I løpet av de siste årene har jeg begitt meg aktivt ut på dating-markedet. Ikke fordi jeg nødvendigvis søker en partner, men fordi jeg søker å forstå hvor vi er på vei som samfunn.
Observasjonene jeg gjør er urovekkende. Mildt sagt.
Norske kvinner spiser ifølge FHI enorme mengder lykkepiller. Samtidig begår norske menn statistisk sett dobbelt så mange selvmord som norske kvinner. Færre mennesker i vårt samfunn gifter seg. Flere blir skilt. I og for seg er dette mekanikker jeg har fått sterk forståelse for. Men det er likevel ikke positivt.
Kvinner vil ha gibs
Vi lever i et samfunn hvor tradisjonelle og naturlige kjønnsroller blir erstattet med kunstige og syntetiske relasjoner. Kvinner er fra naturens side konstruert slik at de søker menn som kan forsørge og beskytte. Også familien hennes tenker slik. Foreldrene hennes tenker på om typen hennes på sikt vil være lønnsom. Om han vil kunne forsyne og forsørge. Derfor har det alltid vært slik at kvinner har søkt seg til parforhold med menn som er høyere enn dem selv på den sosiale rangstigen. Naturlig nok. Kvinner er gullgravere fra naturens side. Det er bare slik de er skapt. Men hva skjer når en overvektig velferdsstat, feminisme og kvotering plasserer kvinner over menn i samfunnet?
Som kvinne blir hun kvotert inn i stillinger, foran kompetente menn, bare fordi arbeidsplassene skal oppfylle tall og statistikker. Kvinner blir favorisert foran menn i nær sagt alle sammenhenger i vestlige samfunn. Noe som igjen fører til at kvinner nyter en betydelig overmakt overfor de fleste menn de møter. Eksempelvis kan kvinner enkelt ødelegge omdømmet og livet til uskyldige menn, bare med å fremsette falske anklager om seksuell trakassering. Noe som sjelden eller aldri får konsekvenser for kvinner som driver med slikt.
Vi lever i en verden hvor kvinner ikke bare er gitt uforholdsmessig mye makt. Men hvor de samme kvinnene fra naturens side er koblet slik at de naturlig søker partnere som er over dem på rangstigen. Resultatet er uunngåelig at kvinner får færre mulige partnere å velge mellom. Færre menn vil være å anse som mulige partnere for disse kvinnene, nettopp på grunn av den skjeve maktbalansen som har oppstått.
Tilsynelatende har dette ført til at vestlige kvinner har gode materielle levekår, samt økonomisk selvstendighet. Men de er til gjengjeld ulykkelige, barnløse og jevnt over «damaged goods».
Men Going Their Own Way
Vestlige menn på sin side ser ut til å i økende grad være mindre og mindre opptatte av å leve opp til de (ofte umenneskelige) forventningene som vestlige kvinner stiller til dem. Det er bare ikke verdt innsatsen for mange av disse mennene. Forholdet til kvinner koster langt mer enn hva det smaker for dem. Så naturlig nok velger de heller å gjøre det som faller mest naturlig å gjøre. De tar avstand fra moderne forhold med kvinner så langt de kan. For å slik unngå både kostnader og de problemer som ofter følger med i slike forhold. Hvem kan vel klandre disse mennene for å handle slik de gjør? Ikke jeg.
I et samfunn hvor menn forventes å være perfekte og feilfrie romantikere, slik som på TV. Et samfunn hvor menn forventes å forsørge og forsyne, samtidig som kvinner får alle ressurser de trenger fra velferdsstaten, opplever mange menn at det ikke er plass til dem. Velferdsstaten har tatt rollen som forsørger, far og beskytter av familien. Mannen har blitt overflødig. Han har blitt en byrde. Og hva gjør menn når de ikke ønsker å føle seg som en byrde, eller de ikke gidder å konkurrere med velferdsstaten om kvinner? Jo, han tar avstand fra problemene. Slik menn ofte gjør. Vi menn er nemlig laget litt sånn at vi unngår konflikter og problemer der det lar seg gjøre. Noe som resulterer i at bevegelser som MGTOW vokser seg store og omfattende over hele den vestlige verden. Menn ønsker å gå sin egen vei. De gidder bare ikke mer. Slik er det i alle tilfeller for de mennene som jeg selv snakker med om fenomenet MGTOW. De har fått nok. De føler seg utilstrekkelige. De føler seg ikke som en del av samfunnet rundt seg.
