Av Generasjon Identitet
Krigen i Ukraina gjør det klart at vi ikke kan regne med USA som vår beskytter og at det ikke er noen frelse å finne i Russland. Europa må stå på egne ben, og selv bli en maktfaktor på linje med verdens stormakter. For høyresiden må invasjonen av Ukraina stå som det endelige beviset på at Putins agenda ikke tjener andre enn Russland. Alle drømmer om Putin som beskytter av den kristne verden må endelig opphøre, og blikket må i stedet vendes innover. Hvis vi går oss vill i stormaktenes politiske spill, overser vi lett det faktum at vi akkurat nå snakker om alle spørsmålene vi har brakt på banen i årevis: nasjonal identitet, europeiske nasjoners samhold, retten til å være den du er, og behovet for å kunne forsvare seg selv som menneske.
Oppgjør med avhengigheten av USA
Det er ingen hemmelighet at USA de siste årene har blitt mindre og mindre interessert i Europa. På den annen side har fokus i økende grad vært rettet mot Asia, hvor Kina sakte vokser seg større og sterkere, noe som spesielt utfordrer amerikanske interesser i Taiwan og den kinesiske øygruppen. Selv om den nåværende konflikten har nødvendiggjort at USA har styrket sin posisjon, vil deres interesser ikke nødvendigvis være de samme som Europas i det lange løp. Og selv om Putin selvsagt overdriver sterkt i sin propaganda, ligger det et korn av sannhet i at USA har bidratt til å eskalere situasjonen, uten at dette på noen måte rettferdiggjør det russiske angrepet på Ukraina. Altfor lenge har NATO-alliansen, ut fra en blind og langsøkt ideologi, ekspandert til Russlands interessesfære mot øst, og forventet naivt at den ikke ville være medvirkende til å skape konflikt. Amerikanerne har søkt å spre sine ideologiske tilbøyeligheter, med individualisme og markedstenkning i sentrum, langt inn i andre stormakters interessesfærer, noe som også har preget oss i Europa. Tiår med kriger i Midtøsten og Afrika, som vi til og med har hjulpet amerikanerne med å kjempe av misforståtte årsaker, taler for seg selv. Det samme gjelder flyktningstrømmene som har resultert av det, som hovedsakelig har gått utover oss.
Spenninger mellom stormaktene de siste årene har derfor satt Europa i klem, som en lus mellom to negler. Vi må være i stand til å ta de nødvendige avgjørelsene om Europas skjebne selv, i stedet for å la oss styre av trender som kommer fra Washington og Kreml. For like lite som vi må være avhengige av USA, like lite må vi være avhengige av Russland.
Les også: Hva kan krigen i Ukraina lære oss skandinaver?
Putin er ingen redningsmann
Mens de fleste med gru retter blikket mot Russland i kjølvannet av invasjonen, ser andre på høyresiden et forbilde i Russland som en kristen og illiberal motpol til vestlig hyperindividualisme. Deres håp er at Russland gjør opp med Vestens liberale og idealistiske utenrikspolitikk for å frigjøre oss fra vår dekadanse og undergang. Feillesingen av de russiske intensjonene kommer av at landet ikke griper inn i Europa for vår skyld, men for russernes egen. Invasjonen av Ukraina handler ikke om å frigjøre landet fra liberalismens åk, men om å pleie egne sikkerhetspolitiske interesser ved å gjøre unna NATOs østutvidelser, som etter Russlands syn truer deres sikkerhet. For Russland tenker først og fremst på Russland. Deres utplassering av 10 000 muslimske tsjetsjenere og potensielt 16 000 frivillige fra Midtøsten og Afrika i en konflikt mot europeere taler for seg selv. De er ikke europeernes venner, men deres egne.
En annen feil i ryktet til Russland som et illiberalt forbilde og potensiell alliansepartner er at invasjonen ikke svekker vår avhengighet av USA, men styrker den. NATO har aldri vært tettere sammen siden Sovjetunionens sammenbrudd, og siden starten av konflikten har NATO-alliansen bare blitt mer attraktiv. Videre styrker invasjonen elitene i Vesten, blant annet ved å gi dem et alibi for massesensurering av alternative medier med begrunnelse for å forhindre russisk feilinformasjon. Høyrepolitikere som har ønsket et godt diplomatisk forhold til Russland har derimot svekket seg markant, og Øst-Europa, som for mange har vært en inspirasjonskilde for et oppgjør med åndsløs individualisme, vender seg nå bort fra Russland for bl.a. sikkerhetsmessige årsaker. Russland avviser med andre ord hele Europa, mens landene som støtter invasjonen hovedsakelig er land i Asia, Midtøsten og Afrika, altså land som ikke har noe med oss å gjøre.
Det er med andre ord klart at Russland ikke styrker mulighetene for en europeisk gjenfødelse ved tradisjon. Hvis vi skal gjenoppdage det som gjør oss særegne og bevaringsverdige, er det opp til oss å gjøre det. Russland verken kan eller vil gjøre det for oss. Heldigvis er vi i Europa ikke avhengige av en utenforstående aktør i form av Russland, men har styrken i oss selv til å gå våre egne veier, uavhengig av andre stormakter.
Ukraina kjemper for å overleve – ikke for demokrati
Ukrainerne sliter i disse dager med livet som et forsøk på å opprettholde sin suverenitet. De ønsker ikke å være underlagt Russlands egeninteresse, men å kunne bestemme sin egen skjebne. I Generation Identitær er vi etnopluralister. Konkret betyr dette at hvert folk er unikt og derfor bør ha rett til å herske over de territoriene de med rette kan kalle sine. Prinsippet bør gjelde for ukrainere som for alle andre folkeslag, og derfor støtter vi også det ukrainske folkets rett til selvbestemmelse og retten til å kontrollere sitt eget territorium og fremtid. Bare ved å insistere på fredelig sameksistens, i stedet for å håndheve retten til andres levebrød, kan vi sikre stabile statsdannelser og leve i harmoni med hverandre med ekte respekt for gjensidig mangfold. I sin tale ved starten av invasjonen har Putin vist at han ikke anser ukrainerne for å være et selvstendig folk med sin egen etnokulturelle identitet, og dermed fornekte deres eksistens. Det må være rettferdig for et folk å beskytte seg selv i en slik situasjon.
