior and passed the ascetical saint? I fear we only outstrip the warrior in the sense that we should probably run away from him. And if we have passed the saint, I fear we have passed him without bowing.»
Nei, menneskets natur er mer eller mindre den samme som alltid. Historien har aldri hatt sin ende, til tross for vedvarende rykter om det motsatte. Livet er en kamp, og vi har glemt det i vår komfort. «Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste?» (Job 7:1) – til det må vi svare at dette er tilfelle. I de østeuropeiske landene er dette på ingen måte glemt, for her vet de at hvis du ikke forsvarer ditt folk, ditt land og din familie, så er det ingen andre som vil gjøre det for deg. Du vil gå til grunne og bare være et fjernt minne. La oss også huske dette i Skandinavia, også når det gjelder å gi bort landet vårt til tilreisende lykkejegere.
Det er noe som er større enn oss selv
Noe av det som påvirker oss er patriotismen som ukrainerne viser. «Hvis ikke meg, hvem da?» har vi hørt mange ukrainere si de siste dagene. Vi har sett folk reise tilbake fra trygge omgivelser i Polen og andre europeiske land, for å forsvare landet sitt, for å dø for det om nødvendig. Selv en middelmådig politiker som Zelensky har plutselig blitt en helt som nekter å forlate Ukraina og hardnakket insisterer på at det er verdt å kjempe for landet sitt. Det er virkelig rørende, men det konfronterer oss også med vår egen meningsløse tilværelse, der vi oppløser oss selv i likegyldige ting som forbruk og fornøyelser, og ikke har større mening med livet enn det. I det liberale samfunnet har vi oppdratt individet til å være det aller høyeste. Det handler om hva vi «har lyst til», ikke om hva vi er forpliktet til. Ville vi selv være i stand til å mønstre den slags mot og dedikasjon til vårt land og vårt folk som vi nå ser i Ukraina? Jeg tviler på det, men heldigvis kan vi bruke denne muligheten til å reflektere over dette, og endre våre prioriteringer og tenke på om de svært individualistiske liberale verdiene som kjennetegner samfunnet vårt faktisk tjener vår egen overlevelse?
Ukrainerne kjemper ikke for demokrati, LHBT-rettigheter eller menneskerettigheter. Det er ikke en kamp for verdier, men for selve eksistensen; for deres land og deres folk, som Putin gjentatte ganger har beskrevet som ingenting annet enn en konstruksjon. Som alle som har reist i Ukraina vet, er ukrainerne et sterkt konservativt, religiøst og nasjonalistisk folk. Verdiene deres er, sett med øynene til det progressive Vest-Europa, veldig gammeldagse. Hadde de vært medlemmer av EU, ville vi skjelt dem ut igjen og igjen, slik vi har sett med Ungarn og Polen. Det er fra disse verdiene Ukraina henter sin styrke. Deres vilje til å forsvare seg som nasjon står i motsetning til vårt forhold til vår egen nasjon. I Vesten lærer vi våre unge mennesker at vi er en gjeng med rasister, at vår sivilisasjon er bygget på hvitt overherredømme, at våre folk og nasjoner er rene konstruksjoner, og at vi ikke har noe å være stolte av. Forskjellen er tydelig.
Skal vi overleve på sikt, må vi innse at vi har mye å lære av våre naboer i øst.
Det er forskjell på flyktninger
Vi sympatiserer med ukrainerne. Det er ingen tvil, det er gjort utallige innsamlingsaksjoner, familier blir hentet i private biler fra grensen, og vi er villige til å lage spesielle regler for ukrainske flyktninger. Allerede nå tenker venstresiden at det er ugler i mosen. Hvorfor denne forskjellen? Hvordan kan det ha seg at europeere er så villige til å ta imot flyktninger fra Ukraina når migranter fra MENA-landene møter så stor skepsis?
Svaret er ganske enkelt: fordi det er europeere det handler om. Selv om vi er forskjellige mennesker med forskjellige kulturer, har vi også mye til felles. Som danske føler jeg dette ganske instinktivt. Dette er mennesker som minner oss om oss selv. Det gir oss en helt annen forpliktelse.
