Tidligere har jeg skrevet om mine egne erfaringer fra Human-Etisk Forbund, samt den sektmentaliteten som preger forbundet. Her vil jeg gi deg som leser innblikk i en mørk verden – hvor løgner, gang-stalking, organiserte heksejakter, nepotisme, korrupsjon og frykt råder.
[perfectpullquote align=»right» bordertop=»false» cite=»» link=»» color=»» class=»» size=»»] «I de blindes land er den enøyde konge.» (Ordtak, trolig med røtter i senmiddelalderen). [/perfectpullquote]
For meg var det aldri lett å bryte med et miljø og et forbund som jeg hadde investert en god del tid og energi i. Fortsatt er mange flotte mennesker som befinner seg i dette miljøet, slik jeg ser det. Mennesker som kontakter meg med jevne mellomrom og forteller om sin hverdag og sine utfordringer. Mennesker som jeg har respekt for. Likevel mener jeg det er riktig, og viktig, av meg å gå kritisk ut mot de negative strømningene som preger Human-Etisk Forbund.
For meg fremstår det også som unødvendig å organisere et forbund for mennesker som ikke tror at Mikke Mus er virkelig. Hvor intelligent man må være når man offentlig skaper seg en identitet basert på å ikke tro at Mikke Mus er virkelig, kan også diskuteres.
Les også: Sektmentalitet innad i Human-Etisk Forbund
Miljøet i og rundt forbundet er i dag sterkt preget av sekterisk mentalitet. En mentalitet hvor karismatiske lederfigurer i forbundet opphøyes til status som sektledere. Deres ord er loven. Deres målskiver for hatkampanjer blir hele sektens kollektive målskiver. Mennesker som bryter med forbundet og miljøet blir ofte utsatt for de groveste forfølgelser. Det samme gjelder politikere, forskere, samfunnsdebattanter og mennesker som stikker hodet frem og utfordrer dogmene som er gjeldende innad i forbundet. Eksempler på dette skal jeg komme tilbake til litt senere. Aller først vil jeg vise frem hvordan sosiale medier som Twitter brukes av forbundets sektledere til å drive frem sine hatefulle og løgnaktige kampanjer mot de forbundet anser som rivaler og fiender.
Observer gjerne hvordan mennesker i og rundt forbundet forsøker å innynde seg til sektlederen Didrik Søderlind. Hvordan disse menneskene av frykt for å bli sett på som fiender av forbundet og sekten er villige til å være delaktige i nettmobbing, heksejakter og gang-stalking. Et fenomen som tidligere har blitt grundig beskrevet og drøftet av den franske forfatteren Gustave Le Bon i boken The Crowd: A Study of the Popular Mind. En bok som ble utgitt allerede i 1895.
Les også: The Crowd av Gustave Le bon
Hver for seg, alene, ville disse menneskene vi her skal se nærmere på aldri stilt seg bak handlinger og adferd som beskrevet ovenfor. Men i samlet flokk, under ledelse av en sekterisk bevegelse, endrer de sin adferd overfor omverdenen betraktelig. Felles for de fleste av dem vi her skal se på, er at de for det meste er relativt ressurssvake mennesker. Relativt vanlige mennesker, som er uten særlige evner, og som søker trygghet og tilhørighet. De er på mange måter ofre selv. Ofre for en kynisk og sekterisk bevegelse, som hensynsløst utnytter ressurssvake menneskers søken etter trygghet, fellesskap og tilhørighet.
Sekterisk ekstremisme
Et særlig godt eksempel er den meningsløse påstanden til Didrik Søderlind om at «Arendalsuka normaliserer politisk vold». En påstand som er så retardert at den ikke bare faller på sin egen urimelighet, men vitner om et verdenssyn som er både normativt og deskriptivt ekstremistisk. Arendalsuka er et demokratisk arrangement hvor politiske partiet og NGO-er samles for å komme i kontakt med folket.
Som vi kan se ut ifra klientellet som slenger seg på og liker og deler påstanden om at Arendalsuka normaliserer politisk vold, er det stort sett de enkleste og mest ressurssvake blant oss. Mennesker som ikke evner, eller ønsker, å tenke kritisk overfor uttalelser fra sine egne sektledere. Få, om noen av dem, har noen gang vært i nærheten av høyere utdanning. Mitt estimat er at den gjennomsnittlige IQ-en blant disse menneskene befinner seg langt nede på 80-tallet. Trolig er en stor andel i grenseland for en lett mental utviklingshemming. Men det er ikke deres feil. Det er den kyniske utnyttelsen av disse menneskene jeg ønsker å kritisere. Ikke disse menneskenes begrensninger som sådan.
Mitt estimat er at Didrik Søderlind kan være litt under gjennomsnittlig intelligent. Mens disse menneskene befinner seg langt under gjennomsnittet, slik at Søderlind for dem blir en slags naturlig lederfigur. Videre har de blitt forledet til å tro at kritisk tenkning er synonymt med å ikke være kritisk til uttalelser og dogmer i forbundet. Forstå det den som kan.
Observer gjerne hvor ukritiske og servile de er overfor sektlederen sin.
Disse menneskene er på ingen måte de skarpeste apene i garasjen. Noe som også gjør dem lette å manipulere og påvirke, på grunn av relativt høy suggestibilitet.
