I begynnelsen av september deltok blitzere og venstreaktivister i en felles front mot antiislamister i Oslo. Parolen var rettet mot at organisasjonen SIAN holdt appell foran Stortinget.
SIAN er en forkortelse for Stopp Islamiseringen Av Norge. De er ivrige kritikere av islamistisk vold og terror i Europa, og i Norge. Orgainsasjonen er på grunn av sin skeptiske holdning overfor islamistisk terrorfare et yndet hatobjekt blant norske jihadister, både i og utenfor de etablerte mediene.
Såkalte antirasister og multikulturalister mener nemlig at kritikk av islam og islamistisk terror ikke skal finne sted. Særlig ikke nå som de endelig har greid å gjøre Norge så flerkulturelt og pluralistisk at væpnet politi må passe på norske 17. mai-feiringer. Noe som i seg selv har vært en viktig målsetning for norske antirasister i mange år. Væpnet politi rundt barnetoget gir liksom den gode multikulturelle og antirasistiske følelsen.
I tillegg har antirasister endelig greid å gjøre Norge så herlig utrygt at det må utplasseres såkalte koranpotter langs norske gater og torg. Noe antirasistene åpenbart er meget stolte over.
Koranpotter, væpnet politivakthold og avsperrede gater hver 17. mai til tross, så er ikke antirasistene i Norge fornøyde helt enda. De er nemlig svært forurettede over at enkelte nordmenn fortsatt tør å kritisere islam. Noe som ifølge antirasistene er helt uhørt.
For hva er vel et vellykket multikulturelt prosjekt uten litt medfølgende terrorfare? Ikke noe særlig å skryte av. Åpenbart.
Viktig sysselsetting
I tillegg til å være et symbol på vellykket multikultur, er islamistisk terrorfare viktig for sysselsetting. Blant annet innen offentlig sektor. Figurene i Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), og på Stortinget, trenger noe å pusle med på dagtid. Det samme gjelder NAV, som må holde saksbehandlingstiden sin oppe. Noe som lar seg gjennomføre grunnet det økte presset på velferdsordningene i Norge som masseinnvandring fører med seg. Uforholdsmessig lang saksbehandlingstid er nemlig en viktig tradisjon innen norsk byråkrati.
Politiets sikkerhetstjeneste er eksempelvis helt avhengige av å opprettholde et visst nivå av terrorfare i samfunnet. De kan åpenbart ikke tillate seg å være altfor effektive, siden de uten tilstrekkelig terrorfare ikke lenger vil ha noe å gjøre. Ironisk nok arbeider de da for sine egne oppsigelser. Løsningen for PST er å opprettholde akkurat nok terrorfare, slik at de selv har en jobb å gå til. I tillegg må PST sine medarbeidere også ha et påskudd for å komme seg ut litt, med å oppsøke antiislamister hjemme.
Justissektoren må også sysselsettes. Dommere må ha noe å gjøre. Fengselsplasser må fylles opp. Batonger må brukes. Politihunder må luftes.
Masseinnvandring og økt terrorfare bidrar altså til å skape arbeidsplasser. Verdier skapes.
Papirer må flyttes. Kaffe må drikkes. Blyanter må kvesses. E-poster, statistikk og forskningsrapporter må skrives. Wienerbrød må konsumeres. Sosiale medier må benyttes til godhetsposering.
Alt henger sammen, og utgjør det samfunnsmaskineriet vi alle er en del av.
Aktiviteter for alle
Også antirasister og yrkesdemonstranter blir sysselsatt når deler av folket begynner å protestere mot vold og terrorfare i samfunnet. Mange liker å aktivt vise sin støtte til mer islamistisk vold og terror. Særlig i Oslo er dette blitt en moteriktig fritidsaktivitet. Et påskudd for å komme seg litt ut og sosialisere med likesinnede.
Videre er islamistisk vold og terror en viktig forutsetning for sysselsetting i mediene. Hvis noen eksempelvis protesterer mot den voldelige utviklingen, så er det et godt påskudd for å komme seg litt ut fra kontoret og få litt frisk luft.
Alt i alt er islamistisk vold og terror veldig viktig for lokalmiljøet i Oslo. Det skaper trivsel, sysselsetting og samhold. Det skaper engasjement og aktivitet.
Så hva er vel da bedre enn å importere et nødvendig nivå av problemer med islamistisk vold og terrorisme til Norge? Fordelene overgår jo helt klart ulempene.
Skulle noen mot formodning utføre et islamistisk terrorangrep i Norge, så vil det bidra til økt sysselsetting av nødetater, begravelsesbyråer, blomsterforhandlere og medarbeidere i norske medier. Blomster må legges ut, gladioler må selges, artikler må skrives. I tillegg må antirasistiske NGO-er som Antirasistisk Senter ha noe å gjøre.
Her handler det helt klart om kalkulerte tap. Vi nordmenn må tåle såpass. Vi må lære oss å ofre litt for fellesskapet. Tannhjulene i samfunnet må gå rundt.
Grooming-prosjektet
Norske antirasister og multikulturalister har lenge sett mot Storbritannia, og de mange overgrepssakene mot britiske småjenter, som et eksempel til etterfølgelse. Hendelser hvor saraseere har tvunget tusenvis av britiske tenåringsjenter ut i prostitusjon og sexslaveri er en stor inspirasjon. Millioner av voldtekter har blitt utført. Eksempelvis i britiske byer som Rotherham, Oxford og Newcastle.
Målet til norske antirasister og multikulturalister er åpenbart at slike systematiske overgrep en dag også skal skje i Norge. Slik virksomhet bidrar nemlig til økt engasjement og sysselsetting innen overgrepsmottak, politi, helsevesen og antirasistiske NGO-er. I tillegg til å legge grunnlag for debatt og innhold i mediene.
Et nødvendig onde
Kanskje er det heller ikke så rart at så mange redaktører og journalister i Norge er kjemperøde, og følgelig omfavner multikultur og islamisme. Spalteplass må fylles opp. Bilder må tas. Rettsavgjørelser må omtales og gjengis. Praten må gå i lunsjpausene.
Det samme gjelder politikken. Noe må de jo ha å prate om på Stortinget også. Politikerne kan jo ikke bare sitte i stortingssalen uten å ha noe å snakke om. Også politikerne våre trenger noe som kan sysselsette og engasjere. Til dette formålet er masseinnvandring, multikultur og islamistisk terrorfare helt utmerket. Det er jo ikke slik at norske politikere har andre problemer å diskutere. Når de ikke spiller Pokémon Go under Stortingets spørretime, that is.
Alt i alt er det nok på tide at vi alle sammen omfavner det multikulturelle prosjektet. At vi forstår at denne utviklingen er positiv. Noe må jo skattepengene til folk brukes til også, ikke sant? Her handler det åpenbart om å se hva som er til det beste for fellesskapet. Til det beste for samfunnet.