På toppen av en bakke, med utsikt ut mot Hesselø Bugt, Kattegat, bare 1 km fra Hundested Sandfestival, ligger huset til en av de største polarforskerne gjennom tidene.
Knud Rasmussen (1879 – 1933) var delvis inuitt på morssiden. Som barn interesserte han seg aller mest for sagn og fortellinger, både de han hørte om på skolen og de hans foreldre og besteforeldre fortalte.
Han skulle påvirke en hel verden, og ikke minst norsk utenrikspolitikk, med sin forskning om Grønland, inuitter og eskimoer. Ikke minst bidro hans ekspedisjoner til viktig kunnskap om zoologi og botanikk i de arktiske områdene, som på den tiden var mildest talt ufullstendig dokumentert.
Den unge Rasmussens fremtid tar form
Knud Rasmussen ble født på Grønland. Som barn mestret han hundesleden tidlig, slik mange grønlandske gutter fortsatt gjør. Det er tradisjon på Grønland at fedre gir sin sønn en qajak – «mannsbåt» på grønlandsk – når han blir seks år gammel. Imidlertid ville ikke Rasmussens far gi ham en slik.
Det skulle vise seg at hundesleden utgjorde en stor del av hans arbeidsplass som voksen, utenom planlegging og dokumentering av de mange turene han foretok over østre og vestre del av de arktiske områdene.
Tolv år gammel flyttet familien til Danmark, og Danmark forble hans bostedsadresse resten av livet. Hans kunnskaper i matematikk var det så som så med. Riktignok gikk han med planer om å bli operasanger, og forsøkte dette en kort periode, men skjebnen ville det annerledes.
Kanskje det var hans gener som gjorde at han ble så målrettet i å kartlegge alle eskimo-befolkinger over hele verden. Hans bidrag skulle vise seg å være verdifulle for samtiden og ettertiden, og ville etterhvert få konsekvenser for dansk utenrikspolitikk.
Av de tolv bøkene han skrev om sine reiser finner vi titler som «Myter og Sagn om Grønland» i 3 bind: 1) Østgrønlændere, 2) Vestgrønland, 3)Kap York-distriktet og Nordgrønland, og «Fra Grønland til Stillehavet. Rejser og mennesker fra 5. Thule-ekspedition, 1921-24».
Thule-ekspedisjonene
Når man skal snakke om Knud Rasmussen er det umulig å unngå å snakke om Thule-ekspedisjonene som pågikk fra 1912 til 1933, i syv omganger. Han gjennomførte andre adskillig mindre strabasiøse turer til de nordiske og bebodde delene av verden, men det var Thule-ekspedisjonene han skulle bli viden kjent for.
Hans seneste ekspedisjoner ble finansiert ved hjelp av handelen med eskimoer.
«Thule» – et sted mot langt nord
Begrepet «Thule» dukker opp i gresk og romersk mytologi. Den greske geografen Pytheas fortalte om et sted som var noen dagers seilas nord for Storbritannia. Beskrivelsene han kommer med er helt klart gjeldende for den nordiske natur. Nordlys, en merkelig midnattssol og islagte hav var noen av de tingene han beskrev på sin reise omtrent 330 år før Kristus.
Publius Vergilius Maro (70 før Kristus – 19 før Kristus), romersk forfatter også kjent som «Vergil», beskrev «Ultima Thule» – «et sted bortenfor verdens grenser» – altså utenfor den romerske Keiserens rike. Men i dag stilller historikere spørsmålstegn ved om ikke hans beskrivelser av folkeslag peker på at Vergil var på Shetland, Island, Færøyene og kanskje til og med vestkysten av Norge.
En kommune på Grønland er navngitt «Thule», etter mytologien.
Den første Thule-ekspedisjonen i 1912, ga ingen større resultater, men hadde som hensikt å dokumentere naturhistorie og kartlegge området lengst nord-øst på Grønland. Denne turen ble utelukkende gjennomført med eskimoisk utstyr.
Den andre Thule-ekspedisjonen, 1916-1918 skulle fullbyrde hans første ekspedisjon ved å kartlegge hele nordre del av Grønland. Ekspedisjonen var med hensikt lett utrustet. Som Knud Rasmussen selv uttrykte det: «jeg regner med 50% hell».
Han henviste til at de regnet med å leve av mest mulig fangst underveis. Men hellet var ikke med dem. Både eskimo og botaniker Hendrik Olsen og den svenske botanikeren Thorild Wulff omkom på grunn av svært dårlig jaktutbytte.
