Hva fikk kvinner til å ta på seg arbeidsklær, forlate hjemmet, og jobbe for andre menn og barn enn sine egne?
Hva fikk kvinner til å sitte på kontorer med industrilys eller uten tilgang til frisk luft åtte timer daglig? Til å sitte på offentlig transport eller bil til og fra jobb i trafikk og som sild i tønne. Å flytte fra gård og hus i landlige omgivelser og inn i byer med små leiligheter, støy og dårlig luft. Med fremmede som naboer overalt. Hvor man kan bo ved siden av mennesker i en blokk i årevis uten å kjenne hverandre.
Kvinner sluttet å få barn og begynte å jobbe for sjefer og store firmaer som kun så på økonomisk utbytte. Foreldre begynte å sende sine barn i store oppsamlingsfabrikker med kunstig lys, i store rom hvor man puttet 25 barn sammen med kontinuerlig støy, og kontroll over aktiviteter og bevegelse. Hvis noen av barna var litt for aktive så fikk man en diagnose og medisin. Samtidig som mor og far kjørte skytteltrafikk til og fra barnehager, jobb og hjem. Kvinnen og barna var utenfor sitt eget hjem 8-10 timer hver dag. Alle var slitne når man kom hjem og ute av stand til å gi hverandre oppmerksomhet eller ro.
Før man vet ordet av det har barna flyttet ut. Deretter går de ut og repeterer det sine foreldre har gjort, ved å skaffe en familie, med kun ett eller to barn. Og så kjøre til og fra barnehage, skole og jobb som sine foreldre. For hvordan skal man ha mer enn ett eller to barn, når hus i byen koster ti ganger mer enn det våre foreldre betalte for dem. Et hus man er borte fra i ti timer av gangen og samfunnet har gjort det slik at man skal ha bil, båt, hytte, de nyeste dingsene og legge ut sydenferien sin på sosiale medier for å motta likes fra sine 1000 «venner»? Folk råtner innenfra.
I mellomtiden skaper politikerne, mange av dem barneløse og tørste etter makt og oppmerksomhet, et stadig kaldere samfunn med masseinnvandring, massiv byutvikling og støy. Tunge, kalde metallblokker, med glass som skinner i sola, men som sperrer all sol til bakken der menneskene går. Butikker fyller gatene med de samme forbruksvarene som folk igjen står i kø for å kjøpe under de samme industrilysene de har på jobben.
Kvinnen bruker altså den mest verdifulle tiden i livet sitt, med sin ektemann og barn, til å jobbe ute og slite for andre, mens hun setter vekk sine egne barn – og må tilogmed betale for det. Hvem har klart å hjernevaske oss til de grader at vi har akseptert et slikt samfunn. En slik hverdag? Og attpåtil fått kvinnene med seg og kaller det «likestilling» og «kvinnekamp». Nesten som man ikke vet om man skal le eller gråte. Eller rive ned samfunnet.
Og det er selvfølgelig ikke bare kvinnen som er taperen her. Det er mannen og barna også. Mannen har nå ikke noe trygt og varmt hjem å komme til, der barna har hatt kvalitetstid med mor. Istedenfor kommer alle like slitne hjem over dørstokken og lurer på hvor raskt man kan lage verdiløs hurtigmat før alle kaster seg i sofaen med elektronikken sin og venter på at dagen skal ta slutt. Er det rart vi har en så høy skilsmisserate i Vesten?
Dette er altså det moderne, likestilte og progressive samfunnet venstresiden har innført. Jeg er ikke imponert.