Verden er overbefolket. Norge er overbefolket. Stadig flere mennesker fødes i verden hvert minutt. Det vil aldri kunne være nok boliger og arbeidsplasser til alle. Ikke i Lagos, ikke i Tokyo og ikke i Norge.
Norske barn fødes inn i fattigdom av millenniale foreldre som er nedsyltet i gjeld allerede ved begynnelsen av voksenlivet, og som gjerne innehar en verdiløs akademisk grad fra et marxistisk utdanningssystem. Pensjoner kan både Millenniumsgenerasjonen og Generasjon Z-ere bare glemme. Babyboomerne har stukket av med alt, ødelagt kloden, og trukket stigen opp etter seg.
Hva er da vitsen med å jobbe og slite for å nedbetale enorme boliglån, eller sette barn til verden? Barn som må vokse opp i det som best kan beskrives som ruinene av Europa. Barn som går en svært usikker fremtid i møte. Om mulig en mer usikker fremtid enn både Millenniumsgenerasjonen og Generasjon Z.
Sykeliggjøring av personlige valg
Samtidig som denne katastrofen er et faktum, blir selvmord omtalt som et «samfunnsproblem». Noe som må motarbeides og bekjempes. Noe som på død og liv (pun intended) aldri under noen omstendigheter skal omtales av mediene – på grunn av såkalt smitteeffekt. Men også fordi det er politisk ukorrekt å vise til statistikkene som viser at dobbelt så mange menn som kvinner velger selvmord som løsning. Kvinner skal jo alltid ha en kronisk offerrolle, uansett. Da passer det ikke inn i det ønskelige narrativet at menn er mer tilbøyelige til å utføre selvmord.
Selvmord blir ansett som et angivelig samfunnsproblem, som krever behandling i stedet for tilrettelegging for å kunne avslutte livet på en verdig måte.
Norske selvmordskandidater får ingen hjelp til legemiddelassistert selvmord av norsk helsevesen. Eutanasi er forbudt i Norge. Derfor må de ty til uverdige måter for å ta livet sitt. Overdoser, skyting, piller, drukning og til og med biler(!) brukes av desperate mennesker som ønsker å avslutte rotteracet. Oppsøker de lege eller helsevesenet blir de sett på som syke. De blir sett på som en pasientgruppe som trenger behandling. Slik at de kan holdes kunstig i live, i en verden hvor de i utgangspunktet verken trives eller opplever tilhørighet.
Som om ikke dette er nok, så opplever norske selvmordskandidater stigma rundt sine ønsker om å legge på røret. Som om noe sånt ikke burde være et høyst selvfølgelig valg alle voksne og samtykkekompetente mennesker burde kunne ta selv. Uten at andre skal legge seg opp i det.
Jeg mener det er på tide med et paradigmeskifte innen både norsk helsevesen og norsk offentlighet hva gjelder selvmord. Selvmord bør bli mer akseptert som løsning.
Problemer med dagens paradigme
I dag er det slik at selvmord ofte fører til massiv opprydding, traumatisering av pårørende, og det er generelt ressurskrevende. Hvis noen blåser hodet av seg med en hagle, så er det alltid noen som må rydde opp griseriet. Noen som må skrape hjernemasse opp fra teppet med et spatel. Noen som må spyle asfalten og plukke opp knuste bilvrak. Noen som må hoppe i vannet med dykkerdrakt og hente opp levninger. Noen som må drasse rundt på lik som har tatt overdoser, og som kan ha spisse sprøyter i lommene. Sånt er aldri hyggelig. Det er belastende for omgivelsene. Både økonomisk og psykisk.
Selvmordsklinikker i andre europeiske land gjør ting på en langt mer ryddig måte. Folk får administrere medikamentene selv, og fasilitetene har gjerne egne krematorium hvor kremering kan utføres nærmest omgående. Ingen grisete opprydding eller kostbare obduksjoner er nødvendig. I tillegg så er det en langt mer verdig måte å avslutte livet på. I stedet for å belaste andre med ens egen avslutning på det hele.
Dersom norske selvmordskandidater i stedet for sykeliggjøring, og ikke minst «hjelp» til å holdes mer eller mindre kunstig i live med medikamenter og «behandling», kunne fått avslutte livet på egne premisser – så ville det utvilsomt være et verdifullt fremskritt. Selvmord burde kunne tilbys av klinikker, uten å kreve godkjennelse av leger eller fagpersoner.
Å tenke nytt
Hvis flere som ønsket det kunne få gjennomføre selvmord på en verdig måte, ville det kunne lette samfunnet for en hel del problematikk. Boligmangelen ville gått ned som følge av mindre folk i samfunnet. Arbeidsledighet, NAV-køer, soningskøer og helsekøer ville av samme grunn blitt vesentlig redusert.
Jeg tror den generelle vegringen mot selvmord i stor skyldes utdaterte kulturelle holdninger, hvor religiøse forestillinger bryter med det å avslutte sitt eget liv. Forestillinger som er godt forankret i kirken, så vel som de andre store verdensreligionene. Kanskje særlig var dette gjeldende i tidligere tider i Europa. Før sekularismen gjorde sitt inntog for alvor i Vesten.
Kanskje er det på tide at vi nå får igang ordninger som hjelper norske selvmordskandidater til å heller få avslutte livet på en verdig måte. I stedet for å sykeliggjøre dem. Jeg tror det ville være en riktig tilnærming til et fenomen som samfunnet likevel aldri vil kunne bli kvitt.