Når menn velger å gå sin egen vei, som med MGTOW, så er det heller ingen klar fasit på hvor disse mennene velger å gå. Altså hvor deres egen vei er. Akkurat dette er litt bra med MGTOW. Det finnes ingen fasiter på hva som er riktig for menn som sådan å gjøre. Hvis noen menn vil reise jorden rundt i stedet for å finne seg en partner i vestlige land, så gjør de det. Hvis andre menn kan tenke seg å arbeide mye og bygge seg et flott hjem, så gjør de dette. Mulighetene er like mange som det finnes menn; teoretisk sett.
Ikke alle menn velger frivillig å gå sin egen vei. Noen er såkalte INCELS. Altså menn som lever i ufrivillig sølibat, og som ikke har noen reelle muligheter til å skaffe seg en partner. Tilsynelatende er mekanikkene bak INCELS noe annerledes enn hva den er for MGTOW, men det er likevel en del overlappende elementer. Blant annet er INCELS tvunget ut i sølibat av samfunnet, fordi de av ulike årsaker ikke er ansett å være gode forsørgere. At de ikke har noe gull som kvinner kan grave. Dette er kanskje den vanligste årsaken til at denne gruppen befinner seg i en tilstand utenfor datingmarkedet, samt at de ikke har en partner. De har ikke valgt det selv, i motsetning til MGTOW, som er menn som velger å forlate en A4-tilværelse til fordel for andre og mer fristende måter å leve livet sitt på.
Kvinner og MGTOW
Vestlige kvinner har i liten grad uttalt seg om fenomenet med MGTOW. Men de som gjør det er oftest én av to ting. Enten er de støttende til fenomenet, og uttrykker forståelse for de mekanikkene som ligger bak. Eller så er de svært negative, og omtaler disse mennene som svake, som svikere, som udugelige, barnslige og egosentriske. Noe som i og for seg kan være forståelig, siden nettopp disse kvinnene er hva mennene velger å distansiere seg fra. Ironisk nok.
MGTOW som fenomen ser likevel ikke ut til å skape nevneverdige problemer for verken kvinner, menn eller samfunnet som de lever i. Noe som kan observeres er at selv om kvinnene får mindre utvalg av menn og mulige partnere, som et resultat av MGTOW, så klarer kvinnene seg bra. Mennene som velger å gå sin egen vei klarer seg også bra, ser det ut til. Samlet sett kan det se ut til at begge kjønn drar nytte av fenomenet med at menn velger å gå sin egen vei. Det oppstår en vinn-vinn-situasjon for alle parter. Hvor enn merkelig det kan fremstå. Både kvinner og menn slipper å engasjere seg unødig i forhold som er belastende. Mennene slipper å måtte leve opp til ekstreme krav, og til det forventningspresset som samfunnet pålegger dem. Kvinnene blir frie til å forfølge karrierer, samt å leve ut den livsstilen som idealiseres gjennom populærkulturen. Dersom kvinnene ønsker unger å klemme på, så finner de seg gjerne en beta-mann som kan donere sin del av det biologiske, før de dumper ham og blir alenemødre som velferdsstaten forsørger; enten gjennom statlige støtteordninger eller kvotering i arbeidslivet.
Samlet sett burde vestlige feminister støtte MGTOW så langt de kan. De får sin ønskelige avstand til menn som ikke kan konkurrere med velferdsstaten, samtidig som de velter seg i materielle goder og rettigheter gitt til dem av et gynosentrisk samfunn. Så hvorfor er da så mange kvinner kritiske til MGTOW som fenomen? Hvorfor beskrives MGTOW som kvinnefiendtlig, egosentrisk og barnslig?
Svaret på dette kan være at kvinner, til tross for at deres umiddelbare behov for materielle goder og trygghet blir møtt av velferdsstaten, likevel ikke føler seg som de vinnerne de ønsker å være. Kanskje evner hun ikke å legge om dekkene på den nye elbilen hun har fått råd til å kjøpe gjennom kvotering i arbeidslivet. Eller kanskje føler hun at noe mangler i boligen som er preget av rosa puter, krukker, kvinneblader og en TV som spyr ut såpeoperaer? Jeg personlig er ikke helt sikker på hva nøyaktig det kan være kvinner savner, og følgelig blir ulykkelige av å savne. Det kan være individuelt. Men når man ser på såpeoperaer og populærkulturelle TV-show så er det alltid menn der. Om ikke annet som en slags tilbakestående figurer som den myndige og vittige kvinnen kan rette på i hverdagen. Ikke umulig har menn blitt popularisert som en aksessorie gjennom populærkulturen, slik at kvinner trenger menn som et materielt statussymbol. Slik at de kan være som idolene sine på TV. Hvem vet. Men det er en mulighet som jeg ikke kan se bort ifra.
