Det hele startet på Gardermoen en tåkete morgen i januar. Undertegnede og flere venner hadde endelig klart å spare opp penger til en tur for å se vårt favorittlag. Med koner og barn hjemme i Norge, er det ikke lett å bruke penger på slike turer. Det er grunnen til at jeg personlig ikke har vært i England siden tusenårsskiftet. Før det reiste jeg årlig i over ti år.
Vel fremme i Manchester var det både plussgrader og ingen snø i sikte. Inne på flyplassen merker man at Norge allerede har kommet opp på oppløpslinjen med Storbritannia når det gjelder innvandring og bevæpnet politi. For nærmere to tiår siden var synet av hijabkledte kvinner, turbankledte menn med skjegg og bart, samt politi bevæpnet med maskingevær ennå et relativt – om ikke svært sjeldent syn. Jeg husker ennå ubehageligheten av å se ekte maskingevær på nært hold for første gang når jeg landet i England på begynnelsen av 90-tallet.
Så overgangen fra Gardermoen til Manchester var nesten ikke merkbar i 2018. Det samme gjaldt selvfølgelig for drosjene utenfor som var de vanlige Forente Nasjoner man ser over hele det vestlige Europa.
Turen gikk deretter i taxi til et leilighetshotell i sentrum. Nytt, rent og pent. Byen er ikke til å kjenne igjen siden tusenårsskiftet. Litt som Oslo. Nye høye glassbygninger, kjøpesentre og hoteller har skapt en ny og moderne by. Dessuten var det en annen svært merkbar ting man ikke kunne unngå å ta innover seg. Fraværet av etniske engelskmenn.
I resepsjonen ble vi møtt av en indisk mann. Han styrte ikke vår booking, men hadde ansvaret for de fastboende i bygget. Et bygg på ca. 15 etasjer rett ved kanalen, underjordisk garasje, treningsstudio og omkranset av sikkerhetsgjerder og kameraer. Heller ikke sikkerhetsvakten som kom inn mens vi sto og ventet på husverten var britisk.
Etter en liten hvil i leiligheten bar det ut for litt sightseeing.
Først måtte vi få litt provisjon til gåturen. Den ble inntatt på en bensinstasjon rett utenfor leilighetshotellet. Det som møtte oss var en litt i overkant sikret kasse. Bak enorme glassvinduer, sannsynligvis skuddsikre, satt en tildekket muslimsk kvinne. Sikkerhetskameraer og overvåkingskjermer var plassert over vinduene. Da vi ga henne sjokoladen og colaen vår måtte den plasseres i en liten luke under vinduet, som man ser ved vekslekontorer på flyplasser. Hun dro til seg luken og skannet varene og puttet dem tilbake i skuffen og dyttet den mot oss. Vi brukte kontanter, og de gikk samme veien. Var dette en godt sikret bank eller en bensinstasjon i en turistby i Europa? Hva slags klientell har man her? Er vi trygge? Slike tanker gikk gjennom hodet mitt og man får en litt ukomfortabel følelse av at samfunnet ikke helt går den veien det burde. Lurer på hvordan en slik luke hadde fungert med en bacon-pølse full av rekesalat på Esso i Norge.
Etter et par øl bar det videre nedover en av hovedgatene i sentrum, Deansgate. Restauranter og utesteder ligger tett som perler på en snor. Etter en stund kommer man til et torg og St. Anns Church. Da fikk man syn på en annen ting som den moderne vestlige innvandringspolitikken har tatt med seg.
Inn på kjøpesenteret Arndale (Som har blitt svært mye større enn det var rundt tusenårsskiftet) måtte vi også. Ikke akkurat det man trenger mer av når man er gift med barn og er på ferie, men en sportsbutikk med etterjulsalg er alltid verdt en titt.
Vel inne på senteret var det et etnisk utvalg av absolutt hele fargepaletten, og regnbuen kan bare gå og gjemme seg.
Her fikk man et innsyn i hvordan den britiske nasjonen har endret seg. Det er ikke en underdrivelse å si at kun 30 prosent av de man så, inkludert ansatte i butikker og handlende, var etniske briter.
