Den 12. august 2017 fant det sted et større sammenstøt i sentrum av universitetsbyen Charlottesville i delstaten Virginia. En ble drept, titalls ble skadet. Mange alvorlig. Sentralt i saken står rivingen av et monument til ære for sørstatsgeneralen Robert E. Lee.
Hva skjedde egentlig i Virginia sist lørdag? Finnes det lærdommer som har betydning for amerikanernes modernasjoner her på den andre siden av Atlanterhavet? Eller var dette et rent amerikansk anliggende?
Nederlag, forsoning og av-radikalisering
At det er General Lee som er stridens kjerne, er ironisk på en måte som ser ut til å ha gått amerikanerne hus forbi. Lee, sønn av en offiser fra den amerikanske uavhengighetskrigen, var yrkesmilitær og i Unionens tjeneste i det sørstatene besluttet å tre ut av de forente stater. Lee så klart og tydelig skadepotensialet i en slik beslutning og var derfor motstander av denne splittelsen. Han havnet likevel i et etisk dilemma. Han måtte velge mellom sin lojalitet til Unionen hvis uniform han hadde båret hele sitt voksne liv og lojaliteten til sin hjemstat Virginia. Han valgte, til tross for tilbud om betydelig forfremmelse, å slåss for hjemstaten Virginia og konføderasjonen – sørstatene – i den påfølgende amerikanske borgerkrig.
Våren 1865 var det klart for General Lee at krigen var tapt. President av konføderasjonen, Jefferson Davis, ønsket imidlertid at stridighetene skulle fortsette og mange sørstatsoffiserer av samme oppfatning la planer for en lang geriljakrig. Lee mente derimot at hundretusenvis av døde var mer enn nok og at videre kamp kun ville forlenge Amerikas lidelser. Den niende april 1865 valgte derfor General Robert Edward Lee, mot sin presidents ordre, å kapitulere til nordstatgeneralen Ulysses S. Grant. Store deler av offiserskorpset fulgte hans eksempel. Dermed var krigen over og Lee ble generalen som hadde hatt mot til å avslutte en meningsløs krig. («General Robert E. Lee and Civil War History». ISBN 0807845876)
Denne sentrale rollen i fredsslutningen og hans engasjement for re-forbrødring og samarbeid etter krigen gjorde General Lee populær, ikke bare i sin hjemstat og sørstatene forøvrig, men også i nord.
Han gikk inn i historien som en fredsbringer og et samlende symbol. Et narrativ helt nødvendig for å unngå langvarig fiendskap amerikanere imellom og fremtidig oppblussing av konflikten mellom nord og sør.
Kulturrevolusjon og historieløshet
I løpet av de to siste decennier har paradigmene endret seg i amerikanernes forståelse av egen historie.
Sentralt i den nye forståelse står splid, ikke forsoning, og de svartes evige kamp mot hvite undertrykkere er en del av dette nye narrativet. General Lee er ikke lenger en forsoningens mann, men en ond hvit rasist som gikk i krigen for å forsvare slaveeiere. Og statuen av ham må ned fra sokkelen i Charlottesville.
Det ser ikke ut til å plage den jevne amerikaner nevneverdig. I likhet med nordmenn flest som neppe kjenner sine formødres desperate kamp mot en kirkemakt som ville gjøre kvinner til mennenes eiendom, kan man betrakte det som sannsynlig at den jevne amerikaner besitter liten kunnskap om General Lee og hans bidrag til Unionens historie. En porsjon historieløshet er altså alt som er påkrevet for å oppnå konflikter som den i Charlottesville. En historieløshet man finner klare spor av, også i Norge og Europa.
De eneste som fant det for godt å møte opp for å forsvare statuen av Lee var dermed en samling aktivister fra ytterste høyre. Hollywood-nazister, ultrakonservative og hvite nasjonalister under samlebetegnelsen «alt-right», gjorde denne dagen generalen til sin.
Dette er noe Lee neppe ville vært spesielt fornøyd med, men i sin «hvitofobi» valgte det offentlige Amerika å skyve sin egen historie i hendene på denne brokete forsamlingen. Slik det hos oss i Norge etterhvert ble så politisk ukorrekt å hevde «nordmenn» som etnisk størrelse, at selv krigskors-innehavere som risikerte livet under krigen kunne omtales som «nazisvin» av venstresiden.
Det handler altså om splid, polarisering og radikalisering, det motsatte av generalens budskap. På den ene siden alt-right, på den andre siden et samfunn som i iver etter politisk korrekthet er villig til å kaste egen historie på båten for å tekkes paradigmene produsert i universitets-korridorer, siden den vestlige kulturrevolusjon fant sted på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet.
Voldsspiralen
Der det finnes polarisering og radikaliserende narrativ, der finner man også før eller siden en voldsspiral. Den som fulgte hendelsene i Charlottesville i en av de mange direktesendingene på Youtube, Twitter eller Facebook, ble vitne til en tungt bevæpnet høyreside som tok seg inn i det som inntil nylig het «Lee park». Man kunne se skjold, køller, pepperspray og armégeværer.
