Amerikanske alt-right har i løpet av det siste året diskutert noe de kaller NPC-hypotesen. NPC er en forkortelse for «non-player character», på norsk ikke-spillbar karakter. Som viser til karakterer i dataspill som kontrolleres av kunstig intelligens i dataprogrammet.
Hypotesen går i grove trekk ut på at kulturmarxister er å anse som slike ikke-spillbare karakterer, altså NPC-er. Argumentasjonen baserer seg på flere sentrale hovedtrekk med kulturmarxister:
- De mangler fri vilje.
- De kan ikke tenke eller resonnere på egen hånd.
- De har ingen indre monologer, slik mennesker har.
- Meninger og holdninger må gis til dem, fortrinnsvis gjennom medier, men også gjennom sosiale kretser.
- De mangler kreativitet.
- De har standard responser når noen forsøker å kommunisere med dem.
- De er bundet opp av et såkalt hive-mind (gruppementalitet).
- De mangler følelsesliv.
- Personlighetsmessig er de veldig ofte generiske. Har du møtt én så har du møtt dem alle.
- De er veldig autoritetstro, og trenger å få beskjed om hva de skal mene og føle.
- Enkelte av dem kan gi ulike oppdrag, eller assistere mennesker i oppdrag.
- De lever gladelig et liv som lønnsslaver.
- De tror på ting de finner på Google.
- De er generelt veldig klossete.
Listen er ikke uttømmende, men er ment å vise til poengteringer som har blitt gjort i forumene på 4chan, 8chan og Reddit.
Les også: The Psychology of the Cultural Marxist
En plausibel hypotese
Begrepet NPC er åpenbart en veldig ny og moderne konstruksjon, siden det baserer seg på ikke-spillbare karakterer i dataspill. Det er også en lignelse og et retorisk grep, like mye som det er en forklaringsmodell.
Paul Joseph Watson har også fanget opp fenomenet, og har laget en video om saken.
Likevel er konseptet med slike figurer gammelt. Blant annet har det blitt delvis luftet av filosofer som Platon, og det har i mer moderne tid blitt drøftet grundig av folk som Arthur De Gobineau, samt Lothrop Stoddard. Men likevel på en litt annen måte. Konseptet rundt det undermenneskelige, eller subhumane, er trolig like gammelt som mennesheten selv.
Les også: Hvordan Human-Etisk Forbund utnytter ressurssvake mennesker
Jeg mener analogien med NPC-er åpenbart har noe for seg. Kulturmarxister har som kjent ikke evner til å tenke selvstendig. De agerer stort sett bare på et slags sosialt program, uten å reflektere over sin egen eksistens.
Har skapt kontrovers
Avisen The New York Times publiserte tirsdag en artikkel som forklarer fenomenet. Men avisen klarer likevel ikke å motbevise hypotesen om NPC-er. I artikkelen til New York Times kommer det frem at kulturmarxister tolker hypotesen om at de er NPC-er som en fornærmelse. De opplyser at de blir dehumaniserte av hypotesen om at de mangler personlighet og kognitive evner på lik linje med mennesker.
Noe som i og for seg er å forvente. De reagerer i samlet flokk, på samme måte, helt samtidig. Som om de er NPC-er. Ironisk nok.
Les også: Litteratur: The Crowd av Gustave Le Bon
Blant annet har Twitter gått aktivt ut i saken og fjernet et stort antall falske profiler som utgir seg for å være NPC-er. Noe som viser at fenomenet skaper kontrovers og ubehag hos enkelte miljøer, om man skal kalle det miljøer.
Jeg tror på uavhengig grunnlag at analogien med NPC-er er både riktig og sentral i forståelsen av kulturmarxister som fenomen. Mine egne observasjoner legger til grunn at de er figurer som er generiske, mangler tankeprosesser og det nivået av refleksjon rundt selvet som finnes hos fullverdige mennesker. Derfor tror jeg at NPC-kontroversen kan bidra til å legge grunnlag for en brukbar forklaringsmodell.