For en ukes tid siden begynte jeg å lese Culture of Critique-triologien av Kevin MacDonald. Forfatteren av triologien er professor i psykologi ved California State University, Long Beach.
Omtalen av triologien Culture of Critique kommer jeg til å gjøre i tre deler. Altså i tre separate blogginnlegg. Ett for hvert bind i triologien. Hvor jeg da starter med første bind, og henholdsvis omtaler bind to og tre i andre og tredje omgang.
Bare det faktum at jeg velger å skrive om disse bøkene på bloggen du nå leser, vil trolig få meg stemplet som «antisemitt». Selv om jeg egentlig har et nøytralt syn på jøder. Altså at jeg ikke har noe forhold til dem, på verken godt eller ondt. Her ønsker jeg derimot å omtale bøker som fascinerer meg, fordi jeg liker litteratur og nye idéer.
Videre ønsker jeg å forstå hvorfor norske venstreradikalere har omtalt disse bøkene med slik ukamuflert misnøye og forakt. At norske venstreradikalere spyr ut sin misnøye med disse bøkene, trolig uten å engang ha lest dem selv, gjør meg nysgjerrig. Hva er det med denne litteraturen som agiterer disse miljøene slik? Kan det være at de har blitt dresserte til å hate disse bøkene gjennom de indre sosiale mekanismene i slike grupperinger, og at de automatisk avskyr slik litteratur uten å lese den? Trolig. Men jeg vil gjøre meg kjent med hvorfor opinionsdannere innen venstreradikale bevegelser instruerer sine underordnede til å automatisk ta slik avstand fra dette stoffet.
I bøkene undersøker MacDonald jødedommen med utgangspunkt i teorier om evolusjonspsykologi. Han søker som psykolog å etterprøve hvorvidt jødedommen kan anses som en evolusjonær gruppestrategi. Bøkene har høstet både positiv og negativ omtale, og de har vært gjenstand for en god del kontrovers. Kanskje mest fordi MacDonald har forsket på nettopp et såpass betent tema som jøder og jødedom. Et tema hvor det er overdrevent lett å bli beskyldt for antisemittisme, dersom man som ikke-jøde begynner å pirke under overflaten på denne religiøse bevegelsen.
Utgangspunktet for første bok
I den første boken forsøker Kevin MacDonald å fremlegge beviser for hvorvidt jødedom kan ses på som en evolusjonær strategi for overlevelse på gruppenivå. Den grunnleggende hypotesen for undersøkelsen er at jødedom kan bli tolket som et sett med ideologiske strukturer og adferd som har resultert i følgende egenskaper:
- Segregering av den jødiske genpoolen fra omkringliggende ikke-jødiske samfunn og folkeslag, som del av en aktiv innsats i å hindre innflytelse fra ikke-jødiske gener.
- Konkurranse om ressurser og reproduksjon mellom jøder og ikke-jøder.
- Høye nivåer av samarbeid og altruisme innad blant jøder.
- Eugenisk innsats rettet mot å produsere høy intelligens, høy investering i foreldrerollen, og forpliktelser til gruppe og gruppemålsetninger – i stedet for individet og individuelle målsetninger.
Så hva er det som gjør at jødene skiller seg slik ut fra andre folkegrupper og religiøse grupperinger? Hva er årsakene og mekanismene bak utformingen av denne folkegruppen og dens adferd?
Dette forsøker MacDonald å finne svaret på gjennom å studere jøder og jødedom ut fra et evolusjonspsykologisk utgangspunkt. Interessant? Vel, på en måte.
Vitenskapelige verk
MacDonald understreker at bøkene på ingen måte bør oppfattes som antisemittiske, samt at bøkene står på et selvstendig grunnlag som vitenskapelige verk. Videre forklarer MacDonald at mesteparten av historisk omtale av jøder og jødedom på ekstraordinært vis er preget av apologetiske holdninger, samt at den omtalen som finnes er preget av jøder selv, eller av mennesker som ønsker å ta jødene i forsvar. MacDonald mener derfor at det finnes lite historisk stoff om jøder og jødedom som har et nøytralt og vitenskapelig forsvarlig utgangspunkt.
Videre skriver Macdonald at siden jødedommend historie representerer et formidabelt minefelt for en evolusjonsteoretiker (eller hvilken som helst teoretiker) som forsøker å forstå jødedom, er det i seg selv en indikasjon på evolusjonær gruppestrategi. Med andre ord kan ikke teoretikere undersøke jøder og jødedom på samme måte som andre folkegrupper og religiøse grupper, fordi dette i langt større grad utløser kontroverser og beskyldninger. At jødene er de eneste som skal være hevet over kritikk og analyse, mener MacDonald også er en indikasjon på at jødedom nettopp er en evolusjonær gruppestrategi. MacDonald ønsker på sin side å legge til rette for en rasjonell og logisk debatt rundt temaet jøer og jødedom, på samme grunnlag som for alle andre folkergupper og religiøse retninger i verden.