I denne sammenheng er det viktig å ikke forveksle det ukrainske folkets rett med selvbestemmelse med den ukrainske politiske eliten. Zelensky blir i våre dager fullstendig ukritisk hyllet som en helt, og det er også sant at han ved ikke bare å stikke av for å komme seg i sikkerhet, slik han ellers ble oppfordret til av USA, har vist overraskende positive sider av seg selv som leder. Før krigen sto han til å tape neste valg, ettersom hans svært pro-vestlige politikk, samt det faktum at han hadde begynt å tilrane seg mer og mer makt, hadde gjort ham mer og mer upopulær blant det ukrainske folket. Noen politikere og debattanter presenterer det som om ukrainerne kjemper for sitt politiske system, eller til og med vestlige friheter og lignende. Det er ikke slik det er. De kjemper for sin rett til å eksistere som et folk. Kampen er altså nasjonalistisk, ikke liberal-demokratisk. Det er ikke deres president og hans system de dør for. De gjør det for seg selv.
Å stå på egne bein
Invasjonen har også tydeliggjort den eldgamle erkjennelsen av at sikkerhet har sin pris. Selv for de mest pasifistiske regjeringene har det blitt avslørt at forsvarsbudsjettene har blitt nedprioritert alt for lenge fordi politikerne har prioritert vekst- og velstandsfremmende initiativ, som om vi lever i en boble uavhengig av hva verdens omkringliggende supermakter gjør. Man har trodd at fred var en normaltilstand – og dermed tatt for gitt. Men fred varer ikke evig. Det er betinget av viljen til å kjempe og å kjempe.
Akkurat som det er klart at de europeiske forsvarsstyrkene ikke er rettet mot en ny verdensorden, hvor USA ikke for alltid vil være en uberørt hegemoni med et vennlig blikk rettet mot Europa, er vår avhengighet av nettopp USAs velvilje og militære styrke. Statene er utstilt. Vi i Europa er slett ikke i besittelse av den militære kapasiteten som trengs for å forsvare oss mot angrep fra andre stormakter. En skatt fra den europeiske kulturarven er ordtaket «Sī vīs pācem, parā bellum», som på latin betyr at man må forberede seg på krig hvis man vil bevare freden. Russlands for mange plutselige invasjoner har vist at forsvars- og sikkerhetspolitikken er preget av stor ustabilitet, og kun ved å innse at garantien for fred ligger i oss selv kan vi bevare den. Vi i Europa må være forberedt på å forsvare oss fra andre sivilisasjoners inntrengninger og aggresjoner.
Hva krigen bringer
Utbruddet av en krig i Europa har ikke bare vist oss behovet for å kunne forsvare oss selv. Den har også vist oss at den globalistiske verdensordenen med sin sammenfiltrede økonomi har gjort oss altfor avhengige av energi, råvarer og varer fra hele verden, inkludert kontinenter som ikke vil oss vel. Plutselig snakker politikerne om behovet for at Europa skal kunne forsyne seg av disse tingene slik at vi ikke plutselig opplever enorme prisøkninger eller avgjort mangel. Mindre avhengighet av globale markeder kan være et positivt langsiktig resultat av denne brå oppvåkningen som krigen i Ukraina har vært.
I vår hjemlige debatt har krigen aktualisert flere viktige saker. For det første er det klart at mange dansker beundrer ukrainerne for deres nasjonale stolthet og vilje til å kjempe for landet deres mot en veldig mektig motstander. I et land hvor vi ved våre utdanningsinstitusjoner får lære at Danmark er en sosial konstruksjon bygget på utnyttelse av fargede mennesker, og hvor vi bygger skamstøtte etter skamstøtte til danskenes skattepenger, burde det inspirere til en samtale som vi har muligheten til det samme. Vi kan også velge alt dette fra og gjenoppdage den nasjonale stoltheten som ligger rett under overflaten. Det trenger ikke bare å komme seg ut til fotballmesterskapene, men skal være noe vi insisterer på hver eneste dag.
For det andre har danskene nærmest reagert intuitivt på de ukrainske fordrevne. Det er samlet inn enorme summer, folk har tatt med varer, medisiner og mye mer til grenseområdene, akkurat som vi selv gjorde ved å besøke et av hotspotene for ukrainske flyktninger i Ungarn. Mange har til og med fraktet kvinner og barn til Danmark, og innlosjert dem i sine egne hjem. Venstresiden har bittert sett på og ropt rasister til danskene, som rett og slett har reagert likegyldig på anklagene, som de har hørt en million ganger før. For det er åpenbart at vi har et slektskap med ukrainerne fordi de er europeere som oss selv. Vi føler med dem og har lyst til å hjelpe dem fordi vi er den vi er og de er den de er. Det europeiske slektskapet blir konkret når krisen presser på på denne måten. Det er et lyspunkt i en ellers tragisk situasjon.
Krigen viser oss behovet for å stå på egne ben, på samme måte som den avslører slektskapet som tross alt eksisterer mellom europeiske folk. Det er dette slektskapet vi må dyrke og styrke hvis vi til slutt skal bli uavhengige av stormaktene, og finne vår egen vei, sammen.
Oversatt fra dansk til norsk av redaksjonen i Lykten.
