Hva kreves egentlig for å få jobb i et større medieselskap? For å bli ansatt som journalist eller redaktør? Hva ser de store mediene etter når de fyller opp sine redaksjoner?
Her er et innblikk i den sittende vaktsjefen hos VG, Ken Andre Ottesens mentale sfære, hvor han skriver et nyttårsforsett på sin Facebook-side:
Det er tidlig med nyttårsforsett, men jeg skal tyvstarte: I 2019 skal jeg trappe opp den skriftlige og verbale kampen mot alle som forsøker å undergrave den tradisjonelle pressen og demokratiet.
Husk dette:
Resett, HRS og Document er ikke noe alternativ til VG, NRK, TV2, Dagbladet, Aftenposten og landets lokalaviser. Ytre høyre-bloggene hisser opp allerede sinte mennesker til å tro at de er ofre for en global plan om å bytte ut hvit, kristen befolkning med brune, muslimske migranter – og at vi i mediene jobber for at det skal skje. Paranoia er stort sett en sak for fastlegen, men bare så det er sagt: Det er ingen som står bak ryggen på oss og bestemmer hva vi skal skrive, om hvem vi skal skrive noe om og når vi skal gjøre det.
Bitre og sure gubber i 50-, 60- og 70-årene må ikke få definere hvordan samfunnet skal møte feminisme, innvandring og generell utvikling.
Holocaust skjedde. Ikke gi personer som hevder det motsatte oppmerksomhet.
Maskerte, voldelige idioter representerer venstresiden i norsk politikk like lite som Hitler representerer høyresiden. Slutt å bruke ytterpunkt for å sverte hverandre. Med mindre du faktisk diskuterer med Hitler.
Da er det lov.
De som skriker høyest er ganske få. Det er nettopp derfor de skriker så høyt.
Pust med magen. Det kommer til å gå bra. (Sitat slutt).
Ideologi
Først og fremst virker det som om de ansatte i norske statsstøttede medier må være ideologisk forankret på venstresiden. Dette er inngangsbilletten og uten denne så hjelper det ikke hvor god du er eller hvor høy utdannelse du har.
Og resultatet er at vi er har et medie-Norge som skriver artikler og nyheter på nivå med hva en 4. klassing klarer på grunnskolen. Og med dette kommer også et like lavt intellektuelt nivå.
Det viktigste er punktvis: Å hate Vesten og kristendommen. Å hate den hvite mannen. (Og kvinnen, hvis hun heter Sylvi Listhaug). Å hate kjernefamilien og norske/vestlige tradisjoner, kultur og historie. Å hate seg selv.
Når dagen starter med dettes om grunnfilosofi, så sier det seg selv at man kommer skjevt ut uansett hva man prøver på.
Undertegnede skal ikke avsløre noe her, men jeg kjenner flere relativt kjente mediepersonligheter, journalister og redaktører i store norske medier. Jeg har hatt samtaler med dem under bryllup, på bussen og på restaurant opp gjennom årene.
Og hva jeg fikk vite fra dem er en av årsakene til jeg i dag sitter her og skriver dette. For nordmenn har alltid trodd at media er ærlige og skriver sannheten, uansett farge eller innhold på tema. At ingen lyver og bedrar med vilje. Det var her jeg fikk en skikkelig realitetsoppvekker.
Jeg ble fortalt uten filter eller sjenanse at de som befinner seg utenfor den rødgrønne mentale og ideologiske sfæren ikke har rett til eller bør få ytre seg på noen offentlig plattform. Jeg ble fortalt at det å ha meninger utenfor denne sfæren er uønsket og at jeg med mine nasjonalkonservative meninger aldri ville fått satt mine føtter innenfor en norsk avisredaksjon. Dette handlet om menneskesyn og moral, ble jeg fortalt.
Det var som å få et slag i magen. Luften gikk ut av meg, både fysisk og mentalt. Urettferdigheten og vi-er-bedre-enn-dere-mentaliteten var et sjokk. Selv for en som var vant med å møte motstand under diskusjoner både personlig eller på diskusjonsforum på nettet.
En annen ting jeg lærte var at man var forhåndsdømt som et dårlig menneske. Som noen som ikke fortjente å få sin stemme hørt. Eller å bli bedømt på hva man sa, og ikke på hva den andre parten allerede hadde gjort seg opp av mening om deg. Personangrepet var første rekke. Man kunne argumentere seg blå i ansiktet med alt man hadde av fakta og logikk, bare for å bli avfeid fordi man hadde en annen politisk plattform. Vi snakker ikke med sånne som deg. Ferdig snakka.
Den politiske venstresiden har lukket øyne og ører til alt og alle som ikke deler deres rødgrønne idologi. Man kan skrive bøker, gi ut rapporter basert på tusenvis av studier og avhandlinger, uten at dette leer venstresiden en millimeter. De vil rett og slett ikke akseptere noe eller noenting som skulle kunne rokke deres ankerfeste. Det har fått meg til å innse at det hele er ideologisk drevet og ikke har bakgrunn i sunn fornuft og ønske om å lære, forstå og utvikle seg som et menneske.
Og det er det like greit at vi alle bare aksepterer. Venstresiden ville latt deg drukne uten å hjelpe deg om de kunne. Fordi de mener at du er et dårlig menneske og ikke fortjener å leve. Det har de faktisk innrømmet til meg. Og siden den gang har jeg valgt å være svært aktiv på nettet i så mange ulike former jeg kan. Debattforum, kommentarfelt og nå som skribent på denne siden.
Det hatet og ideologiske fjellet jeg så da jeg kom i kontakt med journalistene og redaktørene i store norske medier var så overveldende at jeg rett og slett ikke klarte å slippe følelsen. Det var som å miste troen på menneskeheten og håpet for fremtiden. Disse menneskene må snakkes imot. De må avsløres. De må få konkurranse i det offentlige ordskiftet.
Vaktsjef i VG, Ken Andre Ottesen, er i så måte et kroneksempel på hva jeg har møtt av journalister og redaktører. De snakker og jobber i takt. Det finnes ingen rom for andre meninger enn det disse menneskene har. Hvis Ottesen hadde en knapp der han kunne fjerne alt av alternative medier i Norge på, så ville han trykket på den uten å blunke. Ytringsfrihet og intellektuell redelighet finnes ikke i hans vokabular.
Derfor er det ekstra viktig at vi er her for å si ham – og avisens hans – midt imot.