Olsen dro alene ut på en lengre jakttur, hvilket var regelen, for å konservere kreftene mest mulig. Han kom imidlertid ikke tilbake og lagets forsøk på å finne ham var forgjeves. Dette trykket stemningen ytterligere. Wulff la seg regelrett ned på hjemturen for å dø, og ba de andre om å fortsette for å redde sitt eget liv. Også denne turen ble gjennomført utelukkende med eskimoisk utstyr.
En av årsakene til at fem av de syv opprinnelige deltagerne i det hele tatt overlevde var det lille lageret med pemmikan på boks de hadde tilgang til i begynnelsen av ekspedisjonen. Pemmikan er kjent føde blant de tidlige polarforskerne, grunnet det høye kaloriinnholdet.
En blanding av finmalt kjøtt, sjokolade, fett, marg, gryn, korn og frukt gjorde at den amerikanske polarforskeren Robert Peary (1856 – 1920) sa «pemmican is the only [food] that a man can eat twice a day for 365 days and have the last mouthful taste as good as the first.»
Den tredje Thule-ekspedisjonen, 1919, deltok han selv ikke på. Det gjorde imidlertid Roald Amundsen, mens Rasmussen sto for organiseringen. Dødsfallene til Olsen og Wulff hadde gitt Rasmussen skyldfølelse fordi det var han som bestemte at provianteringen skulle være så lett som den var.
Som den lederen han var tok han konsekvensene av sine dårlige avgjørelser og begynte å se på endringer som måtte gjøres. Hovedrollen til Rasmussen under den tredje Thule-ekspedisjonen var nemlig å planlegge for provianter som Amundsen kunne plukke opp underveis.
Mer om Amundsens forhold til Rasmussen kommer senere i reisebrevet.
Den fjerde Thule-ekspedisjonen, som ble gjennomført samme år som den tredje, gikk til Grønlands østkyst, nærmere bestemt Ammassalik, nå Tasiilaq. Denne hadde som formål å samle en mengde myter og fortellinger fra eskimoenes språk og tradisjoner.
Det Rasmussen dokumenterte på denne turen hadde ingen andre gjort tidligere. Danmark begynte dermed virkelig å få øynene opp for hans arbeid.
Den femte Thule-ekspedisjonen, 1921-1924, skulle bli hans største bragd, og den som skulle gi ham tittelen æresdoktor ved Københavns Universitet.
Reisen var på 18.000 km med hundespann. Målet var å dokumentere samtlige inuitt-grupperinger fra Thule i Grønland, via Canada, og helt til Alaska og Sibir.
Reisen tok tre år og underveis samlet teamet hans 20.000 gjenstander som i dag kan ses på Nationalmuseet i København. I tillegg ble det samlet inn enda flere myter og sagn fra disse tidligere udokumenterte befolkningsgrupper.
Den sjette Thule-ekspedisjonen, 1931, ble nesten utelukkende gjennomført med motorbåt langs syd-østre del av Grønland. Tidspunktet var ikke tilfeldig. I tillegg til botanikk, zoologi, etnografi og arkeologi, hadde ekspedisjonen til hensikt å fastslå Danmarks krav på Øst-Grønland da Norge på samme tidspunkt gjorde krav på denne delen av Grønland. Mer om konflikten mellom Norge og Danmark kommer senere i artikkelen.
Oppfølgingen av den sjette ekspedisjonen i 1932-1933, den syvende Thule-ekspedisjonen, skulle bli hans siste, og han fikk aldri gjennomført grunnet alvorlig sykdom, som skulle lede til hans død.
Roald Amundsen og Knud Rasmussen
Thule-ekspedisjonene til Rasmussen har etterhvert blitt nordisk historie. Kanskje ikke så kjent for alle nordmenn er at Rasmussen planla store deler av den tredje Thule-ekspedisjon (1917), som han selv aldri ledet. Amundsens skip «Maud», som ble benyttet for seiling gjennom Nordøstpassasjen, var avhengig av forsyninger underveis, og Rasmussens oppgave var å legge ut depoter. Amundsen og Rasmussen næret stor respekt for hverandre.
I samtale med guidene på museet fikk vår medarbeider vite ting som ikke var beskrevet i museets lokaler, eller særlig kjent. En av disse godbitene var at man etter Rasmussens død har funnet ut at han var i slekt med den norske polarforskeren Roald Amundsen.
