Lørdag. Jeg bestemmer meg for å dra på McDonalds og spise middag.
Det er ikke ofte jeg spiser på McDonalds, men det hender.
Jeg innehar trolig ikke mer kulturell kapital enn at jeg synes maten der er god. For meg er maten der også blitt en statement, på at jeg er en semi-urban samfunnsborger. En som drikker Coca Cola og bruker WordPress. En mann med iPhone og joggesko.
Jeg kjører til den store døgnåpne restauranten på Tiller, litt utenfor Trondheim sentrum. Jeg går deretter inn i restauranten, bestiller en meny og finner meg et bord.
Mens jeg sitter der og slafser i meg en hamburger og lunkne fries, observerer jeg alle de forskjellige menneskene som er der. Jeg anslår at det er rundt 50 personer inne i lokalet, medregnet alle ungene. Luften er tung.
Jeg observerer raskt at ikke alle oppfører seg likt. Et par barnefamilier sitter ved bordene og koser seg med maten. Selv de minste barna sitter rolig og snakker med foreldrene sine. Idyll, tenker jeg. Slik var det også når jeg var liten, og vi en sjelden gang spiste ute. Foreldrene virker åndsbevisste. De er estetisk kledd. De gir meg et visst konservativt inntrykk, selv om de lyser av lavere middelklasse.
Ikke langt bortenfor sitter noen alenemødre, og det som for meg ser ut til å være sosialistiske barnefamilier. En mannenelignende figur blant dem har på seg et PLO-skjerf. Jeg har sett ham før. Muligens humanetiker. Ungene løper ukontrollert rundt og hyler og skriker. Ingen av de tilsynelatende sosialistiske og humanetiske foreldrene ber ungene roe seg ned eller holde kjeft. De lar bare barna løpe rundt.
Noen av de SV-tante-aktige mødrene er overvektige. De er også relativt smakløst kledd. En av kvinnene har et par stygge hornbriller. Dyre mobiltelefoner ligger på bordene. Sportsjakker fra North Face, skoene er Nike og Timberland. Jeg tenker at de må være kvotert inn i gullkantede jobber gjennom Ap/HEF. Som så ofte er tilfelle med sånne. Tross alt er det Trondheim kommune vi befinner oss i. En rødgrønn svovelpøl, trolig kun slått av Oslo.
Det er også noen gardinkjærringer der med en ungeflokk. Også deres unger løper rundt og skriker.
Jeg tenker at jeg må forvente barnemas, siden jeg tross alt er på McDonalds. En restaurant som profilerer seg på barnefamilier. Men jeg kan ikke unngå å observere hvor forskjellige folk er. Hvor ulikt de oppfører seg. Hvor ulikt de oppdrar barna sine.
Videre skjønner jeg hvordan sosialister og humanetikere formes i barndommen. De er fra barnsben av vant med å løpe rundt og skrike og få viljen sin. Egenskaper som de tar med seg inn i voksenlivet. Når de blir eldre står de gjerne og skriker «ingen rasister i våre gater», mens de vifter med Stalin-flagg og kaller seg «antirasister». Årsaken er at ingen voksenpersoner ba dem holde kjeft og oppføre seg som folk i barndommen. Kanskje enda verre er det at ingen menn ber mødrene deres om å holde kjeft.
Jeg observerer at slarvet går rundt bordet med de sosialistiske kvinnene og den venstrevridde humanetiker-mannen, mens ungene løper løpsk. I stedet for å be mødrene om å holde kjeft, og se til at ungene oppfører seg, sitter han der og er femi. Jeg føler oppgitthet bare av synet.
Men likevel er jeg på en måte glad. Mitt verdensbilde av venstreraddiser og humanetikere har nok en gang blitt bekreftet. Etter middagen i dag vet jeg hvorfor venstreradikalere, humanetikere og såkalte antirasister er som de er.