Retrospill er noe jeg liker av flere grunner. En av grunnene er at det lar meg mimre tilbake til da jeg var sneip. En annen grunn er at (noen av) spillene er sykt bra, selv etter dagens standard. En lite kjent hemmelighet er nemlig at spill ikke trenger fancy grafikk, eller være overdrevent avanserte, for å være bra. Eksempler på dette er spillene Chrono Trigger og Mega Man X (I, II og III) til Super Nintendo, eller Super Wario Land til original Game Boy. Spill jeg nesten ikke greier å legge fra meg når jeg først begynner å spille dem.
Det er også flere slike spill som har den effekten på meg. Mange flere. Final Fantasy 7, 8 og 9 til Sony PlayStation er også retrospill nå i dag. Men jeg mener de er like bra nå som den gangen de var nye, og hypen var på topp.
Selvfølgelig finnes det nye spill i dag som på nesten alle måter kan måle seg med disse gamle klassikerne. Jeg vet å sette pris på de nye også, men de har liksom ikke den samme sjarmen.
Nylig ruslet jeg innom en butikk i Trondheim som selger gamle spill og rariteter. Der fant jeg en ny og ubrukt Super Nintendo priset til godt over 6 000 kroner. Altså dobbelt så mye som nyeste PlayStation 4 eller Xbox One. Årsaken til den stive prisen er at Super Nintendo ikke produseres lenger, og de er blitt svært vanskelige å skaffe. Hvis du greier å skaffe et godt eksemplar så passer den heller ikke med moderne TV-er, på grunn av kontaktene bak blant annet.
Nintendo kom nylig med en relansering av Super Nintendo-konsollen i miniversjon. En utgave som passer til moderne TVer, og som har noen gode spill. Men de beste spillene er dessverre utelatt. For eksempel Chrono Trigger. Hvorfor disse er utelatt kan en bare spekulere i. Men mest av alt lurer jeg på hvorfor Nintendo og andre produsenter av spillkonsoller slutter å produsere de originale konsollene, bare fordi de ikke selger like bra som før, eller blir erstattet av nye modeller. Det er jo åpenbart fortsatt et visst marked for nye retrokonsoller, selv om produsenter som Nintendo har gått videre til nyere og mer fancy systemer.
Jeg mener det ikke ville skadet å ha et visst tilbud av fabrikknye retrokonsoller også i dag, i stedet for å drive relansering av miniversjoner. Noe også SEGA har gjort med sin Genesis-konsoll.
Nå som de jævla hipsterne har gjort retrospill til sin greie har det også presset prisene i været. Hipstere har kjøpekraft, og de gentrifiserer derfor på en måte markedet for oss som liker denne hobbyen uten å være hipstere. Noe som delvis er forklaringen på hvorfor jeg misliker hipsters så sterkt som jeg gjør.
Hipsterne har med andre ord all skyld for at gamle spill som for få år siden kostet en hundrelapp eller to, plutselig koster 1 400 kroner. Spill som i et par tiår har ligget og slengt rundt på loft, i garasjer og i kjellere.
Faktisk tror jeg ikke hipsterne engang vet å sette pris på retrospillene. I det minste ikke på samme måte som vi connesieurer gjør. Min tanke er at hipsterne bare kjøper retrospill fordi det bidrar til å skape et image for dem. Litt som med musikken de hører på også. Gjerne artister som gjør narr av utstudert hipstermentalitet i tekstene sine. Som Nirvana og Wilco.
Uansett, jeg tenker slik at hipstermote er et forbigående fenomen. Når hipsterne finner ut at retrospill likevel ikke er kult, fordi spillene er ekstremt vanskelige, så vil de nok heller gå over til noe enklere. Noe som passer deres gruppementalitet og kollektive individualisme bedre. Kanskje da blir retrospillene billigere igjen, slik at vi andre kan nyte dem uten å betale det hvite ut av øyet bare for en enkel konsoll.
Men heldigvis så finnes det emulatorer til data gratis tilgjengelig, enn så lenge.