Redsel og intern korrupsjon
Min erfaring med slike mennesker, som disse i miljøet i og rundt Human-Etisk Forbund, er at mange av dem er redde. De er redde for å havne på kant med eget miljø. Redde for å bli utstøtte. Redde for de konsekvensene og forfølgelsene som forbundet står bak overfor frafalne. Videre har tilhørigheten i forbundet mange økonomiske og sosiale fordeler. Hvis en av dem skriver en bok, så er det alltid medlemmer i forbundet som har kontakter i et forlag, slik at boken kan bli utgitt. Er det snakk om et høytstående medlem i forbundet, vil den nevnte boken også bli promotert av aviser og kritikere som har tilknytninger til forbundet. Denne formen for altruisme som sektens medlemmer praktiserer overfor hverandre er en form for moralsk korrupsjon. Ikke rart at medlemmene lever i frykt for å ikke være godtatt av sekten. Resultatet er at sektmedlemmene ofte søker å overgå hverandre i å være fromme og «rettroende». Noe som kalles gruppepolarisering.
Ser man på nettsidene som er tilknyttet med forbundet, samt sektledernes profiler i sosiale medier, så fremkommer det som klart at den interne frykten blant sektmedlemmene ikke er ubegrunnet. Baksnakking, karakterdrap, ondsinnet sladder, løgn og fiendebilder av frafalene medlemmer er svært utbredt. Slikt brukes som et maktmiddel for å spre frykt blant medlemmene, samt å kontrollere meninger og holdninger blant sektmedlemmene. Human-Etisk Forbund er en sekt med sterk sosial og politisk kontroll på sine egne.
Blant medlemmene i sekten er den subjektive opplevelsen gjerne preget av en følelse av rettferdighet. At de selv er de rettroende. At de selv er de gode, snille og tolerante. Men dette står i skarp kontrast med hvordan sekten og medlemmene observeres fra utsiden; fra et mer objektivt aspekt.
Paralleller til filmen Idiocracy
I 2006 ble den svarte komedien Idiocracy utgitt. Filmen handler om hvordan en mer eller mindre gjennomsnittlig mann fra 2006 (omtrentlig nåtiden) blir frosset ned, og våkner 500 år frem i tid. Filmen er regissert av Mike Judge og viser et dystopisk fremtidssamfunn, hvor blant annet kulturell antiintellektualisme og dysgenisk press har forårsaket et homogent dumt menneskelig samfunn. I dette fremtidssamfunnet blir den gjennomsnittlige mannen fra fortiden ansett som verdens smarteste person. Hvorpå han blir satt til å løse verdensproblemene i fremtiden.
Kanskje den eneste fordelen med Human-Etisk Forbund, er at forbundet tjener som en advarsel mot sekterisme og ekstremt tankegods. Videre at forbundet blir en oppsamlingsplass for mennesker som ikke helt når opp til det som anses å være gjennomsnittet av befolkningen. Forbundet samler også mennesker som søker maktposisjoner, samt de som ønsker å styre andre gjennom sosial kontroll.
Selv anser jeg forbundet som relativt god underholdning. Særlig når mennesker uten skolegang eller utdannelse forsøker å kritisere forskere og vitenskap. Blant annet fornekter forbundet menneskelig evolusjon. Noe som på alle måter er komisk. Særlig tatt i betraktning hvordan forbundet ønsker å profilere seg selv som intellektuelle, faktabaserte og i tråd med moderne vitenskap. Kanskje er dette også grunnen til at forbundet i alle år har vært så opptatte av å diskreditere åpenbare konspirasjonsteorier og alternativ medisin. Fordi de aktørene som bedriver slik praksis er lette mål for forbundet og dets medlemmer. En felles enighet om at sølvvann ikke fungerer mot autisme gjør at forbundets medlemmer føler seg smarte.
Jeg vil på det sterkeste råde deg som leser dette til å undersøke nærmere rundt Human-Etisk Forbund, samt de sekteriske mentaliteten som preger forbundet. Det kan være verdt en titt. Se gjerne hvordan lederfigurene i forbundet peker seg ut enkeltpersoner som målskiver. Videre at disse målskivene for målrettet trakassering og forfølgelser nå etter hvert begynner å bli svært tallrike. Men mest av alt er det grunn til å merke seg hvordan forbundet utnytter ressurssvake mennesker til sine formål. Ofte både hensynsløse og kyniske formål. Sånt mener jeg er svært kritikkverdig.
Videre mener jeg det er svært kritikkverdig hvordan sektlederne i forbundet påberoper seg en offerrolle når de opplever pushback. Selv kan de sjikanere, spre løgner og organisere gang-stalking av enkeltpersoner; men når de får svar på tiltale, eller på annen måte opplever motgang på slik virksomhet, så begynner de å sutre og påberope seg en offerrolle. Dette er en velkjent og innøvd hersketeknikk i forbundet.
Nå som jeg har skrevet denne teksten, hvor jeg er kritisk til sekterismen innad i Human-Etisk Forbund, så kan det være verdt å observere reaksjonene som vil komme. Forbundet har som policy å ikke imøtegå argumenter og kritikk på en saklig måte, men heller angripe og diskreditere personen som fremsetter slik kritikk. Resultatet her vil nå bli at sektledere og fremstående figurer i Human-Etisk Forbund vil forsøke alt de kan å diskreditere meg som person – i stedet for å heller imøtegå kritikken jeg fremmer her med rasjonelle argumenter. Dette er også en del av den såkalte kritiske tenkningen som forbundet fremmer. Et begrep som beste falle er å kategorisere som orwellsk nytale.
Jeg tror det beste folk kan gjøre er å se Human-Etisk Forbund for hva de er. En sekt. Ikke ulik Scientologikirken.