Norske medier viser stadig grusomme bilder og film fra krigssoner over hele verden. Fra Midtøsten der kvinner og barn ligger livløse på bakken etter et gassangrep eller der uskyldige blir massakrert. Man viser hvordan flommer, jordskjelv og naturkatastrofer ødelegger hele samfunn, hvor mennesker flyter i gatene eller ligger i plastsekker på rekke og rad. Man viser scener fra drapsplasser, med døde mennesker tydelig på bildene.
Det er verdt å legge merke til at NRK valgte å sensurere bildene av de muslimske rasistene og terroristene i Marokko. Man henger derimot ut mennesker med fullt navn og bilde i nesten alle andre sammenhenger. Spesielt om det dreier seg om politiske angrepsartikler mot mennesker som står til høyre politisk, selv om disse ikke har begått noen forbrytelse. Man henger ut norske overgripere og kriminelle med navn og bilde, selv om disse ikke er dømt i retten.
Men dømte seksualforbrytere og drapsmenn med innvandrer- eller fjernkulturell bakgrunn skjules, hvitpikselleres eller utelates å nevnes med navn i det hele tatt. Da nettsiden Frieord navnga to dømte somaliere etter en svært brutal gjengvoldtekt av en mindreårig norsk jente i Oslo for noen år siden, valgte norske politimyndigheter å anmelde redaktøren og kjøre sak i retten. Saken var berammet til høyesterett før statsadvokaten uten grunn valgte å trekke anmeldelsen. Dette har aldri skjedd før i norsk rettshistorie.
Det er denne klare politiske journalistikken og politiske forfølgelsen av norske myndigheter som nå settes i søkelyset på av nye medier og på sosiale nettverk som Facebook, Twitter og Youtube av uavhengige journalister. Hvem bestemmer hva norske avis- og medielesere skal få se og vite? Våre aviser har tydeligvis bestemt seg for at de skal være et slags sannhetsministerium som kan sile ut «relevant» informasjon og nyheter alt ettersom det passer deres politiske narrativ.
Og med på lasset har de norske myndigheter med politiet og andre etater som er politisk drevne fra venstresiden. Statsadvokaten som startet saken på eget initiativ mot Frieord, Vibeke Gjøslien Martins, er foreksempel gift med en afrikansk mann og har barn med ham. Misbrukte hun sin stilling på grunn av sitt privatliv med en fjernkulturell mann fra samme kontinent som de to dømte voldtektsmennene? På grunn av sitt personlige politiske syn? Det er gode grunner til å tro det.
Og det er her vi kommer fram til den grusomme hendelsen i Marokko og medias dekning. Her har både media og politikere valgt en linje der bakgrunnen for saken ikke skal diskuteres. Som er islam. Og man har valgt å ikke vise bildene av Maren Ueland, samt slette de innleggene fra sosiale medier der disse blir vist. Undertegnede forstår godt at slike bilder er frastøtende og kan skape sterke reaksjoner. Men samtidig er bildene av en slik karakter at de også «vekker» mennesker fra illusjonen om en fredelig sameksistens med nettopp muslimer og religionen islam. Og det er derfor videoen og bakgrunnen for drapene ikke ønskes vist eller snakkes om. For de samme mediene viser altså både bilder og film av døde barn, kvinner, massedrap, overfall og tortur i nyhetsammenheng – så lenge det passer deres politiske og ideologiske verdensbilde.
Et annet eksempel på denne dobbeltmoralen er filmatiseringen av terrorangrepet på Utøya i 2011. Det har allerede kommet tre filmer om Utøya og den siste fikk terningkast fem av både VG og NRK. Da skal man dykke ned i hatet og virkeligheten. Da skal man granske hver eneste detalj. Virkelig føle terrorangrepet på lerretet. Da skal man vise bilder og bruke audiovisuelle virkemidler for å røre opp i seerens følelser.
Men vil man få en film om de to jentene i Marokko? Vil man lage en film om noen av de islamske terrorangrepene i Europa de siste tiårene? Hvor man dykker ned i terroristenes rasisme, fremmedfrykt og hat mot hvite, kristne og vestlige mennesker og samfunn? Hvor man viser bilder av ofrene, mange av dem hvite menn, kvinner og barn, som enten er skutt eller sprengt ihjel, eller overkjørt av en 15 tonns lastebil, hvor kroppene blir delt i to.
Nei, selvfølgelig ikke.
Når muslimer torturerer, voldtar, halshugger, skyter og sprenger ihjel kristne, hvite og vestlige mennesker i et rasistisk og fremmedfiendtlig verdensbilde, da skal man unngå å snakke om både ideologi, bakgrunn, religion eller rasisme. Da er det snakk om sosioøkonomiske årsaker, samt at det dreier seg om enkelttilfeller og enslige ulver uten gruppetilhørighet eller nettverk. Selv når terroristene skriker muslimske fraser og holder koranen opp i videoer før angrepene. Det er her media og politikernes uredelighet kommer krystallklart frem. De har valgt side på bakgrunn av politisk ideologi. De har valgt bort objektiviteten deres yrke krever. Å avsløre og sette islam i sitt rette søkelys ville vært ekte journalisme og ærverdig av denne yrkesgruppen.
Det skjer ikke.
I vårt naboland Sverige, hvor man nå ønsker velkommen IS-terrorister tilbake fra Midtøsten, har myndighetene advart at man kan få inntil fire års fengsel for spredning av videoen. Svenske medier har også valgt å ikke rapportere riktig fra drapene på de to unge skandinaviske jentene og blant annet omtalt halshuggingen med at kvinnen døde av «knivskader». De har også formidlet at de rasistiske drapene ikke har noe med islam å gjøre. Dette har ført til sterke reaksjoner på nye og sosiale medier.