Så hva er det som gjør disse bøkene så skrekkelige og forferdelige i manges øyne? Det er hva jeg vil søke å finne ut med å lese bøkene selv.
Evolusjonær gruppestrategi
I første kapittel gjør MacDonald rede for det grunnleggende teoretiske perspektivet for boken, og da særlig med fokus på evolusjonær gruppestrategi. Hva dette er og hva det innebærer.
Hovedtrekket er at evolusjonær gruppestrategi er de strategiene en gitt gruppe benytter seg av over tid, for å holde gruppen samlet, og for å fremme gruppens interesser. Da med tanke på både genetiske og sosiale interesser. MacDonald argumenterer her for at jødenes etnosentriske adferd også er gjeldende for andre folkegrupper. Men at det hos jødene blir tatt til et litt annet nivå.
Eksempelvis tar MacDonald opp hvordan religiøse normer har lagt til rette for en evolusjonell utvikling hvor jøder har giftet seg med én make, og ikke tradisjonelt sett drevet med flerkoneri – eller polygami. Slik har menn som ikke har vært rike og vel ansette sluppet å føle seg utnyttet av de rike mennene med høyere status. MacDonald argumenterer for at jødene på denne måten har greid å holde sine samfunn fredelige og rolige, med tanke på mannlige kjønnsroller. Videre viser MacDonald til hvordan sterk gruppekontroll har bidratt til å forme jødene og deres jødedom gjennom tiden. Sterke etablerte normer og regler for livsførsel har bidratt til faste rammer for jødene. Noe som har bidratt til en godt fundamentert identitet, samt en konsistent levemåte. Dette har bidratt til at jødene har klart seg godt som gruppe gjennom århundrene.
I det andre kapittelet diskuteres det beviser fra moderne studier på genetiske forskjeller mellom jøder og ikke-jødisk befolkning. Dette materialet er relevant for hypotesen om at jødedom representerer en gruppestrategi som er avstengt (delvis, ikke helt) for penetrasjon fra ikke-jødiske genpooler. Dataene indikerer at jøder har forholdt seg genetisk distinkte fra grupper de har levd rundt, til tross for å ha levd rundt disse ikke-jødiske gruppene i århundrer. I tillegg har jødiske populasjoner i veldig mangfoldige områder langt mer genetiske fellestrekk med hverandre, enn jøder og ikke-jødiske folkegrupper som jødene har levd rundt i århundrer.
I det tredje kapittelet diskuteres noen foreløpige problemer som er viktige for den generelle teorien om at jødedom kan bli sett på som en evolusjonær gruppestrategi. Blant annet hvordan Tanakah (det gamle testamente) har innvirkning på hvordan dagens jøder velger å leve sine liv, samt hvilke sosiale mekanismer som er gjeldende innad i jødiske grupper. Den rike mannens rolle i samfunnet er kanskje det punktet som er viktigst i dette kapittelet, samt hvordan dette idealet etterleves som bibelsk ideal av jøder.
Her tar MacDonald også opp hvordan jøder har holdt seg atskilt fra ikke-jøder, og at de fortsatt gjør dette i dag. Jøder gifter seg med andre jøder, og de omgås stort sett andre jøder i det sosiale liv. Slik sett isolerer jødene seg fra omverdenen. Noe som ikke nødvendigvis er symptomatisk kun for jøder, men som også er et fenomen innen andre trossamfunn. Her kunne MacDonald gjerne trukket paralleller til Jehovas Vitner, som også er et folk som isolerer seg fra omverdenen på mange måter. Men likevel er ikke Jehovas Vitner så opptatt av genetiske aspekter og eugenikk som det jødene er.
I femte kapittel blir vi kjent med hvordan jøder konkurrerer med andre folkegrupper om ting som ressurser og formering. Et eksempel på dette er konflikten Israel-Palestina, hvor jøder og ikke-jøder konkurrerer om landområder. Jødene som en helhetlig forsamling i Israel ønsker ikke å dele landområdene med muslimer og andre ikke-jøder. I denne konflikten har også de ikke-jødiske gruppene en sammensveiset konstruksjon, men ikke på langt nær på samme måte som det jødene er.
I sjette kapittel blir vi kjent med hvordan jøder samarbeider med andre jøder. Hvordan de holder sammen på bakgrunn av å være nettopp jøder. Hvor deres religiøse og etniske tilhørighet fungerer som et minste felles multiplum. MacDonald viser til hvordan jøder favoriserer andre jøder i sosiale og økonomiske sammenhenger, samt i arbeids- og næringsliv. Noe som også kan være trekk ved andre folkegrupper. Men jødene er også her distinkte i sin favorisering og altruisme overfor hverandre.