Menn og MGTOW
Vestlige menn topper som nevnt selvmordsstatistikken. I alle tilfeller er det slik her i Norge. Menn jeg snakker med forteller om hvordan de jobber livet av seg for å forsørge barn de nesten aldri får møte. Hvordan de opplever utekknemlighet for hva de bidrar med, ikke bare i arbeidslivet, men også i det som er igjen av familielivet. Menn ruser seg, begår kriminalitet, lever fattige og de er generelt mer og mer marginaliserte. Likevel har mange av dem en vegring for å bare slippe problemene sine der de står, og bare gå sin egen vei. Bare bli en MGTOW som lar verden seile sin egen sjø, mens de tenker mer på seg selv. Det er som om mange menn vegrer seg for å tenke på seg selv og sine egne interesser. Trolig fordi de vil fremstå med et image av å være menn som kan forsørge, forsyne og beskytte. Selv om samfunnet som de lever i har gjort at de ikke lenger har noen reell mulighet til å gjøre noen av delene. Ingen av dem kan vel konkurrere med velferdsstaten uansett.
Jeg mener MGTOW trenger å bli mer poularisert og idealisert av populærkulturen enn hva det allerede er. Typiske manneblader som Vi Menn har en rolle de kan spille her. De burde helt klart idealisere menn som tør å gå sin egen vei. Menn som tør å slippe problemene der de står. Menn som tenker på seg selv og sitt eget forgodtbefinnende. Som tør å være sentrum i sin egen tilværelse. Jeg savner virkelig det at MGTOW blir idealisert og hyllet som et legitimt valg å ta for menn i livet. At menn som tør å ta steget helt ut blir hyllet som sterke, modige og selvstendige; i stedet for å bli forsøkt demonisert, bare fordi de velger å ikke forholde seg til de problemene som samfunnet skaper for dem.
#MeToo
I løpet av det siste året har kampanjen #MeToo herjet i vestlige land. Kvinner har stått frem og anklaget menn for seksuelle tilnærmelser. De har anklaget menn for veldig mye rart. Hver gang blir disse kvinnene hyllet som sterke, modige og selvstendige. Som kvinner som tør å ta et oppgjør med sexisme og mannsjåvinisme. Vi kan vel alle si med noenlunde sikkerhet at det ikke er MGTOW-menn som står bak disse hendelsene som kvinner i vestlige land påklager. Dersom flere menn valgte å heller bare gå sin egen vei, ville det også på sikt kunne løse problemene som #MeToo har bragt til torgs. Hvis menn velger bevisst å ta avstand fra kvinner, og forhold med kvinner, så vil de heller ikke gi kvinner uønsket oppmerksomhet. Derfor tror jeg at MGTOW og #MeToo kan være to separate entiteter, som likevel kan eksistere i et slags symbiotisk forhold. Kvinner slipper uønsket oppmerksomhet, og menn slipper å måtte forholde seg til problemene som kvinner medfører.
Likevel blir MGTOW på mange måter beskrevet som en slags motsats til #MeToo. Mennene som velger å gå sin egen vei blir beskrevet som idioter. Som udugelige menn som ingen kvinner vil ha. Samtidig som kvinner klager over at disse mennene ikke vil ha dem; og til alt overmål blir MGTOW sett på som et problem som #MeToo tar sikte på å løse. Forstå det den som kan. For meg gir det ingen logisk mening.
Jeg mener at kvinner som støtter #MeToo også bør støtte MGTOW. Fordi det på sikt vil kunne løse de problemene som mange kvinner angivelig står stilt overfor, med seksuell trakassering. Samtidig som MGTOW vil kunne bevisstgjøre menn på at også de er verdifulle skapninger, som fortjener å kunne tenke på seg selv. Slik tror jeg også at det vil kunne være en løsning for selvmordsstatistikken som menn fyller opp. Gi disse mennene en mulighet til å leve sine liv til det fulle, uten at de trenger å måtte forholde seg til problemene kvinner medfører, eller å bli demonisert fordi de velger en fredelig og konstruktiv løsning som MGTOW.
Samlet sett kan jeg på ingen måte se at MGTOW står som noen motsats til #MeToo. Det er bevegelser som er satt igang av menn som vil gå sin egen vei her i livet, og av kvinner som ikke ønsker seksuell oppmerksomhet fra menn. På mange måter utfyller disse fenomenene hverandre. Så jeg lurer litt på hvorfor det ofte er slik at MGTOW, og menn som velger å gå sin egen vei her i livet, blir så sett ned på, kritisert og demonisert som de blir i populærkulturell kontekst.
Jeg tror at MGTOW kan bidra til å gjøre både kvinner og menn mer lykkelige. Mer fullkomne som vesener; tatt i betraktning den samtiden vi faktisk lever i.