Visstnok var Amundsen og Rasmussen fjerne slektninger, men man våger allikevel påstanden at gjennomføringen av tilsynelatende håpløse ekspedisjoner og oppdagelser lå i familieblodet.
Øst-Grønland: Uenighet mellom Danmark og Norge
Rasmussens arbeide førte til at Danmark ble etablert som nasjon i polarforskningen, som jo hadde sine gjennombrudd og store oppdagelser i de årene Rasmussen levde.
I 1931-1933 pågikk det også en kraftig disputt mellom Norge og Danmark om en liten del av østre Grønland, med det lite innbydende navnet «Myggbukta». Rasmussen skulle etterhvert få betydning for utfallet – at Danmark fikk total suverenitet over Grønland.
Konflikten oppstår
Grunnlaget for konflikten oppsto da Danmark mistet Norge til Sverige i 1814. Dansk diplomati sørget for at Færøyene, Island og Grønland fortsatt var under Danmark og man har siden dengang stilt spørsmål ved svenskenes diplomatiske evner.
Danmark gjorde lite ut av Grønland i perioden fra 1814 til 1931, men internasjonal anerkjennelse av dansk suverenitet over Grønland har en egen historie i seg selv: 1636 (Ludvig den 13de av Frankrike), 1679 (Sverige), 1917 (USA) og 1920 (Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan).
Norske interesser
Imidlertid ville noen nordmenn det annerledes. Historien viser nemlig at det er først i 1829 at Danmark iverksetter ekspedisjoner til Grønland som ble dokumentert.
Ekspedisjonene sammen med de relativt nye datoene vitner om at Danmark hadde gjort lite for å kartlegge ressurser på og verdien av å besitte dette enorme landområdet.
Fra det tidspunktet Norge ble selvstendig i 1905 anså mange i Norge Øst-Grønland for ingenmannsland, som en gammel norsk besittelse, og derfor norsk territorie.
Ikke alle nordmenn var enige i konklusjonen, men hos tilhengerne var det liten forståelse for at Danmark skulle ha suverenitet over dette stortsett ubebodde område.
Argumentasjonen fra norsk hold lød at Norge alltid har hatt fangstfolk der. Fordi norske sel- og hvalfangere holdt til i Øst-Grønland mente den norske regjeringen at Danmarks krav på Grønland krenket norske rettigheter.
I 1921 erklærte Danmark, med Ihlen-erklæringen ferskt i minne, at hele Grønland og farvannene rundt var dansk. Ihlen-erklæringen, fra juli 1919, gikk kort ut på at Norge ikke skulle hindre Danmark i å få suverenitet på Grønland og at Norge fikk dansk støtte for suverenitet over Svalbard.
Utenriksminister Nils Claus Ihlen, som representant for den norske stat, hadde fullmakt til å inngå traktater med andre nasjoner. Traktater er som oftest skriftlig nedtegnet, men ikke alltid. Men Ihlen-erklæringen hadde en stor svakhet: den ble aldri dokumentert og var utelukkende muntlig.
Politiske argumenter gjorde at avtalen ble holdt skjult. Av hans familie ble det også bekreftet at Ihlen selv var sterkt svekket på denne tiden, noe som kan sies å være troverdig med tanke på hans død seks år senere.
Som stortingsrepresentant i 1921 fortalte tidligere statsminister (1913 – 1920), Gunnar Knudsen, at han ikke kunne erindre denne erklæringen. Alt man kan lese om Grønlandssaken forteller oss at den skapte politisk røre i Norge og at det var en betent sak som vekket sterke nasjonale interesser.
Okkupasjonen av Øst-Grønland
Som pådrivere på norsk side finner vi blant flere geologen Adolf Hoel og juristen Gustav Smedal. Førstnevntes innsats anses som avgjørende for at Norge i dag er i besittelse av Svalbard og Dronning Maud Land.
Som aksjonist finner vi hvalfangeren og meteorologi-assistent Hallvard Devold. Sistnevnte ledet ekspedisjonen som 27. juni 1931 tok deler av Øst-Grønland. Dette ble bekreftet gjennom et telegram som lød «I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes Land».
Okkupasjonen ble gjennomført på privat initiativ, men ble støttet politisk av den norske regjeringen, noe telegrammet sørget for å presse den norske regjeringen til å gjøre.
I diplomati er ordbruken alltid relevant og avgjørende. Å kalle området for «Eirik Raudes Land» signaliserte Norges formening om tilhørighet fra slutten av 900-tallet.
