En av de vakreste fortellingene jeg har lest er Turner-dagbøkene av forfatteren William Luther Pierce. Romanen ble skrevet i 1978, under pseudonymet Andrew Macdonald.
Fortellingen er skrevet som en dagbok, ført i pennen av den fiktive karakteren Earl Turner. Derav navnet Turner-dagbøkene (på engelsk The Turner Diaries).
Handlingen foregår i år 2099, hvor dagbøkene til historiens protagonist Earl Turner er funnet og blir lest.
Turner beskriver et dystopisk USA rundt år 1990, hvor kulturmarxismen har infisert alle deler av samfunnet.
I dagbøkene beskriver Turner hvordan multikulturell kriminalitet florerer i samfunnet han lever i. Videre beskriver han hvordan rasisme mot hvite og hvit selvforakt florerer. Blant annet har det blitt ulovlig for hvite å forsvare seg selv. Hvite kvinner som blir utsatt for multikulturelle voldtekter blir straffet for hatkriminalitet, dersom de forsvarer seg mot seksualforbryterne. Hvite som blir ranet av multikulturelle ranere, blir på samme måte straffet for hatkriminalitet dersom de motsetter seg ranerne.
I boken blir det beskrevet hvordan massemediene og populærkulturen kontinuerlig pumper ut kulturmarxistisk propaganda. Propaganda som er ment å gi den hvite befolkningen skyldfølelse, samt indoktrinere befolkningen med hvor fint og flott det er med multikultur.
Videre blir det beskrevet hvordan politiet rekrutterer fremmedkulturelle agenter, for å sørge for å holde den hvite befolkningen undertrykket.
På mange måter har Turner-dagbøkene visse likhetstrekk med George Orwells dystopiske fremtidsroman Nineteen Eighty-Four. Men historien i romanen til William Luther Pierce er lagt til en langt mer jordnær og sannsynlig virkelighet.
Avvæpningen av folket
Historien i romanen Turner-dagbøkene begynner med at myndighetene tar våpnene fra befolkningen. Fortrinnsvis den hvite befolkningen. Noe som gjøres for å gi de korrumperte myndighetene nærmest total kontroll, samt gjøre de hvite vergeløse overfor multikulturell kriminalitet.
Protagonisten Earl Turner blir arrestert etter en politirazzia i boligblokken hvor han bor, sammen med flere naboer. To fremmedkulturelle politibetjenter finner en revolver som Turner har gjemt inne i dørkarmen til kjøkkenveggen.
Turner og naboene blir transportert vekk av politiet, og plassert i fengsel for å ha unnlatt å levere inn våpnene sine til myndighetene slik de skulle. Men Turner og naboene blir senere løslatt på grunn av en nasjonal mangel på fengselsplasser, fordi det er blitt arrestert så mange hvite med ulovlige våpen at det ikke er fengselsplasser nok til alle sammen.
Men protagonisten Earl Turner og en liten gruppe motstandsfolk har gjemt unna et våpenlager nedgravd i en tønne i skogen. De graver opp tønna med våpen, og begynner en innbitt motstandskamp mot kulturmarxismen og de korrumperte myndighetene.
Etter hvert kommer de også i kontakt med andre dissidentgrupper, som har samme mål. Nemlig å motarbeide det kulturmarxistiske regimet med alle midler.
Det er med andre ord duket for et politisk ukorrekt fyrverkeri av en historie.
En hatet og kontroversiell roman
I løpet av fortellingen utfører protagonisten Earl Turner og motstandsgruppen omfattende volds- og terrorhandlinger mot det kulturmarxistiske regimet. Blant annet bomber de et hovedkontor til FBI, massakrerer et stort antirasistisk opptog med en bombekaster, og deler en venstrevridd redaktør i to med en avsagd hagle. Alle disse skildringene er beskrevet med humor, varme og en saklighet som bare forfatteren William Luther Pierce behersker.
Les også: Hva gjør William Luther Pierce så farlig?
Kanskje er det ikke så rart at romanen Turner-dagbøkene er hatet og fryktet blant subversive krefter over hele verden.
Alt i alt er boken ment som en inspirasjon til aktiv handling mot kulturmarxismen, dersom den skulle bli for totalitær.
Ikke uventet er boken i dag ansett for å ha vært en viktig inspirasjonskilde for en rekke høyreekstreme volds- og terrorhandlinger i moderne tid. Blant annet skal boken ha vært en inspirasjon for Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh, samt Norges egen terrorist Anders Behring Breivik.
I dag selges boken de fleste steder hvor bøker selges, og den moderne utgaven kommer med advarsler på omslaget og i innledningen.
Det er åpenbart at kulturmarxister ikke liker en fiktiv speningsroman hvor de selv beskrives som fienden. Blant annet har romanen skapt forferdelse blant venstreradikale i Norge.
En bok alle burde lese
Kanskje aller mest er denne romanen en påminnelse om hvor galt ting kan gå i et samfunn hvor befolkningen ikke handler når makt og myndigheter korrumperer. Videre er romanen en advarsel om en mulig fremtid, dersom kulturmarxismen får for mye makt i vestlige samfunn.
Ondskap og grådighet kan komme i mange former. I dagens Norge er det tydelig hvordan subversive krefter prøver å sikre seg makt. Noe de gjør gjennom maktovergrep, ondsinnede løgner, stigmatisering, marginalisering, trusler, vold og organiserte personforfølgelser.
En sedat og passiv befolkning som ikke gjør motstand mot maktovergrep og lignende, er en befolkning som lett lar seg passifisere når giftige ideologier som kulturmarxismen blir forsøkt innført som rådende konsensus.
Jeg mener romanen Turner-dagbøkene bør leses av alle som kan lese bøker. I kraft av å være en fiktiv dystopisk fremtidsroman, gir romanen leserne både innsikt og forståelse av hvordan ting kan gå galt i samfunnet. Kanskje særlig sett i lys av den negative utviklingen som nå utspiller seg i vestlige land.