Resten var et sammensurium av mennesker fra de afrikanske og asiatiske kontinentene. Det var litt som å være inne i en av disse barene man ser i Star Wars, hvor absolutt alle har en ulik etnisitet. Det eneste de virkelig hadde til felles er at de ikke var hvite. Og legger man til alle arbeiderne som har kommet fra sentral- og Øst-Europa og bosatt seg i landet de siste tiårene, for jeg hørte både polsk, russisk og spansk på gaten, som betyr at de etniske britene kan være enda færre enn først antatt selv om man tar vekk turistene.
Vel ute av det svært fargerike kjøpesenteret kunne man ikke unngå å observere en rekke plakater klistret på vinduer på flere bygninger ved trikkeholdeplassen. Det er «I HEART (Love) MCR», som er en PR-kampanje fra myndighetene etter det muslimske terrorangrepet mot Manchester Arena i fjor, der 22 uskyldige mennesker ble drept.
Det var i mai 2017 at en ung muslimsk selvmordsbomber utløste bomben midt blant de besøkende under en konsert med den amerikanske popstjernen Ariana Grande. Mannen, Salaman Ramadan Abedi, var født av libyske asylsøkere som fikk opphold på humanitært grunnlag på 1990-tallet. Han vokste opp og gikk på skole i Manchester. Men radikalisering og hatet mot Vesten var både tilgjengelig og oppmuntret i det lokale muslimske samfunnet i byen. Som takk for at hans familie fikk et nytt liv i England, valgte han å drepe uskyldige mennesker, inkludert kvinner og barn, i den samme byen som hadde ønsket ham velkommen inn i livet og beskyttet familien hans.
En annen observasjon jeg gjorde var antallet uteliggere i byen. Det var svært mange, og omtrent en i hver gate man gikk gjennom i sentrum. Nesten uten unntak. Her var det imidlertid noe annet som var iøynefallende. Samtlige av uteliggerne var hvite. Ikke en eneste en av de sikkert mer enn titalls uteliggerne jeg telte var mørkhudede. Og flere av dem var svært unge, flere av dem var også jenter/kvinner.
Det var et underlig skue med tanke på at hvite briter var i mindretall i bybildet vi opplevde, da vi i timesvis gikk opp og ned hoved- og sidegater i løpet av vårt opphold i byen. Hva det betyr får være en annen diskusjon.
Etter noen dager med litt handling, pub-besøk og tur til fotballmuseet, så var det endelig tid for kamp på Old Trafford. Ikke siden Henning Berg spilte for Manchester United hadde jeg vært på hjemmebanen til de røde djevlene.
Vel fremme i drosje med, ja du gjettet riktig, nok en muslimsk sjåfør, bar det rett inn på den legendariske Lou Macari’s Fish & Chips. Deretter nedover Sir Matt Busby Way hvor menneskehavet alltid gjør inntrykk. Skjerf- og programselgere, billetthaier og boder med matlukt bygger alltid opp under spenningen før kampen.
Og her kom en ny observasjon. Det var betydelig flere politifolk og vakter i gule jakker enn jeg noensinne under mine titalls hjemmekamper og over ett tiår med reiser hadde sett utenfor Old Trafford. Selv når det var «fiendene» Liverpool eller Manchester City som kom på besøk klokken 15 på en lørdag.
Lille Stoke kan vel ikke rettferdiggjøre så mange politibiler og politimenn/vakter en svært sen mandagskveld? Kan det være noen andre grunner til dette utrolige sikkerhetsoppbudet?
Bildene kan ikke formidle antallet gule jakker som var synlige i det vi tråkket oss rundt hele stadionet bare for å få inn stemningen. Jeg vil tippe at antallet ikke-hvite som hadde på seg disse gule jakkene lå på omtrent 50 prosent. Og den obligatoriske sjekken av jakker, bukser og innhold i vesker var også tilstede før man fikk gå inn på stadion. Man hadde tilogmed en egen kvinneinngang hvor kvinnelige vakter sjekket hunkjønn som ville gå på kamp. Dette var ikke langt unna en flyplassjekk og jeg merket at det skurret litt. Det var ikke mer enn litt over 20 år siden jeg som ung og langhåret tenåring kjøpte billett i luken på Stretford End og gikk inn gjennom de gamle metallportene uten å knapt legge merke til armeen av gule jakker eller bli kroppsvisitert.
Det er vel prisen vi må betale for vår toleranse.
