Av Olav Hoaas, cand philol
Markedet for frembudte varer og tjenester er i konstant underskudd på kjøpekraft. Arbeidslivet er i stadig mangel på arbeidsplasser for produksjonsvillige og dyktige arbeidere.
Disse misforhold skyldes at det er de utbetalte lønninger som utgjør kjøpekraften mens det i prisene i tillegg må innberegnes slikt som rentebetalinger og gjeldsavdrag så vel som eierfortjeneste. De samlede priser blir dermed langt høyere enn kjøpekraften. Der oppstår en vill konkurranse om å få avsatt de frembudte goder.
Tilstandene har sin rot i at den viktigste av alle institusjoner menneskene lever under, nemlig pengevesenet, er overlatt til privateide banker. Dette pengevesen er nu ikke begrenset til regjeringenes landområde, men er internasjonalisert gjennom den innførte fri omvekslingsrett for pengene, den fri konvertibilitet.
Det produserende fellesskap må følgelig låne de penger man skal arbeide med. Man er alltid i et håpløst gjeldsforhold efter som pengene skal tilbake til bankene og med et tillegg for renter. Det oppstår derved et gjeldsoverheng som stadig blir forøket gjennom alle fondsopplegg fra bl.a. Røde Kors og andre humanitære foreninger som selv vil tjene renter. De samme penger blir lånt ut for andre gang.
For å overleve i konkurransen danner man stadig større sammenslutninger. Man forsøker å produsere i stadig lengre serier for å minske stykkprisen. Men jo større produksjonsenhetene blir, desto større banker må de ha bak seg for å finne nok driftskapital. Det blir internasjonale banker, og disse innlemmer sine klienter i multinasjonale storkonserner hvor de også plasserer konkursboer med jord, tomter, bygninger, maskiner og konsesjonsbrev som de har tatt pant i for utlånene.
– Det trenges helt nye grunnlover som gjør det helt klart at regjeringenes eneste eksistensberettigelse er at de verner den egne folkestamme. – Olav Hoaas
Efter hvert blir det slike store bankdirigerte sammenslutninger som regjeringene må adlyde. Fra bankfyrstene kommer ordrene gjennom deres overnasjonale organisasjoner som FN, IMF, WTO, OECD, EU og NATO. Disse kan true med handelsboikott mot slike importvarer som landet har gjort seg avhengig av ved at regjeringen har inngått frihandelsavtaler. Disse fratar regjeringene muligheten til å verne eget folks bedrifter mot fremmed konkurranse og til å gi særfordeler til slike som påtar seg å øke folkets selvhjelpsevne for krisetider. Man kan bli truet med utsulting på råvarer, reservedeler, maskinvarer, matvarer osv. og med utflytting av fremmedkontrollerte bedrifter. Man kan også bli truet med sammenbrudd i pengeforsyningen ved at fremmedes tilgodehavender i landet kreves omvekslet til sentralbankens valutabeholdning som er grunnlaget for de nasjonale penger. Regjeringen mister da sine skatteinntekter. Derfor kan det kreves at liberalismens plyndringsmekanisme blir opprettholdt.
Regjeringene blir forvaltere av bankfyrstenes interesser i landet. De blir registreringsorganer for pantsettingene og fullbyrdere av utkastelsene efter hvert som konkursene kommer med nødvendighet.
Regjeringene blir folkefordervere. Parlamentene blir underholdningsorganer som gir journalister og intellektuelle stoff til å lede folket oppmerksomhet vekk fra de økonomiske og makt-politiske realiteter.
Deres oppgave blir å strø sand på de bestemmelser som kommer fra finansherrene. I Norge trenger vi 165 folkevalgte representanter til å utføre dette arbeidet. – Det trenges helt nye grunnlover som gjør det helt klart at regjeringenes eneste eksistensberettigelse er at de verner den egne folkestamme.
Denne altødeleggende og uverdige situasjon kan bare avsluttes ved at et samlet folk krever stryking av all gjeld og innføring av landsegne regjeringspenger som settes gjeldsfritt i omløp som tilskudd til gamle og nye selvhjelpsbedrifter.
Finansherrene gjør sine forutseende mottrekk mot slike muligheter. De krever at regjeringene mottar innvandrere som skal overta arbeidsplasser fra landsfolket og opprette egne bedrifter som tar markedsandeler og kjøpekraft og dermed fører de landsegne produsenter nærmere konkursen. Folket selv skal omgjøres til en befolkning bestående av stridende smågrupper hvor mange hele tiden ønsker å tjene på fri import, på fri utførsel av landets mangelvarer, på innført kapital til å kjøpe opp konkursboene.
Slike vil også ønske fri utveksling av inntjente penger til å styrke egen stamme og mafiaorganisasjon og til reisepenger for nye inntrengere.
Det blir da vanskelig å oppnå styrke nok til å bryte med systemet.