Det polske nasjonalkonservative partiet PiS (Rett og rettferd) har aldri hatt en større oppslutning enn i dag. Over 47 prosent, nesten halvparten av velgerne i Polen, sier de støtter partiet.
Partiet har stengt grensene for islamsk terrorisme, velferdsflyktninger som ikke ønsker å jobbe og innført en mer familievennlig politikk. Landet nyter en historisk lav arbeidsledighet, stadige nyinvesteringer fra utenlandske selskap og en innvandring fra blant annet Ukraina, hvor mennesker kommer for å jobbe og integrere seg.
Denne kombinasjonen har nå sørget for at et rekordantall polske innbyggere har gitt sin tillit til partiet. Partiledelsen har også stått imot press fra EU og sentralstyret i Brussel, som har ønsket at Polen skal ta imot tusenvis av ikke-integrerbare og potensielle terrorister fra muslimske land. Man har også vist at man ønsker å reformere den gamle kommunistiske politikken som førte til at en liten elite tok til seg makt, penger og kontroll over blant annet landets rettsvesen.
En lignende fremgang kan man også se i nabolandene Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Men det er ikke bare i Sentral- og Øst-Europa at en konservativ og eurokulturell politikk nå etablerer seg.
I land som Østerrike, Sveits, Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Nederland har eurokulturelle partier fått en stor oppsving de siste årene. Venstresidens destruksjon av kjernefamilien, samt åpne-grenser politikk som har ført til at tusenvis av mennesker har blitt utsatt for islamisme og muslimsk terrorisme, fører nå til at nasjonalkonservative partier, selv nystartede, nå ligger tett opptil og i enkelte tilfeller foran de sosialistiske og venstreorienterte partiene.
De store mediehusene forsøker febrilsk å hjelpe sine ideologiske brødre og søstre i de ulike regjeringene og partiene, men vanlige arbeidere på gater og torg i Europa har fått nok og stemmer nå inn det ene konservative partiet etter det andre til makten i sine respektive land.
Det har nok ikke gått den vanlige franskmann hus forbi at et besøk til byer som Budapest, Praha eller Warszawa, gir et innblikk i en fortid han eller hun nok gjerne skulle hatt tilbake i sitt eget land og kun husker fra sin barndom. Og den jevne sentral- og østeuropeer som besøker Paris, London og Berlin har nok heller ingen ønsker om å omgjøre sine byer til slumområder fulle av graffiti, uteliggere, afrikanske gjenger eller moskeér som signaliserer fredagsbønn gjennom 30 meter høye minareter på full styrke.
I VG i dag bruker Europa-korrespondent, Nora Thorp Bjørnstad, et rikt utvalg av ord for å demonisere de konservative politikerne og skremme norske lesere til å fortsatt holde fast ved det utopiske flerkulturelle samfunnet.
Her er noen av ordene Bjørnstad mente var viktig for norske lesere å få med seg i sin reportasje fra det østerrikske valget:
«Immigrasjonsfiendtlige», «høyrepopulisme», «glattkjemmet», «ytre høyre», «langt ute på ytre høyresiden», «ytterst på høyresiden», «helt ytterst på høyresiden», «ytre-høyrepopulistene», «nynazist», «nynazistisk bakgrunn», «nazi-parti».
Sånn, nå kan leseren gjøre seg opp en upartisk og objektiv mening om valget.
Bjørnstad glemmer enten med vilje eller av ren og skjær politisk vinkling å inkludere at sosialdemokratene og sentrumspartiene som har styrt i Europa i snart et helt århundre, var de som stemplet jødestjerner i passen til jødene, som tvangslobotomerte unge, syke og eldre uten rettmessig medisinsk grunnlag og som har sine røtter i kommunismen, med nære kontakter hos Stalins beryktede ledelse. Slik bakgrunn Arbeiderpartiet har i Norge og Socialdemokraterna har i Sverige.
Og for å ikke glemme, dette er partiene som har åpnet Europa opp for en tilbakestående religion hvor de mest ytterliggående tilbedernes mest hellige oppdrag er å drepe så mange som mulig av oss.
Men pass opp for smilende konservative familier på campingtur eller glattkjemmede politikere. Det er der den virkelige faren ligger for Europa. Visstnok.