Vel inne bar det opp noen trapper til kiosken/baren. En kald øl og glovarm pai hører med til et stadionbesøk i England. Jeg husker godt en iskald desemberdag på 90-tallet da jeg fikk tredjegradsforbrenning av en drikk kalt «Bovril», en drikk laget på kjøtt, utenfor det legendarisk kalde stadionet Boundary Park til Oldham. (Det var da Gunnar Halle spilte der, som jeg forøvrig møtte som tilskuer på tribunen på Old Trafford under en senere tur på 90-tallet). Det er uansett noe unikt med britisk fotball hvor man kan oppleve frost i tærne og forbrenning på tungen samtidig under pausen av en kamp. Og billettene fra alle kampene har jeg ennå som gjør at minnene aldri forsvinner.
Tilbake til Old Trafford. I det jeg nærmet meg disken, som igjen var bemannet av en afrikansk herremann som ikke var helt komfortabel med å snakke engelsk, fikk jeg øye på skiltet som informerte om utvalg og priser.
Det var uansett et svært hyggelig gjensyn med Old Trafford etter snart 20 års pause. En seier ble det også, 3-0. Selvfølgelig skåret av tre ikke-britiske spillere, som i dag dominerer det som har blitt Premier League. Hele syv av spillerne i startelleveren til Manchester United denne kvelden hadde ikke-britisk bakgrunn. Det er ikke å gjemme under en stol at dette har lagt en ganske stor demper på engasjementet mitt til klubben som jeg har holdt med siden 1985, da jeg som 11-åring så Norman Whiteside dra en overstegsfinte og skåre mot Everton i FA-cupfinalen på NRK.
Min første kamp i England i 1991, der Manchester United vant 1-0 over Manchester City, var i en tid der laget kun hadde to ikke-britiske spillere i hele troppen(!), den ukrainske Andrej Kantsjelskis og Mark Bosnich fra Australia. Ytterligere syv spillere kom fra Skottland, Wales og Irland, inkludert waliseren Ryan Giggs, som fikk sin debut og skåret i denne kampen! I dag skilter Manchester United med hele 19 spillere som ikke er født på fotballøya. Og Premier League er ikke bedre. Faktisk er det til å miste motet av. Hele 70 – ja, du leste riktig SYTTI PROSENT – av spillerne i den øverste engelske ligaen har utenlandsk bakgrunn. Det er langt foran andre store fotballnasjoner som Italia med 55 prosent, Tyskland med 49 prosent og Spania med «kun» 42 prosent av spillerne i La Liga som ikke kvalifiserer til å spille for det spanske landslaget. Tippeligaen, for moro skyld, skilter med 33 prosent ikke-norske spillere.
Kanskje jeg har blitt gammel og grinete. For Premier League går så det suser og pengene som er involvert i spillet kunne fylle opp Onkel Skrues pengebinge sikkert både en og to ganger. Men det er noe med egenutviklede talenter, lokale spillere eller iallefall spillere som kommer fra England eller Storbritannia. Litt som når ditt lokallag der du bor et sted i Norge har sine lokale gutter (eller jenter) som er med og spiller. Hva om 70 prosent av spillerne på ditt lokale lag ikke engang var født i byen, eller landet? Ordet lokalpatriot mister litt av glansen sin da.
Med tre poeng i lomma og en god natts søvn på leilighetshotellet så var turen over, og på tirsdag formiddag sto vi atter en gang på flyplassen i Manchester. Selvfølgelig kjørt dit av en skjeggete muslimsk taxisjåfør i en tradisjonell svart drosje. De samme heldekkede plaggene og skjeggete mennene som vi gikk forbi på vei til utgangen vår på flyplassen i Manchester, dukket også opp da vi ankom Gardermoen. Og en muslimsk bussjåfør tok billetten min på Flybussekspressen tilbake til hovedstaden. Der nok en muslimsk drosjesjåfør tok meg hjem til bydelen min, hvor jeg altså lever som en norsk minoritet.
Og slik har nå hverdagen min blitt, om jeg vil det eller ikke. Jeg vil fortsette å heie på Manchester United, og jeg vil fortsette å reise til Manchester. Selv om jeg snart er i minoritet som hvit europeer på mitt eget kontinent og laget mitt snart ikke har noen engelske spillere igjen på banen. Inntil da sier jeg som Sir Alex Ferguson etter den utrolige Champions League finalen mot Bayern Munchen i 1999, der Ole Gunnar Solskjær skrev seg inn i historien med sitt vinnermål; «Football, bloody hell!»
