Hele Vest-Europa er i ferd med å begå sivilisatorisk selvmord. Land som England, Tyskland, Frankrike og Italia er i ferd med å drukne seg selv. Med vilje.
Ondskapsfulle og destruktive politiske krefter på nasjonalt plan, samt i form av EU, har tatt over makten på vårt kontinent. Og folket gjør liten, eller ingen motstand. Altså reell motstand. Det er noen få demonstrasjoner. Det er noen få organisasjoner. Men de er en dråpe i havet. Og de har ingen makt.
Vi har noen partier i hvert land. De bedriver politikk med innvandringskritisk og konservativ plattform. Men de er sørgende alene i det politiske landskapet. Vanligvis utskjelt, hetset og fryst ut av ethvert politisk samarbeid. Dette gjør dem svært ineffektive og maktesløse.
Og selv om et parti som Sverigedemokraterna skulle komme til makten i vårt naboland og få Jimmie Åkesson som statsminister, så vil det bare være en illusjon av at landet er reddet. Hva skal han gjøre? Returnere 2.5 millioner ikke-etniske svensker til sine opprinnelsesland? Det vil aldri skje uten at Europa står i flammer. Så det beste de kan håpe på er at landet klarer å skalke lukene. Men kjelleren er full av vann og brannen på taket hjelper heller ikke.
Partiene og politikerne som har gitt oss ghettoer, skyhøy kriminalitet, massive kostnader til velferd, samt muslimsk innvandring – med alt det innebærer – får fortsatt tiltro og stemmer på valgdagen. Barneløse og kriminelle politikere står der og vifter med hendene og krangler på TV, mens de lover omsorg og velferd. Hvem skal betale for det? Og viktigst, omsorg og velferd for hvem?
Ikke for våre barn og barnebarn iallefall. Ikke så lenge grensene er åpne på vidt gap og alle verdens folkeslag har tilgang til våre helsetjenester, skoletilbud og arbeidsmarked. Og europeére som folk lager ikke barn fordi det er for dyrt og passer ikke inn i det nye og moderne familiebildet som dagens feminister har presset nedover hodene våre. 1.2 – 1.7 barn per familie, det gir ingen fremtid, så lenge innvandrerne med ikke-europeiske bakgrunn ligger på 3, 4, 5 og 6 barn per familie. Du trenger ikke kalkulator eller være Mensa-medlem for å forstå hvilken vei storken flyr.
Så hva er poenget med å redde et et land og et folk som ikke ønsker å reddes? Som stemmer på de samme politikerne og partiene år etter år, uansett hvor pila peker? Hvor folk går som levende døde til valgurnene og gir de samme partiene sine stemmer. Da er bare å ta opp store lån, kjøpe hytter på fjellet, reise på dyre ferier og drikke sjampagne, mens man ennå kan. Fremtiden trenger vi ikke bekymre oss for, for den finnes ikke. Slik man skålte og drakk på Titanic, før man forsvant ned i det iskalde havdypet.
Det er altså bare et tidsspørsmål før det hele rakner. Før vi lever i et totalitært samfunn, med etnisk kaos – uten både velferd og demokrati – der frie tanker og ideér har blitt fjernet fra det kollektive sinnet. Og med islam som den største religionen. Kos dere!
Man kan bli sprø av mindre.
Norge
Nordmenn utgjør like mange innbyggere i Norge i dag som vi gjorde i 1970. 4 millioner. All befolkningsøkning siden den gang har vært innvandring fra Europa og den tredje verden. Utviklingen tilsier at nordmenn vil være en minoritet i Norge i dette århundret. Med en fødselsrate på 1.7 barn per familie så betyr det slutten på vårt folkeslag. Det betyr at 1000 år med kultur, historie, egenart og en unik nasjonalstat er visket vekk. Ikke ved hjelp av krig, men ved hjelp av demografi gjennom masseinnvandring og fødsler.
Det sies at vi er avhengige av innvandringen for å ta vare på «eldrebølgen». Ja, eldrebølgen av innvandrere! Vi hadde ikke hatt behov for denne innvandringen, hvis vi ikke åpnet grensene første gangen på 70-tallet. Da hadde våre 3.7 millioner nordmenn klart seg helt fint alene.
Da var det nordmenn som vasket toaletter, jobbet på restaurant, kjørte trikk, buss og taxi og nordmenn som bygde hus og flisla bad. Det gikk faktisk helt fint! Ikke leste vi daglig i avisen om ting som gjengvoldtekter, æresdrap eller terrorfare. Det var i bunn og grunn ganske fint. Så hva fikk våre politikere til å se på dette vakre og trygge landet og si; Nei, vet dere hva, la oss ødelegge det helt. La oss bytte ut nordmenn med innvandrere. La oss få inn kriminalitet som folk ikke hadde turt å tro eksisterte. La oss fylle opp fengsler, sykehus og skoler med mennesker fra muhammedanske land som ikke tror på verken samhold, demokrati eller frihet.
Og vips, slik ble det!
50 år senere kan pakistanere, somaliere, tyrkere, vietnamesere og polakker som bor i Norge reise hjem til et så og si etnisk homogent hjemland, hvor de kan dyrke sin kultur, sin historie og sitt folk, uten å bli kalt rasister eller ha blitt infisert av «fremmedfrykt». Hvor kan nordmenn reise hvis de vil ha sitt gamle hjemland tilbake? Ingensteds.