Norge svarte raskt ved å utnevne jurist og arkeolog Helge Ingstad som sysselmann for det okkuperte området, og den ikke ukjente norske forsvarsministeren, Vidkun Quisling, ga ordre om at marinen skulle støtte området militært, om nødvendig.
Knud Rasmussens rolle i konflikten
Tilbake til den danske polarforskeren, Knud Rasmussen. Danmark kunne ikke tolerere Norges trekk og hadde et ønske om å unngå en væpnet konflikt. Dermed havnet saken hos Den Internasjonale Domstolen i Haag og ble behandlet i 1933.
Knud Rasmussens samlede forskning og beytdelige innsats støttet Danmarks argumenter og anses som en medvirkende årsak til at hele Grønland en gang for alle, uten mer diskusjon, var i danske hender. Sammen med hans ekspedisjoner gjorde dette ham til nærmest en folkehelt, men danskenes stolthet over Rasmussen begynte for alvor å sette seg. Minneord om ham lød at han «saa helt levede efter Ordene: sit Fædreland skylder man alt.»
Dødsfall og ettermæle
Den syvende Thule-ekspedisjonen, 1932 – 1933, skulle bli hans siste. Underveis fikk han en mageinfeksjon, som førte til sykehusinnleggelse i Gentofte, like nord for København. Historien sier at han fikk en blodforgiftning grunnet inntak av bedervet kjøtt.
På tross av gradvis bedring ble han aldri den samme igjen, og døde av lungebetennelse flere måneder etter, den 21. desember 1933. Han ble 54 år gammel.
Knud Rasmussen etterlot seg en betydelig mengde dokumentasjon av inuittens språk, åndsliv og kultur, som ingen tidligere hadde gjort.
Før Knud Rasmussen påtok seg arbeidet med etnografiske studier anså man oversettelse fra grønlandsk til dansk som tilnærmet umulig, men som den første i historien klarte han å bygge en bro mellom grønlendere og dansker, og fikk beskrevet grønlendernes univers med det danske språk.
Senere har grønlenderne vært svært takknemlige for Rasmussens arbeid og hans navn vekker respekt og takknemlighet hos dem fortsatt, da Rasmussen gjenga deres historie med deres egne ord.
Knud Rasmussen ble slått til Ridder av Dannebrogsordenen for sin innsats for Danmark.
Praktiske opplysninger om museet
Dette museet er helt klart laget for alle de som er historieinteresserte. Knud Rasmussen levde et relativt kort, men aktivt liv, og som artikkelen vår viser er han også en del av norsk historie. Inngangsbilletten koster DKK 60.- og de to guidene på museet er kunnskapsrike og behjelpelige med alle spørsmål.
Ankomst
Parkering er gratis og kan gjøres på ett av to steder. Man kan parkere 250 meter fra museet eller man kan parkere litt lenger nede ved stranden, som gjør at man får en gåtur gjennom et idyllisk landskap i form av en tunnel av en skog, og attpåtil møter frittgående høns. Hvordan man kommer seg til Hundested ved hjelp av kollektivtrafikken er beskrevet i forrige reisebrev: Ta toget til Hundested, fra København, via Hillerød med linje A.
Museet er dessverre ikke tilrettelagt for rullestolbrukere, da det er et eldre, bevaringsverdig hus med tildels trange ganger og trapper.
Museets egen nettside finner du her.
Kilder:
- Geografisk Tidsskrift (Danmark)
- Wikipedia
- Boken «Manden bag helten. Knud Rasmussen på nært hold», av Niels Barfoed, 2012-utgaven
- denstoredanske.dk
- Nasjonalbiblioteket i København
- snl.no
- Google Sites, fhammelsvang
- Masteroppgave i historie, Finn H. Eriksen, «Grønlandssaken» fra 2010
- arktiskinstitut.dk
- Riksarkivet i Oslo
- «INTERNASJONAL TVISTELØSNING & INTERNASJONALE RETTSLIGE INSTITUSJONER – utvalgte problemstillinger i folkerett» av advokat Anne Hukkelaas Gaustad.
Neste reisebrev:
Vår medarbeider tar turen tilbake til København og Tivoli Gardens. Tivoli er ikke bare gode restauranter, fantasifulle turer med hard tyngdekraft, konserter eller en inspirasjon for øyet. Det er alt det og mye mer!
Relatert: