Visste du at alle partiene på Stortinget i Norge er så like, at de kunne fått plass inne i et middels stort tysk sosialdemokratisk parti? Visste du også at pressedekningen i Norge er så lik, at alle aviser i landet kunne vært én og samme publikasjon?
Vel, du er ikke alene.
Mange lever i den tro at Norge er et demokrati. Noe som ikke er helt sant.
Riktig nok har Norge en delvis demokratisk styreform. Men hva hjelper det når alle de «ulike» partiene er nær sagt identiske? Folk vil få den samme grå sosialdemokratiske suppa i Norge – uansett om Høyre, Venstre, FrP, SV, KrF eller Ap vinner valgene.
Videre lever mange i den tro at Norge er et land med mediemangfold. Noe som heller ikke er helt sant. De fleste avisene og mediehusene i Norge er så like, at de alle sammen kunne fått plass inne i aviser som The New York Times eller The Guardian.
Med andre ord er det ikke særlig mye demokrati og mediemangfold å skrive hjem om.
Kunsten å være ignorant
Jeg tror det ligger litt i den norske folkesjelen å overvurdere betydningen av begreper vi ser på som positive. Som demokrati og mediemangfold.
Tross alt kan norske politikere og norske medier konstant melde at Norge er verdens beste land å bo i. At Norge er verdens mest demokratiske land. Eller at Norge er det landet med størst pressefrihet.
Da spiller ikke realitetene så veldig stor rolle.
Tanken er at så lenge vi har det godt nok. Så lenge SUV-ene våre virker, og TV-en forteller oss hva vi skal tenke, tro og mene, så får ting bare være som de er. Ingen grunn til endringer. Ingen grunn til engstelse eller bekymring.
Dette er kjernen i den norske folkesjelen. Å stikke hodet ned i snøen, og vente på at det en dag skal bli vår.
Kanskje mest påfallende er denne norske folkesjelen når det gjelder store og viktige spørsmål. Som vannkraft, olje- og gassproduksjon, eller masseinnvandring. Folk stikker hodet ned i snøen, og bare venter på at det hele skal gå over av seg selv.
Noe som har resultert i at norsk olje og gass eksporteres til utlandet, slik at fremmede stater profitterer på norske naturressurser. Det samme gjelder norsk vannkraft. For ikke å nevne hvordan NATO-avtalen påvirker Norges egen forsvarsevne. Alt sammen går for lut og kaldt vann, mens nordmenn (og kvinner) sitter hjemme og glor på TV – mens de poster bilder av middagen sin på SoMe.
Nordmenn mestrer denne eldgamle kunsten med å være ignorante til det fulle.
Nasjonalismens rolle i Gnore
Én dag i året tillater Ola og Kari Dunk seg å være litt nasjonalistiske.
Da kler de seg ut (ikke opp) i bunader, og marsjerer til horribel korpsmusikk, mens de frenetisk vifter med flagg. Dette tror de er nasjonalfølelse.
Knapt noen av dem vet hva som egentlig feires, eller hvorfor. Noe som sikkert er like greit. Tross alt er de salig opptatte med å poste bilder av bunadskostymene sine på Instagram og Facebook. Da kan de ikke ha hodet fullt med andre tanker.
Tanker som at Norge var med på massemord av 25.000 mennesker i Libya våren 2011. Eller at Norge er blant de landene som forurenser aller mest i Europa, på grunn av alt det fossile brenselet som vi eksporterer.
Sånt er veldig fjernt fra Ola og Kari Dunks forståelse av egen nasjon.
Kanskje er det en og annen som skriver om sånne ting på nett eller noe. Men det er ikke viktig. Sånne mennesker er jo bare tullinger uansett. De er jo ikke som alle andre. Ingen grunn til å bry seg om sånt. Vi nordmenn har jo bilder av middager og skrikerunger å legge ut. Husk fargefilter.
I tillegg kommer en viss karikert nasjonalfølelse frem i nordmennene i forbindelse med sport og idrett. Som når en eller annen idiot greier å sparke en jævla ball inn i riktig nett på en fotballbane. Eller når en siklende og snørrete skigåer i kondomdress kommer tre sekunder før de andre på tremila.
Da er det lov å juble litt. Vifte litt med flagget.