Dette er det to mulige grunner til. Den ene muligheten er at siden det er tale om høyreekstreme, vil de ha en naturlig disposisjon for vold. Onde rasister og nazister elsker vold og vil naturligvis ta med seg voldsredskap i håp om å kunne begå kriminelle overgrep mot eventuelle sivile tilhørere som måtte dukke opp. Det må bety at høyreekstreme er mer interessert i vold enn i rekruttering. Det blir i så tilfelle vanskelig å forklare hvorfor de denne gang var ti ganger så mange som da de i mai demonstrerte samme sted med samme agenda. Likevel er det denne forklaringen man ofte finner i den etablerte presse. Det kan ha noe med den andre mulige forklaringen å gjøre. Den man forsøker å unngå.
Den andre, og mest åpenbare forklaringen, er naturligvis at «alt-right» fra tidligere er en del av en voldsspiral. Det er sannsynlig at de allerede har opplevd vold knyttet til forsøk på å uttrykke sin ideologi. For at et slagsmål skal finne sted, for at det skal være fornuftig å ta med seg skjold til en politisk tilstelning, må det finnes en annen part. Den andre part er lite kjent av folk flest i det den ofte unndras i offentlig rapportering. Man vet hvorfor. Det skyldes tette bånd mellom denne andre part og den etablerte presse. Igjen i USA, i Norge og i resten av Europa. En konspirasjonsteori? Neppe. Det er relativt lett å påpeke identiteten til en rekke nordmenn som på 90-tallet kastet kjemiske våpen på politiet, slo skallen inn på pensjonister med «rasistiske holdninger» og i dag doserer etikk og politikk fra svært borgerlige stoler i avis- og TV-redaksjoner. Av injuriegrunner kan man avstå fra å nevne norske navn, men kan i stede konstatere at liknende fenomen er rapportert fra USA. Spesielt etter valget av Donald J. Trump som president, der venstresiden nærmest har gått amok, både i medier og på gaten.
Den andre part
På vei inn og ut fra Lee Park måtte alt-right gå spissrotgang mellom mennesker som gjorde langt mer enn å «uttrykke sin misnøye med rasisme». Regulære gateslag raste gjennom byen i flere timer. Mellom to parter som begge var grundig utstyrt med skjold, køller, gassmasker, pepperspray og hjelmer.
Pressen refererte voldsrasismen. Ikke voldsantirasismen.
Hvem er det man kan se kaste poser med urin og avføring, stein og sprenglegemer på nynazister, rasister og alt-rightere? Er det opprørte borgere? Regulære sivile, slik enkelte fra tid til annen hevder? Sinte bestemødre som opplevde krigen, fant en kevlarhjelm på en benk, en gassmaske på gaten og en batong i sportsbutikken, og deretter i ren indignasjon gikk løs på «nazisvina»?
Da den 20 år gamle James Alex Fields Jr. under demonstrasjonene sist lørdag kjørte ned og drepte en kvinne og skadet 19 andre fredelige antirasister, ble hendelsen filmet fra hele fire ulike vinkler. Fields, angivelig medlem av den hvite nasjonalistgruppen American Vanguard og dermed en hatets apostel, ga gass og moste mer enn et dusin mennesker som kun hadde møtt frem for å gi sin støtte til alle menneskers likeverd og vise sin avsky mot alt-right og annen rasisme.
Riktig nok ser man, hvis man tar seg tid til å lete gjennom opptakene, at få sekunder etter at Fields har truffet den antirasistiske demonstrasjonen, blir bilen hans angrepet av en håndfull voksne menn med hjelmer og køller. De rekker å knuse flere vinduer på kjøretøyet. Det kan endog se ut som en av dem angriper bilen hans før han har nådd frem til sine politiske motstandere (1:19 i videoen under). Hvor kom de fra, køllesvingerne? Hva gjorde de i en fredelig antirasistisk manifestasjon?
Slike forhold forsvarer naturligvis ikke Fields handling. Men de bidrar til forståelse. Forståelse av situasjonen rundt handlingen. Man trenger ikke være forsvarsadvokat for å interessere seg for slikt. Vi kan tillate oss å fundere. Vi kan fundere over stemningen inne i bilen til Fields, en 20 år gammel mann fra Ohio. Lo han sin onde latter mens han kjørte alene rundt i en by helt ukjent for ham på leting etter pasifister han kunne lemleste? Drømte han, der han satt i sin nye sportsbil registrert på ham selv, om livsvarig fengsel? Eller var det en livredd ung gutt som i krysset mellom 4th street og East Water street havnet midt i en bevæpnet folkemengde som ropte: «Våre gater!» mens de lette etter nettopp ham?
Vi får håpe at politiets etterforskning vil avdekke om dette var et planlagt angrep, et spontant angrep motivert av raseri eller et handlingsmønster forårsaket av panikk. Vi får håpe at saken ikke er så politisert at politiet ikke våger å komme frem til uønskede konklusjoner.
