Undertegnede er en av de som legger ut nyheter på Frieord.no. Det tar på å dykke ned i den kriminelle underverdenen i Norge, Europa og resten av verden daglig. Jeg har foreksempel svært stor respekt for akuttleger som opererer pasienter etter bilulykker o.l. og politibetjenter som jobber mot overgrep av barn. Det er to yrker jeg aldri hadde maktet. Og jeg har uendelig respekt for de som utfører dem.
Men jeg føler at det å skrive om det nye og multikulturelle Europa kan føre til senskader som følge av langsiktig mental påkjenning. For det er ikke bare «vanlig» kriminalitet lenger i våre samfunn.
Jeg har forståelse for at journalister og politifolk utvikler alkoholisme etter noen tiår på jobben. At man forsøker å roe ned hodet og bedøve inntrykkene. Men dette var som regel forbeholdt de som befant seg på frontlinjene i samfunnet. De som måtte gå inn i voldelige hjem, snakke med ofre etter ulykker, trøste pårørende som mistet barn eller bistå mennesker som var ofre for overgrep.
Det nye samfunnet våre politikere har gitt oss, har imidlertid hevet nivået flere hakk. Nå har det ekstreme, det brutale og det umenneskelige nådd «samfunnet». Altså resten av befolkningen. Det som før var eksepsjonelt eller uvanlig, har blitt dagligdags. Det som før rystet et helt lokalsamfunn er i dag noe man er vant med og aksepterer.
Jeg snakker om gjengvoldtekter, overfallsvoldtekter på gater og torg, brutale gateran av kvinner og barn, brutale gate- og hjemmeran av eldre og forsvarsløse mennesker. Drap og henrettelser på åpen gate. Massedrap på gaten hvor det benyttes maskingevær, bomber og bruk av kjøretøy for å kjøre over og utøve mest skade på uskyldige.
Den siste saken fra Sverige som gjorde at undertegnede skrev denne saken er i så måte ikke den verste, eller det groveste eksemplet på inhumaniteten eller volden som utøves i våre samfunn i dag. Jenta overlevde tross alt. Men den var kanskje dråpen som fikk begeret til å renne over for undertegnede nå en knapp uke før julaften.
En 17 år gammel jente skal ha blitt overfalt og gjengvoldtatt på gaten i den svenske byen Malmø. Alvorlige påstander og rykter forteller at man etter voldtekten skal ha sprutet tennvæske og satt fyr på underlivet til jenta. Herdede politimenn med 35 års erfaring i yrket sier de aldri har opplevd noe lignende. Svenske riksmedier snakker om «torturlignende mishandling». Uansett om jenta ble satt fyr på eller «kun» gjengvoldtatt og utsatt for annen tortur – så kan vi vel alle være enige om at dette ikke er noe som hører hjemme i våre samfunn. Det var dessuten to andre overfallsvoldtekter i Malmø denne helgen, så at det har gått langt over streken er vel knapt en overdrivelse.
Og dette er ikke noe som stopper ved grensen. I Oslo har politiet i lang tid advart mot utviklingen og de siste tiårene har vi opplevd stadig grovere kriminalitet, ikke ulik den vi ser i Sverige.
Nå har jeg dessverre ikke noe håp lenger. I mange år gjennom min oppvekst i Oslo, hvor jeg personlig opplevde at byen endret seg fra en monokulturell og trygg hovedstad, til dagens flerkulturelle og voldelige versjon av den, så har jeg allikevel alltid hatt et lite håp. Om at ting skal roe seg ned. At ting vil gå seg til. At myndighetene og politikerne hadde en plan og ordnet opp.
Men jeg tror ikke det finnes noen plan. Det finnes ingen fremtid. Det vil aldri igjen bli tryggere eller bedre. Det går rett og slett ikke å reversere den negative utviklingen så lenge dagens politikk fortsettes å føres. Og det er ingen tegn til at man trekker i bremsen – så dette er en villet utvikling. Våre myndigheter og politikere ØNSKER dette. De ønsker kaos, utrygghet, høyere kriminalitet, økende utenforskap og etnisk uro.
Terrortrusler, Syria-farere, gjengoppgjør, masseslagsmål, gategjenger, menneskehandel, narkotika, eldreran, velferdsvindel, rasisme… nevn et alvorlig kriminalitetsområde, så har vi det garantert i Norge. Og det hele kom da politikere bestemte seg for å gjøre Norge og Europa til et flerkulturelt samfunn. Det har ikke vært et vellykket eksperiment for å si det mildt.
For enhver som følger nyhetene og utviklingen som undertegnede gjør, så er det krystallklart at det bare går en vei. Og mens media forsøker å tilby brød og sirkus til befolkningen med talentshow, overfladiske debatter om bompenger og meningsløs fokus på partipolitikk, så er våre samfunn i ferd med å kollapse innenfra.
Mon tro hva den 17-årige jenta og hennes familie tenker. For dem er det uansett for sent å gjøre noe med saken og livene deres vil aldri bli de samme igjen.