I syvende kapittel blir vi kjent med hvordan jødedom fungerer som en økologisk strategi for jødene. Her står det hvordan denne økologiske strategien fungerer for å selektere ut fenotypiske trekk relatert til intelligens, og hvordan denne bevisste tankegangen gjør seg gjeldende hos jødene. Videre blir vi kjent med hvordan jødedommen legger til rette for høyinvesteringsforeldre – altså foreldre som investerer veldig mye i sine egne barn.
I åttende kapittel går MacDonald nærmere inn på hvordan jødedommen ble til, samt hvordan denne trosretningen utviklet seg som en evolusjonær gruppestrategi allerede da den oppsto i Midtøsten for omtrent 3000 år siden. I en tid hvor gruppestrategier for overlevelse var viktig.
Men hvordan har jødene beholdt disse strategiene fra den tiden jødedommen oppsto og helt til dags dato? Svaret på det mener MacDonald er den strenge sosiale kontrollen og de religiøse doktrinene. Noe som ikke har forandret seg særlig på den tiden jødedommen har eksistert som fenomen.
MacDonald sørger også for å vise til at egenskapene han har problematisert med jøder og jødedom er gjeldende for alle mennesker. At etnosentrisme, altruisme overfor egen gruppe, samt sosial tilhørighet med egen gruppe, alt sammen er veldig menneskelige egenskaper. At jødene her bare viser egenskaper som er gjeldende for alle mennesker, og for alle folkeslag.
Likevel poengterer MacDonald at det er noe underlig hvordan jødene skal være hevet over enhver kritikk og sosial forskning – i motsetning til alle andre folkegrupper i verden.
Tørt lesestoff
Til tross for at temaet i den første boken på alle måter er interessant for å kunne forstå fenomenet med jøder og jødedom, så skriver MacDonald veldig akademisk og tørt. Noe som ikke nødvendigvis er en ulempe med tanke på nøyaktighet. Men det er en jobb å lese seg gjennom boken. Jeg brukte godt over en uke på å pløye gjennom det første bindet, da med noen timer lesing hver dag.
Jeg har likevel inntrykk av at forskningsmaterialet til MacDonald er både grundig og forsvarlig. Kildene han bruker er akademisk troverdige.
Det faktum at bøkene nå er tilgjengelige fra konvensjonelle bokhandlere i Norge, samt fra de fleste nettbutikker, mener jeg er positivt. Slike bøker kan være svært verdifulle på mange måter. Da også på måter som kanskje ikke er tiltenkt fra forfatterens side i utgangspunktet.
Når det som må beskrives som legitimt forskningsmateriale blir avfeid og avskydd som «antisemittisk», så er det all grunn til å heve på øyenbrynene. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det ikke slik når det gjelder tilsvarende forskning og omtale av andre folkegrupper? Hvem er det som fordømmer dette materialet, og hvorfor?
Når man ser det hele i en mer objektiv sammenheng så har kontroversen rundt Culture of Critique bidratt til å belyse noe som best kan kalles et usunt debattklima rundt temaet jøder og jødedom. Folk tør ikke å snakke om det på samme måte som med alt annet. Da gjerne i frykt for å bli stemplet som antisemitter og det som verre er. Noe som på ingen måte grunner i en manglende interesse for å snakke om jøder og judaisme, men fordi det er krefter i samfunnet som ikke ønsker at dette skal tematiseres og settes på dagsorden. Kanskje fordi de er redde for at det skal nære opp under hat mot jøder, eller at jøder skal miste sin ansiennitet i samfunnet. Hvem vet.
Likevel er jeg veldig glad for at jeg nå har begynt på disse bøkene, slik at jeg kan danne meg et bilde av MacDonald og de resultatene han har kommet frem til gjennom sin forskning. For meg er det viktig å kunne danne en egen mening om slike ting, i stedet for at noen skal fortelle meg at jeg må hate denne litteraturen, uten å engang ha lest den. Noe mange tilsynelatende gjør. Særlig blant den regressive venstresiden, som også er en gruppering med sterk sosial kontroll på hva man kan mene, si, lese, se og høre; samt hva man kan gjøre, ta del i og beskjeftige seg med.
I en tid hvor TV-apparatet forteller folk hva de skal tenke, mene og gjøre er det klart en revolusjonær handling i seg selv å oppsøke litteratur som etablissementet ikke er begeistret for. For å deretter danne seg egne meninger om både innhold og budskap.
Derfor mener jeg Culture of Critique er viktig lesestoff.