Propaganda og de-humanisering
Markeringen i Lee Park, ble det aldri noe av. Til tross for at alt-right hadde skaffet seg rettsordre fra høyeste hold som stadfestet at deres arrangement skulle få finne sted. Retten fant deres budskap omfattet av ytringsfrihetsprinsippet i den amerikanske grunnloven. Imidlertid erklærte byen Charlottesville og Staten Virginia unntakstilstand og forbød alt-righterne både å samles og å tale.
Da alt-right’erne nektet å fjerne seg med henvisning til sitt rettsdokument drev opprørspolitiet dem ut på gaten der deres fiender ventet. Nye gateslag var et faktum. Mer blod fløt. Enda flere filmklipp som nyhets-kanaler kunne fortelle at viste høyreekstreme demonstranter i gateslag. Men fortsatt ikke et ord om hvem de slåss med. Det samme har man vært vitne til i norsk presse utallige ganger. Rapporter om voldsbruk ved høyreekstreme tilstelninger. Men sjelden et ord om hvem det brukes vold mot og hvorfor. Det burde pirre ens nysgjerrighet. Spesielt hvis man er prinsipiell motstander av politisk vold.
Noe de aller fleste avisredaksjoner hevder at de er.
«Rasisme/nazisme er ikke en mening, det er vold i seg selv, og skal derfor møtes med vold.» er argumentet man av og til hører fra disse indignerte pasifister i kamputrustning. Det samme sa nazistene om jøder og kommunister. Og kommunistene om fascister. Kirken om islam og islam om kirken. Og sikkert romere om gallere og Homo sapiens om Neandertalere også.
Dette kalles de-humanisering og er ganske så farlig. De-humanisering er historisk knyttet til folkemord.
Det å pådytte noen en kvalitet som gir deg moralsk rett til å skade dem er en unnvikende og feig strategi. Men svært effektiv. I Rwanda, i nazi-Tyskland, i Sovjet, i Charlottesville og i Oslo. Vi har sett den utallige ganger. Slik retorikk følges gjerne av en utlegning om hvor farlig det ville være å la være å benytte vold mot den utpekte fiende. Vi kjenner igjen dette også. Fra da jødene plutselig ble en trussel mot Tyskland og kulakker (bønder) en trussel mot Russland.
Den som kjenner argumentasjonsteoriens grunnprinsipper vet at en slik påstand om fremtidige hendelser ikke er falsifiserbar og dermed forblir en påstand uten sannhetsgehalt. Likevel et sentralt konstrukt i slik voldsretorikk og argumentet opptrer gjerne sammen med den ovennevnte de-humanisering. En bevegelse av onde kakerlakker som i fremtiden kommer til å drepe alle du er glad i.
Hvem vil vel ikke slåss mot noe slikt?
Det er et oppkonstruert og hysterisk bilde slike agitatorer maler. Agitatorer ute etter å polarisere, splitte og radikalisere. Man kunne kalle det blodtørstighet om man ønsket å speile deres hysteri.
I virkelighetens verden vil en bevegelse, av historiske grunner særlig en nazistisk bevegelse, forbys den dagen den oppleves som en reell trussel mot det moderne demokrati. Og deretter nedkjempes av dem som har adekvat trening og mandat til slikt. Ordensmakten. Hvis en antidemokratisk bevegelse nyter så stor støtte i befolkningen at den ikke kan stoppes, ja da har demokratiet avsatt seg selv. Slik Platon beskriver det i Staten er det et av demokratiets prinsipper at det kan komme til å begå selvmord. I en slik situasjon har tenåringer med køller lite å stille opp med og vold av den type man så i Charlottesville blir dermed ekstra meningsløs.
Den ubehagelige sannhet – Heckler’s veto
Det vi var vitne til i Charlottesville var det professor Harry Kalven Jr. fra Universitetet i Chicago kalte «Hecklers veto» – bråkemakerens veto. Et slikt veto, sier Kalven, utøves ved at man møter opp og lager bråk ved en tilstelning man ikke liker. Med det resultat at ordensmakten velger å avslutte arrangementet, eller trekke tilbake tillatelser, for å unngå offentlig uro.
Utøvelse av Heckler’s veto er uredelig og grunnleggende antidemokratisk. Faktisk en reell og samtidig trussel mot det offentlige ordskiftet. Men utstrakt bruk av Heckler’s veto kan kanskje forklare voldsspiralen? Skjoldene, køllene, blodet og dødsfallene? Bråkmakerens veto kan forklare hvorfor enkelte, fremfor å ned-debattere nazister, foretrekker å la jernstengene og forbudene tale. Man kan kanskje også ane hvorfor ingen hverken har forsøkt å stoppe denne virksomheten eller påpekt den ved dens rette navn eller natur.
Man skulle tro at det et eller annet sted der ute i verden fantes en journalist eller en redaktør med ryggrad nok til å ta ansvar for en anstendig fremstilling. Kunnskap virker av-radikaliserende og når mennesker begynner å drepe hverandre over ideologiske kjepphester, er det nettopp innsikt som mangler dersom vi skal tro generalen som var utgangspunktet for «slaget om Charlottesville».
«Get correct views of life and learn to see the world in its true light. It will enable you to live pleasantly, to do good and, when summoned away, to leave without regret.»
– General Robert Edward Lee