Når migranter kommer over Middelhavet og via andre kjente ruter fra fjerne land, er det unge menn som ønsker å forbedre livet sitt som hevder å flykte fra krig. De som kommer fra Ukraina akkurat nå er kvinner, barn og eldre. Mennene tar den andre veien, fra Vest-Europa og inn i Ukraina for å kjempe. Over 80 000 menn har så langt reist inn i Ukraina fra Polen for å kjempe for sitt eget land. Det er ingen som tvinger dem til det. De gjør det av plikt. Det ville være skammelig å gjøre noe annet.
Så godt som alle ukrainere er kristne. 68 % av befolkningen er ortodokse, 10 % katolikker og 8% er andre kristne kirkesamfunn. Det er 86 % av alle ukrainere. Det er selvfølgelig også muslimer i landet, men det er en liten andel.
Forskjellen mellom ukrainske flyktninger og migranter fra for eksempel Syria er merkbar. La oss snakke om det åpent og la oss holde oss til dette i fremtiden når vi snakker om innvandring til Europa. La oss huske på at de vi slipper inn skal være kompatible med vårt eget respektive folk og vår egne kulturer.
Det er forskjell på menn og kvinner
Vi beundrer de ukrainske mennene for deres mot og pliktfølelse når de reiser tilbake til Ukraina for å kjempe og når de sender sine kvinner og barn ut av landet mens de blir for å forsvare folket og nasjonen. Dette står i sterk kontrast til den kjønnsødeleggende ideologien som dominerer våre egne nasjoner i Vest-Europa. Her insisterer vi på at menn og kvinner er likestilte, selv om alle vet at det ikke er tilfelle. Menn og kvinner er likestilte, men fundamentalt forskjellige, og det er bra at det er sånn. Vi kan ikke unnvære verken menn eller kvinner. Det er mann og kvinne som får barn og skaper familier, som er fundamentet samfunnet er bygget på.
Menn er generelt mer voldsparate og mindre empatiske enn kvinner. Vi er også fysisk sterkere, og det er helt naturlig at det er vi som tar ansvaret for å stå for forsvaret når det er krig. Kvinner er derimot de som er best egnet til å forsvare hjemmet. Det er kvinner som opprettholder familie, kultur, religion etc, og gir det videre til barna, så det er noe å bygge videre på når krigen er over. Dette er den helt naturlige arbeidsdelingen mellom de to kjønnene. Det gir instinktiv mening for oss, og vi har ikke sett feminister klage over ulikhet når kvinner fritt får reise ut av Ukraina for å komme i sikkerhet.
“Vi har ikke sett feminister klage over ulikhet når kvinner fritt får reise ut av Ukraina for å komme i sikkerhet.”
Denne bevisstheten om forskjellen mellom kjønnene, og de ulike styrkene til de to kjønnene, er noe som gjør ukrainerne sterke når de er truet. Man fungerer bedre når kjønnene jobber sammen enn når de motarbeider hverandre, noe som dessverre oftere og oftere er tilfellet i vår del av Europa, hvor giftig feminisme har spredt seg blant både menn og kvinner. Det skaper konflikt og vi blir svakere av det.
I Vesten tror vi at vi har funnet de vises sten. Vi mener at vi er overlegne i forhold til resten av verden, og at vår nåværende måte å gjøre ting på er den beste. Krigen i Europa og det vi ser hos ukrainerne bør gi næring til ettertanke. Hvor er vi egentlig på vei? Hvor er vår forsvarsvilje? Hvor er vår forbindelse til det som er større enn vårt umiddelbare behov? Hvor er vårt mot og pliktfølelse? La oss ikke bare hjelpe våre europeiske brødre og søstre i denne vanskelige situasjonen; la oss også bruke anledningen til å hjelpe oss selv.
Dette innlegget av Daniel Beattie ble først publisert på hans blogg og redaksjonen i Lykten takker for at vi får lov å gjengi det.
Beattie er en inflytelsesrik og viktig stemme i Danmark. Han har en Telegram-kanal, podcast og er på Facebook og Twitter.