Så hva gjør Ola og Kari Nordmann den dagen man innser at man ikke lenger har sitt eget land? Tar opp våpen? Flykter til land der hvite ennå er i majoritet? Våre barns barnebarn vil oppleve den situasjonen. Tenk litt på det.
Europa
Snur vi oss mot sentral- og Øst-Europa er tingenes tilstand betydelig bedre. Her har nasjonene som led under kommunismens åk siden etterkrigstiden fått beholde sine nasjoner, kultur og demografi i fred. Land som før til en viss grad ble sett ned på av Vesten for å ha lavere levestandard og dårlig utviklet industri, er i dag skinnende eksempler på hvor raskt man kan heve både levestandard og økonomien, hvis man bare vil. Og man har unngått både flerkultur, finansbobler og oppløsningen av kjernefamilien.
Der har folkene valgt inn nasjonal-konservative partier til makten, etter å ha sett hva som har skjedd med deres naboland i vest. De ønsker ikke å kopiere verken demografisk utskiftning av befolkningen, å miste sin religion eller å bli påtvunget såkalte nye og moderne vestlige verdier.
I så måte var kommunismen det verste som kunne skje dem, og det beste som kunne skje dem. Det vi kan ta lærdom av fra det hele er at det er folkegruppen og etnisiteten som er det viktigste og ikke politikken eller diktatoren. For der Polen, Ungarn, Tsjekkia og resten av landene som havnet bak jernteppet i dag er blomstrende demokratier med frihet og trygghet, så har dette kunnet skje fordi demografien forble den samme.
Som østeuropeér kan man i dag leve som sine besteforeldre gjorde, med den samme maten, den samme musikken, den samme kulturen, de samme menneskene og det samme landet. Med unntak av teknologien så har tiden stått stille demografisk sett.
I Vest-Europa har masseinnvandringen gjort en betydelig større skade enn både Stalin og Hitler kunne drømt om. Der er landene på god vei utfor stupet, for aldri å kunne gjenreises igjen. En norsk gutt i Oslo i dag vil aldri kunne oppleve den hovedstaden hans bestefar opplevde. Borte er både norsk kultur, norsk religion, norsk historie og den norske folkesjelen. Den er muligens tapt for alltid.
Tusen tårer avslører ikke den enorme sorgen undertegnede har som følge av denne utviklingen.
USA
Men det er ikke bare Europa som vil oppleve enorme demografiske omveltninger.
Ser vi litt lenger over Atlanterhavet er giganten USA på vei ned i avgrunnen, også de som følge av demografisk utskiftning av befolkningen. USA hadde for bare et halvt århundre siden over 90-95 prosent innbyggere med europeisk avstamning. I dag er dette tallet på under 70 prosent og synkende fort. Enkelte stater er allerede befolket med en majoritet av ikke-europeere, og det vises i både kriminalitet, arbeidsdeltakelse, sosiale utgifter og skoleresultater på nivå med den tredje verden. Det er bare et tidsspørsmål før det rakner.
Fremtiden
Så hva vil fremtiden bringe? Det vil bli to store kløfter. En i Europa og en i USA. I Europa går grensen, ironisk nok ikke langt fra Berlinmuren. Vest-Europa vil falle ut i demografisk kaos, med muslimsk terrorisme og totalitære sosialister som drømmer om flerkultur og slutten på den hvite europeér. I sentral- og Øst-Europa vil man fremdeles ha homogene stater og for det meste vil det hele være stabilt og fungerende. (Ett og annet opprør vil kunne forekomme, men alt i alt vil demografien være den samme, som er det viktigste).
I USA vil restene av de hvite som bygde opp landet være i minoritet iløpet av dette århundret. Allerede i dag ser vi klare sprekker i samfunnet. Afroamerikanere, mestiser (Ikke-hvite sør-amerikanere), asiatere og hvite klarer ikke å leve sammen. Jo flere store deler som oppstår, jo raskere kommer en konflikt eller borgerkrig. Det vil ende opp i at de ulike folkegruppene vil flykte/flytte dit de hører hjemme. Dette har historien vist oss mange ganger før.
Så, det er klart at dagens utvikling vil føre til borgerkrig, etniske konflikter og dannelser av nye stater og nasjoner i Europa. Og det samme vil skje i USA. Verden vil bestå, men spørsmålet er hvorfor våre politikere, ledere og folkevalgte gang på gang kaster oss ut i kaos, etnisk rensing og krig i jakt på sine utopiske drømmer.
Alexander den store, profeten Muhammed, Djengis Khan, Josef Stalin, Adolf Hitler, Barrack Obama, Angela Merkel og mange med dem, har ønsket å forme sine land og verden rundt dem etter sine ideologier. Men deres ettermæle er ikke annet enn krig, kaos og millioner av tapte menneskeliv.
I Norge er det Gro Harlem Brundtland og Arbeiderpartiet som har ansvaret for at Norge en dag vil opphøre å være nordmennenes land. Men de er døde av alderdom lenge før borgerkrigen starter i Norge.
Les også: Debatt: Innvandringspolitikk og fremtiden som kommer