Av Øyvind Eikrem, psykolog, sosialantropolog og politiker for Demokratene.
I våre naboland Sverige og Danmark er den politiske diskusjonen om repatriering nå i gang. Det er på tide at spørsmålet adresseres politisk også i Norge.
Spørsmålet om staten bør ha en aktiv rolle i å oppfordre fremmede personer til å reise tilbake dit de kommer fra er ikke nytt. For eksempel hadde det britiske konservative partiet et forslag om støtte til frivillig repatriering som del av sitt valgmanifest i 1970. I ettertid har de gått bort fra standpunktet.
Det overordnede formålet med repartering, kombinert med en stopp av all uønsket innvandring, er å skaffe seg kontroll over landets egen befolkningsmessige framtid. De langsiktige konsekvensene for landets innfødte befolkning ved innvandring vil dermed kunne kontrolleres, og spørsmålet om landets framtidige befolkningssammensetning kan bli gjenstand for en demokratisk politisk debatt.
Det krever ikke store evner som spåmann for å forstå en rekke av de langsiktige og dypt uheldige konsekvensene av masseinnvandring. Det er merkelig at temaet om disse virkningene i stor grad har unndratt seg politisk debatt og medialt fokus.
Likevel holder det politiske spørsmålet om repatriering nå å tvinge seg fram. Bakgrunnen er erkjennelsen av de omfattende og truende problemene som erfares med masseinnvandring. Hvordan skal disse problemene løses? Fremmede personer med forakt for landet de har ankommet og landets tradisjoner og verdier, burde selv forstå at de ikke hører hjemme her. Den opplagte løsningen er derfor å vende tilbake dit de kom fra.
Sverige står nå framfor et veivalg i valgåret 2022. Sverigedemokratene har søkt å aktualisere spørsmålet om repatriering, og de har også tidligere uttrykt støtte til at fremmede mistilpassede mennesker helst bør reise hjem. Partiets leder Jimmie Åkesson har nylig gitt repatrieringsspørsmålet personlig støtte.
Disse tankene har videre blitt politisk konkretisert. Ifølge Aftonbladet så dreier Sverigedemokratenes diskusjon seg om (1) økonomisk bidrag til de som reiser (den såkalte återvandringsmiljarden), (2) oppsøkende virksomhet for å få gjennomført prosessen og (3) at det opprettes et statlig repatrieringskontor for å overse det hele.
I Danmark er det politiske klimaet annerledes. Der evnet de i 2019 å få på plass en lov som åpnet for statens involvering i repatriering. Den politiske diskusjonen i Danmark er følgelig ikke om hvorvidt repatriering er riktig eller ikke, men om hvilket presist innhold og hvilket omfang den bør ha. Videre har landet gjennomført innstramminger i reglene for å oppnå dansk statsborgerskap. En tilslutning til danske frihetsverdier er forutsetningen, og brudd kan medføre tilbakekalling.
Slike tiltak er en begynnelse.
Det finnes her i landet fremmede grupper som ikke identifiserer seg med Norge, gjerne med en uttalt fiendtlig innstilling til storsamfunnet. Er det da et mål at slike grupper fortsetter å være en del av Norge? I det gjeldende partiprogrammet til Demokratene så foreslås utprøving av «tiltak som oppmuntrer dem til frivillig å reise tilbake til landet som har den kulturen de identifiserer seg mest med.»
Denne tanken om statlig aktivitet for å igangsette repatriering er en god begynnelse. Antagelig vil det være en god løsning for alle involverte parter, de hjemvendende inkludert. Og en eventuell pengebruk fra statens side vil uansett medføre store besparelser på lengre sikt.
Det viktigste er likevel at det sies høyt og tydelig ifra om at alle politiske beslutninger som fattes i Norge skal gagne vårt eget folk.
Det er på tide å ta diskusjonen om repatriering også i Norge.